Foto: Adobe Stock
RKBU Midt-Norge (Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern) har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.
Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).
1. Viktigheten av å identifisere og gjenkjenne vansker hos barn og unge, særlig de med varige kognitive vansker.
Alle barn, unge og voksne har både en soma og en psyke. Det finnes ikke en soma uten en psyke og omvendt. Å gjenkjenne en lidelse har alltid vært viktig for folks helse. Har dette barnet astma, har det røde hunder, har det leukemi eller har det en psykisk lidelse? Å oppdage lidelsen så tidlig som mulig gjør at tiltak kan iverksettes før sykdom har utviklet seg for lenge. Dette er relevant og viktig i all medisin.
Foto: Geir Mogen/NTNU
Hva menes så med kognitive vansker? I Store Norske Leksikon defineres kognitive funksjoner som: «Mentale funksjoner som har betydning for erkjennelse, tenkning og kunnskapservervelse. Kognitive funksjoner omfatter sanseoppfattelse (persepsjon), oppmerksomhet (konsentrasjonsevne), hukommelse og logiske evner (begrepsdannelse, resonnerende evner, teoretisk intelligens), problemløsning og språk.»
Barn og unge med varige kognitive problemer er en gruppe som det er særlig viktig å se tidlig.
2. Anerkjenne varighet i vansker hos barn og unge med komplekse og sammensatte lidelser.
Noen tilstander er kroniske, det gjelder også for psykiske lidelser. Noen har astma hele livet, noen har en reumatisk lidelse som er kronisk, noen har allergier som ikke går over og noen kan ha en alvorlig psykisk lidelse som ikke lar seg helbrede. Dette gjelder ikke minst innenfor kategorien nevroutviklingsforstyrrelser som ADHD, Asperger og Tourettes. Det er viktig å ha kunnskap på plass om dette både i barnehage og skole der disse problemstillingene først opptrer, og senere i livet hos arbeidsgivere og andre som møter disse menneskene på sin vei gjennom livet.
I tillegg må vi rigge tjenestene på en slik måte at disse barna og deres pårørende slipper å måtte møte stadig nye behandlere innen de forskjellige tjenestene. Som en mor til et barn med Asperger sa til BUP for noen år siden: «La meg få én behandler hos dere som jeg kan forholde meg til.» Dette må gjelde i alle tjenester, i både førstelinje og andrelinje.
3. Sikre at tjenestene kan følge opp de dårligste barna over tid.
Det er dessverre slik at noen har både flere og større helseproblemer enn andre. De fleste av oss har god helse helt til livets siste fase. Fra vi er nyfødt til vi dør i 80-90 årsalderen er det noen av oss som aldri har behov for å se en lege eller en psykolog. Og heldige er de. Ikke minst hvis vi går hundre år tilbake i tid. Da var jo det å tilkalle doktoren jevngodt med å tilkalle presten for den siste olje, og en psykolog hadde ingen hørt om.
I dag er det heldigvis annerledes, men fortsatt er det slik at noen har større behov for helsetjenestene enn andre. Barn med de største psykiske problemene fortjener alle de ressursene vi kan stille opp med. Husk, det er ingen barn og unge som ønsker å ha det slik, de fleste ville nok gitt hva som helst for å ha sluppet unna den lammende angsten, eller den alvorlige melankolien eller den urolige kroppen som ikke vil sitte i ro. Hva om vi sluttet å hjelpe barn med alvorlige hjertefeil eller barn med kreft etter at vi har satt diagnosen? Det ville blitt ramaskrik.
Det er på sin plass at ingen barn og unge har sin hjemmeadresse ved en BUP-institusjon, men vi må ikke overlate de dårligste av de dårlige til barnevernet når disse barna og ungdommene er for dårlige eller for krevende til å bo hjemme. Det gjelder også de barna som åpenbart trenger en ny omsorgssituasjon. Noen av disse barna er så psykisk skadet og syke at også spesialisthelsetjenesten må stille opp med sine ressurser.
Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.
Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:
Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge: