Foto: Geir Mogen
Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge
Svært mange barn og unge vokser opp i familier der minst én av foreldrene har en psykisk lidelse og/eller vokser opp i en familie der minst en av foreldrene har et omfattende rusproblem. Veldig mange fødes også hvert år inn i en familie der minst én av foreldrene har betydelige egne problemer og der risikoen for at barna får en skjev utvikling med senere store problemer øker vesentlig.
Klarer mor og far å ta vare på det enkelte barnet? Ser de barnet, klarer de å regulere spedbarnet som ikke kan respondere på annen måte enn å gråte? Skjønner de nødvendigheten av å respondere og leke med barnet fra dag 1, er de sensitive for spedbarnets uttrykk for ubehag, frykt, sult, tørst, tretthet, og klarer de å hjelpe det enkelte barnet tilbake til en god og regulert tilstand der verden er trygg og varm?
Noen barn fødes også med tilleggsproblemer. Det kan være kroniske sykdommer, mentale handikapp eller andre ting som gjør at barnet trenger ekstra omsorg og oppmerksomhet. En oppgave som kan bli for stor for enkelte foreldre som har marginal omsorgsevne. Andre barn igjen vokser opp i hjem med vold og overgrep og der oppveksten preges av utrygghet og redsel.
Og en ting er jo foreldrene. Noe annet er eventuelle støttepersoner i miljøet som besteforeldre, onkler og tanter og gode naboer som samlet sett skal utgjøre et godt og trygt oppvekstmiljø for barna.
Alt dette skal saksbehandlerne i barnevernet forholde seg til. De skal kunne tolke barnas signaler og se om dette barnet skulle hatt mer hjelp og støtte. De skal kunne se om mor og far skulle ha arbeidet mer med tilknyttingen i det første sårbare leveåret til barnet. De skal kunne vurdere om det er et godt nok potensiale i den enkelte kjernefamilie, storfamilien og i nærmiljøet. Klarer mor og far med hjelp fra barnevernet å mobilisere personene rundt seg slik at oppvekstmiljøet for det enkelte barnet blir godt nok?
Foto: Thinkstockphotos.com
I tillegg skal de forvalte et lovverk som på den ene siden fremhever hjelpetiltak i og utenfor hjemmet slik at barnet kan vokse opp hos sine foreldre. Og på den andre siden skal de se på om omsorgen er god nok, og er den ikke det kan foreldrene miste omsorgen for sine barn. Som saksbehandler i kommunalt barnevern må en vektlegge relasjonen med foreldrene for å motivere til hjelpetiltak, samtidig som man har et lovverk som innebærer det mest alvorlige inngrepet i en mors og fars liv – det å miste sitt eget barn. Denne balansegangen må den enkelte saksbehandler i kommunalt barnevern forholde seg til.
For barn som utsettes for omsorgssvikt og/eller vold kan dette bety et langt liv med dårlig psykisk helse, rusproblematikk, kriminalitet, uføretrygd og andre utfordringer. Og for hvert barn som hjelpes i tide vil dette spare det enkelte barnet og deres familie for store lidelser og samfunnet for store summer. Det kommunale barnevernets arbeidere bør derfor være de mest skolerte, de best betalte, de mest erfarne og de klokeste medarbeiderne i våre kommunale tjenester.
Etaten må være tverrfaglig sammensatt med ulik kompetanse, de må arbeide i team og de må hele tiden utvikle sin egen faglige standard og praksis. De trenger all mulig støtte fra andre kommunale og statlige etater og tjenester som kan bidra med å øke deres kompetanse og bedre deres praksis slik at alle barn i Norge vokser opp med god nok omsorg.
I henhold til barnekonvensjonen som er gjeldende lov i Norge har alle barn rett til en trygg oppvekst. Denne loven er barnevernet en viktig forvalter av. De skal sørge for at de barna som ikke har et godt og trygt oppvekstmiljø gjennom sine foreldre/omsorgspersoner får dette. Barnevernet ga tilbud til over 53 000 barn og unge i 2012. Av disse fikk 44 000, eller 83 %, et hjelpetiltak i eller utenfor hjemmet. Vel 9000, eller 17 %, fikk et omsorgstiltak.
Kommunale barnevernsansatte og saksbehandlere – dere er mine helter!
—-
Følg også RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.