Når emosjonell bagasje og negative erfaringer er barrierer for endring av levevaner

Blogger: Ingrid S. Følling, Ph.d. og forsker, Institutt for klinisk og molekylær medisin og Senter for fedmeforskning og innovasjon, St. Olavs hospital. 

Forekomsten av personer med overvekt, fedme og diabetes type 2 (T2D) har økt betraktelig de siste 30 årene i den vestlige verden, inkludert i Norge (1,2). Norske helsemyndigheter har i løpet av de siste ti årene kommet med flere politiske dokumenter som oppfordrer til at det skal iverksettes tilbud for å behandle og forebygge overvekt, fedme og diabetes type 2. (3,4).

I 2011 kom Helsedirektoratet med en anbefaling om at alle norske kommuner bør ha en Frisklivssentral med tilbud til personer som har behov for å endre levevaner, primært innen områdene fysisk aktivitet, kosthold og tobakk (5). For å tilpasse og utvikle tilbudene ved Frisklivssentraler på best mulig måte er kunnskap om deltakere viktig. Deltakerne ved Frisklivssentraler sine forutsetninger for endring er lite utforsket. I min doktorgradsavhandling var hovedmålet nettopp å øke forståelsen omkring deltakere på Frisklivssentraler sine forutsetninger for endring av levevaner i forhold til å redusere overvekt og fedme, samt å forebygge diabetes type 2 (6).

• Denne teksten er først publisert i bladet Diabetesforum nr 2. 2017

SAMTALE: Alle har like grunnvilkår – som å bli sett og møtt som menneske av et annet menneske. Illustrasjonsfoto: iStock.

Negative erfaringer og emosjonell bagasje

Deltakerne i min studie rapporterte et ønske om å endre levevaner fordi deres liv ble negativt påvirket av deres helsetilstand (7). Flere hadde tidligere prøvd å gå ned i vekt, noen ved behandling i spesialisthelsetjenesten eller i primærhelsetjenesten, mens alle hadde prøvd ulike slankekurer.

De forklarte at de satt fast i gammelt mønster selv om de hadde kunnskap om både trening og kosthold, men de hadde vanskelig for å gjøre noe med det (7). Det var på grunn av tidligere negative erfaringer og emosjonell bagasje fra barndom og fram til i dag at det var vanskelig å gjøre noe med det, fortalte de. Den emosjonelle bagasjen var knyttet til familie og sosiale forhold og omhandlet blant annet mobbing, trakassering, vold, overgrep, psykisk sykdom og rusmisbruk. Flere rapporterte også nåværende problemer i forhold til ektefelle, familie, på arbeidsplass og sosialt (7).

Emosjonell overbelastning kan føre til negativ mestringsatferd og undertrykkelse av følelser som igjen kan utløse en kaskade av vektøkningsinduserende effekter – som å spise for å undertrykke negative følelser, noe som igjen fører til appetitt oppregulering, lavgradig betennelse og muligens også redusert basalmetabolisme (8).

Belastende livshendelser – særlig i barndom og tidlig alder – kan sette seg i kroppen som kronisk stress, som igjen kan føre til negativ helsetilstand (9). Kronisk stress, for lenge og/eller for ofte, manglende muligheter for restitusjon, uforutsigelig eller ingen støtte; integritetskrenkelser, neglekt, kulde og kaos – alt kan skade hjernens utvikling og innskrives biologisk i kroppen (10). Hvis emosjonell overbelastning er blitt innskrevet biologisk i kroppen, kan det være en bremsende effekt for vektreduksjon, og da er det ikke så enkelt med en løsning som «å spise mindre og trene mer».

Personer med vektproblematikk kan i tillegg ofte være preget av skam på grunn av holdninger omkring overvekt i samfunnet – om at det er et personlig ansvar som henspeiler til mangel på selvkontroll i forhold til valg av levevaner (11). Følelsen av skam kan forsterkes hvis hovedvekten legges på personlig ansvar for overvekt og fedme (12). Internalisering av holdninger de blir møtt med i samfunnet, kan igjen føre til sosial isolasjon, helserelatert angst, sosial angst, depresjon og enda flere usunne mestringsstrategier (13). I tillegg kan det ikke å ha lyktes med tidligere forsøk på å gjøre endringer, være med på å gi skamfølelse, og det blir en nedadgående negativ spiral som er vanskelig å komme ut av.

Hvordan bidra til endring?

I min studie fant vi at deltakere som skal gjøre endringer i forhold til å redusere overvekt, fedme og forebygge diabetes type 2 har ulike forutsetninger, ulike erfaringer og ulike ressurser (14). Personer er motiverte for å gjøre endring gitt to aspekt: 1. kunnskap og informasjon, og 2. følelser og verdier. Helsefaglige utdanninger er gode på kunnskap og informasjon (15). Innen overvekt og fedme har både pasienter og helsepersonell vært skuffet over resultater av konservativ behandling som omhandler kosthold og fysisk aktivitet (16, 17). Deltakere som er fokusert på kosthold og fysisk aktivitet, går ofte tilbake til gamle vaner etter at de er ferdige med en behandlingsperiode (18).

I helsevesenet i dag er det mye som kan gjøres med finurlige metoder for å behandle det kroppslige, men hvis årsaken ligger i erfaringer og emosjoner, hjelper dette lite på sikt. I arbeid med personer med overvekt og fedme kan det se ut til at følelser og verdier ikke har hatt like stort fokus og dermed har vært «elefanten i rommet» (15).

Helsepersonell må ha en bevissthet og forståelse for viktigheten av deltakeres identitet, verdier, selvfølelse og følelser for å kunne bistå i arbeidet med endring (15). En samarbeidende relasjon basert på tillitt, aksept, respekt for personers autonomi, vektlegging av likeverdighet og å formidle empati, er viktig for å få fram motivasjon for endring (19). Ved å snakke om følelser, valg, livshistorie og livssituasjonen kan den enkelte selv komme fram til gode løsninger for seg selv, og/eller være mottagelig for råd (19). Det er vist at antall konsultasjoner som personer med overvekt og fedme har hatt hos fastlege, kan reduseres med 30 % ved at fastlegen benytter seg av å spørre, lytte og anerkjenne (20).

Selv om personer er ulike, har alle like grunnvilkår – som å bli sett og møtt som menneske av et annet menneske (21). Relasjonen og interaksjonen mellom mennesker kan legge et biologisk grunnlag for tilheling. Det er funnet at sosiale relasjoner forklarer nesten 20 % av variasjonen i blodsukkerkontroll, målt ved HbA1c (22). En metaanalyse viste at personer med gode sosiale forhold hadde 50 % økt sjanse for overlevelse sammenlignet med andre faktorer, som å slutte å røyke, å være fysisk aktiv og blodtrykksbehandling (23). Disse funnene indikerer at menneskers relasjoner bør tas like alvorlig som andre risikofaktorer som påvirker mortalitet.

Det kliniske skjønn i møte med deltakere med negative erfaringer og emosjonell bagasje handler om å forstå sårbarhet, akseptere og improvisere i forhold til at personer er ulike og må tilnærmes ulikt (24). En bred åpning i kommunikasjon kan gjøre det eksplisitt at deltakeren får ledelsen i interaksjonen og stimulerer initiativet for de som ikke åpner seg så lett. I Nasjonale retningslinjer for diabetes (2016) innunder kapittelet «Kommunikasjon, mestring og motivasjon» er det foreslått ulike spørsmål til bruk i konsultasjoner med personer med diabetes for å få fram nødvendig informasjon for å få rede på hva som tynger, hva som gleder, hva som oppleves vanskelig og hvilke ressurser som kan være utgangspunkt for endring (25).

Oppsummering

Samtidig med at norske helsemyndigheter har kommet med anbefalinger om tilbud for personer med overvekt, fedme og diabetes type 2 (3–5), har vi det siste tiåret fått ny kunnskap som har belyst sammenhengene mellom eksistensielle livsvilkår og biologisk skjevutvikling som risikofaktorer og sykdom (10, 26).

Det kan være årsaker som har ført til at deltakere trenger hjelp til å endre levevaner som nødvendigvis ikke er biologisk begrunnet, men som likevel framtrer biologisk. Selv om det er vist at gode sosiale relasjoner har betydning for personers helsetilstand, er likevel kosthold og trening hovedfokus i tilbudene som er anbefalt. Både individuelle og sosiale ressurser bør være utgangspunkt og grunnlag for å tilrettelegge når deltakere ønsker å gjøre endringer i forhold til levevaner.

Referanser

1. Stevens GA, Singh GM, Lu Y et al. Global Burden of Metabolic Risk Factors of Chronic Diseases Collaborating Group. National, regional, and global trenmds in adult overweight and obesity prevalences. Popil Helath Metr 2012;10 (1) p:22.
2. Chen L, Magliano DJ, Zimmet PZ. The worldwide epidemiology of type 2 diabetes mellitus-present and future perspectives. Nature Reviews Endocrinology 2012; 8: 228-236.
3. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015). Oslo: 2011.
4. Helse- og omsorgsdepartementet. St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen — Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: 2009.
5. Helsedirektoratet. Nasjonal veileder for kommunale Frisklivssentraler. Etablering, organisering og tilbud. Helsedirektoratet, Oslo: 2011.
6. Følling IS. Participants at Healthy Life Centre`s presumption for lifestyle change. Doctoral Thesis at NTNU, 2017;143.
7. Følling IS, Solbjør M, Helvis AS. Previous experiences and emotional baggage as barriers to lifestyle change. BMC Family Practice 2015;16:73.
8. Hemmingsson E. A new model of the role of psychological and emotional distress in promoting obesity: conceptual review with implications for treatment and prevention. Obes Rev 2014;15:769-779.)
9. Kirkengen al. Når krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget, Oslo: 2012.
10. McEwen BS. Brain on Stress: How the social environment gets under your skin. Proc Natl Acad Sci 2012;109. Suppl2
11. Fellitti V, Jaktstis K, Pepper V et al. Obesity: Problem, Solution, or Both?  The Permanente Journal 2010;1 (10):525.
12. Brownell KD, Kersh R, Ludwig DS et al. Personal responsibility and obesity: a constructive approach to a controversial issue. Health Affairs (Project Hope), 2010;29: p. 379-387
13. Puhl RM, Moss-Racusin CA, Schwartz MB. Internalization of weight bias: Implications for Binge Eating and Emotional Well-being. Obesity 2007;15(19:19-23).
14. Følling IS, Solbjør M, Midthjell K et al. Exploring lifestyle and risk in preventing type 2 diabetes-a nested qualitatie study of older participants in a lifestyle program (VEND-RISK). BMC Public Health 2016;16:876.
15. Nash J. The obesity epidemic; «Are emotions the elephant in the room?» Diabetes Research and Primary Care 2015;17:21-5.
16. ShaiI, Stampfer M. Weight-loss diets-can you keep it off? Am J Clin Nutr 2008;1185-1186 (88).
17. Thomas SL, Hyde J, Karunaratne A et al. “They all work…when you stick to them”: A qualitative investigation of dieting, weight-loss, and physical exercise, in obese individuals. Nutr J 2008; 7(34).
18. Sodlerlund A, Fischer A, Johansson T. Physical activity, diet and behaviour modification in the treatment of overweight and obese adults: a systematic review. Perspect Public Health 2009;129:132-42.
19. Barth T og Nasholm C. Motiverende samtale-MI. Endring på egne vilkår. Fagbokforlaget, Bergen: 2011
20. Fellitti V, Anda RF. Chapter 10 In Chadwick`s Child Maltreatment. The lifelong Effects of Adverse Childhood Experiences. Sexual abuse and psychological maltreatment. Encyclopedic. 2014;2(4).
21. Vetlesen AJ. Menneskeverd og ondskap. Gyldendal Forlag. Oslo: 2003.
22. Hempler NF, Joensen LE, Willaing I. Relationship between social network, social support and health behaviour in people with type 1 and type 2 diabetes: cross-sectional studies. BMC Public Health 2016; 16:198.
23. Holt-Lunstad J, Smith TB, Layton B. Social Relationships and Mortality Risk: A Meta-analytiv Review. PLos medicine 2010; 7:7.
24. Martinsen K. Samtalen, skjønnet og evidensen. Vol 1 Akribe AS. Oslo: 2005.
25. Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for Diabetes 2017. Hentet fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/diabetes
26. Getz L, Kirkengen AL, Ulvestad E. The human biology—saturated with experience. Tidskr Nor Legeforen 2011; 8(131(7)):683-7.