Av førsteamanuensis Nina Olsvold, Senter for omsorgsforskning ved NTNU i Gjøvik
I utdanningen av helseprofesjonene snakkes det mye om praksisnærhet. Det er naturlig fordi utdanningene ønsker å være relevante i forhold til oppgavene som skal løses i tjenestene og ut fra brukernes behov. Praksis er også der profesjonsutdanningene skal bidra til utvikling av kompetanse, helst i tett samarbeid med praksisfeltet selv.
Praksiser er ikke alltid harmoniske, men kan være motstridende, konfliktfylte og i mange tilfeller preget av ujevn maktbalanse. (Illustrasjonsfoto: NTNU. Personen på bildet har ingen tilknytning til artikkelen)
Men hva er praksis? Det er selvfølgelig mange ting og begrepet blir brukt på ulike måter som de fleste av oss forstår utfra sammenhengen. Men hva mener vi egentlig når vi snakker om praksis eller praksiser? Hvilke nye innsikter eller forståelser kan vi få ved å bevege oss utover den vanlige forståelsen av begrepet?
Mange har skrevet om hvordan vi kan forstå praksis, og det finnes mye teoretisk litteratur å fordype seg i [1]. Her ønsker jeg å fremheve to innsikter jeg mener er særlig viktige:
- Forholdet mellom kunnskap og praksis
- Forholdet mellom det individuelle og det kollektive i analyser av praksis.
Gjensidig avhengighet
La meg ta den siste innsikten først. Et sentralt prinsipp i praksisteorier er at praksis må forstås som materielt medierte og sosialt situerte former for kollektiv aktivitet. Det vil si at praksisteorier flytter fokus fra enkeltindividet og dets handlinger til det relasjonelle og kollektivt orienterte. Det medfører at individuelle aktører forstås som gjensidig avhengig av hverandre for å frembringe og opprettholde en praksis.
Det sentrale poenget her er at praksis ikke oppnås en gang for alle, men må kontinuerlig opprettholdes av deltakerne. Det skjer ved stadig koordinering, justering og tilpasning av enkelthandlingene inn mot den felles praksisen. Aktørene er med andre ord avhengig av hverandre for å bringe frem praksisen i den forstand at den enes handlinger direkte eller indirekte påvirker handlingene til andre involverte aktører og motsatt.
Kunnskap og praksis hånd i hånd
Fra et praksisteoretisk ståsted er kunnskap og praksis uatskillelige. Kunnskap er alltid en form for kunnen i praksis. Med kunnen menes praktiske metoder og verktøy som oppnås gjennom læring og uttrykkes i evnen til å utføre de aktivitetene som kreves. Å være del av en praksis innebærer å handle og snakke innenfor en spesifikk forståelseshorisont som deles med andre og som legger føringer for hvordan situasjoner skal oppfattes og håndteres. Videre innebærer det å akseptere visse normer for hva som er riktig og viktig, altså for hva som har verdi i praksis.
Det at profesjoner med ulike praksistradisjoner, for eksempel sykepleiere og leger, retter sin innsats mot samme pasient, vil ikke nødvendigvis bety at de har samme oppfatning av pasienten, av situasjonen, eller av hvilken kunnen som har størst legitimitet. Praksiser er således ikke alltid harmoniske, men kan snarere fremstå som motstridende, konfliktfylte og i mange tilfeller preget av ujevn maktbalanse.
Praksisteori og praksisnærhet
Det å innta et praksisperspektiv i profesjonsutdanningene innebærer blant annet at praksis ikke må reduseres til anvendt teori innenfor profesjonelle grenser for hvem som kan og gjør hva. I stedet må praksis forstås som kollektivt frembrakte prestasjoner der gjensidig avhengighet mellom aktørene står sentralt.
Ved å flytte blikket fra profesjonelle roller og hierarkier til praksiser rettet mot et felles noe som ønskes oppnådd og opprettholdt trer samspill, samarbeid og samproduksjon frem i lyset som mer enn abstrakte begrep. Praksisnærhet innebærer derfor blant annet å erkjenne at praksis krever kontinuerlig arbeid for å kunne sammenholdes og reproduseres som en bestemt type institusjonell aktivitet.
Som en følge må læring i praksis innrettes ikke bare mot profesjonelle funksjoner og designerte oppgaver, men også mot aktiviteter som strekker seg utover profesjonsspesifikke interesser og hensyn. Det vil si læring som åpner for å forstå andre profesjoners praksis og disses innvirkning på egen profesjons praksis og vice versa, samt hvordan egen praksis innvirker på og påvirkes av praksisfeltets egen logikk.
Fotnote:
[1] Se for eksempel Schatzki, T. R. (2001). Practice theory. In T.R. Schatzki, K. Knorr Cetina & E. von Savigny (eds), The practice turn in contemporary theory. London/New York: Routledge, Nicolini, D. (2012). Practice theory, Work, and Organization. Oxford University Press og Fenwick, Tara og nerland, Monika (red), Reconceptualising Professional Learning. Sociomaterial knowledges, practices and responsibilities. London & New York: Routledge.