Bloggere: May-Britt Tessem
og Morten Beck Rye
I dag finnes det ingen nøyaktig metode for å diagnostisere potensiell aggressiv type prostatakreft på et tidlig stadium. Patologen vil si at den aggressive typen ser nøyaktig lik ut som den mer harmløse typen helt i begynnelsen av sykdomsutviklingen. Konsekvensen av dette blir at de fleste prostatakreftpasienter har en veldig høy risiko for overbehandling.
I dag trenger vi desperat nye metoder og markører for tidlig å sortere ut de virkelig aggressive typene fra de mer latente som ikke utvikler seg like raskt. Det viktigste er å redde pasienter fra redusert livskvalitet som et resultat av unødvendige operasjoner, men også viktig for å spare samfunnet for store økonomiske utgifter.
Med bakgrunn i dette, har MR Cancer gruppen (ISB) i samarbeid med Bioinformatics and gene regulation gruppen (IKM) og Urologi ved St.Olavs Hospital, sett på ulike sub-grupperinger av prostatakreft basert på ekspresjon av spesifikke gensett. Vi var spesielt interessert i gener som kunne bistå klinikere med prognostisk informasjon og som kunne brukes i tillegg til eksisterende kliniske parametere. Ved å sortere ut de aggressive prostatakrefttypene kan man lage en personlig tilpasset behandlingsplan for hver av disse pasientene.
Til våre analyser brukte vi en omfattende og høykvalitetsinnsamling av prostatakreftvev lagret i den Regionale Forskningsbiobanken Midt-Norge. For optimal lagring av hver prøve etter operasjon brukte vi en standardisert vevsinnsamlingsmetode utviklet på St.Olavs Hospital (Figur 1). I prostatakreft har hver vevsprøve en unik sammensetning av forskjellige vevstyper: stroma, normalt epitel og kreftvev. Dette kompliserer analysene våre ved å blande kreftrelaterte molekylære signaler med signaler som er et resultat av forskjellig vevssammensetning. Styrken i vårt datamateriale er at vi har en detaljert patologirapport som beskriver vevssammensetningen innen hver prøve og som gjør oss i stand til å analysere den «virkelige» kreften og ikke ble forstyrret av andre omliggende vevstyper. Det å gjøre en sånn vevskorrigering viste seg å være svært viktig for våre funn i dette studiet.
I våre data var det spesielt to grupper av prøver som var fremtredende og var relatert til god og dårlig prognose basert på overlevelsesdata. Gruppen av prøver med dårlig prognose var karakterisert av en økning av tre velkjente prostatakreftsignaturer (ESC, ERG og MYC+, Figur 2). Det vi fant å være svært interessant var at disse ble funnet i pasienter som hadde en diagnose med lavrisiko prostatakreft. Det betyr at dette er synlig på et tidlig stadium i sykdomsutviklingen. ESC, ERG og MYC+ signaturene var også konsekvent innenfor prøver fra hver pasient, det til tross for stor variasjon i vevssammensetning i prøver fra samme pasient.
I dette studiet, har vi identifisert en robust molekylær egenskap hos prostatakreft med dårlig prognose, men som er diagnostisert med en lavrisiko krefttype ifølge klassisk patologi.
En slik subtype av prostatakreft er svært nyttig og lovende i klinikken for å prioritere disse pasientene for radikal behandling på et tidlig stadium i sykdomsutviklingen. I nye studier vil vi fokusere på validering av disse resultatene i en større pasientgruppe. Vi vil også jobbe med utviklingen av metoder for å korrigere for vevsheterogenitet innen hver prøve i molekylære studier, noe som vi fant at har stor innvirkningen på resultatene. Dette arbeidet ble nylig publisert i BMC Medical Genomics og er utvalgt som «editor’s first pick» på journalens hjemmeside.
