Forskerportrett
Navn: Siv Magnussen
Stilling: Førsteamanuensis
Arbeidssted: Senter for omsorgsforskning, Institutt for helsevitenskap ved NTNU i Gjøvik
Alder: 46
Forskningsområde: Offentlig tjenesteinnovasjon innen helse-, omsorg- og velferdstjenester
Folk burde snakke litt mer sammen. Det kan gi innovasjon som kan bringe verden videre. Det er en liten, hardt presset kommune i Oppland eksempel på.
– Mange kommunalt ansatte synes at mye av dokumentasjonen de er pålagt å gjøre ikke oppleves som særlig nyttig hverken for seg selv eller de de skal hjelpe. Derfor må vi snakke like mye om innovative AVskaffelser som innovative ANskaffelser, sier Siv Magnussen, førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning, Institutt for helsevitenskap ved NTNU i Gjøvik. (Foto: Bjørn Kvaal, NTNU i Gjøvik)
Det mener Siv Magnussen, som ønsker å bidra til å synliggjøre ulike sider ved innovasjon.
– Jeg ønsker å finne ut hvordan innovasjon kan brukes som en tenkemåte for at tjenestemottakerne får den hjelpa de har behov for, og ikke det vi tror de har behov for. At folk får de tjenestene de trenger og ikke mye annet, er god samfunnsøkonomi. Hvis vi kan bidra til at en eneste person opplever å mestre egen livssituasjon med litt hjelp fra det offentlige er det mange millioner spart, sier Magnussen.
Mange faller fortsatt utenfor
Hun beskriver innovasjon like mye en praktisk geskjeft som et forskningsfelt.
– Jeg er opptatt av at innovasjon ikke skal gå inn i rekken av fine ord i politiske dokumenter og festtaler, men brukes for å prøve ut nye løsninger, og avvikle det som ikke fungerer. Da er det viktig at forskere og praktikere jobber sammen slik at vi hele tiden har anledning til å evaluere underveis, sier Magnussen.
Innovasjon er viktig for å møte fremtidens helse-, omsorgs- og velferdsutfordringer. Samtidig er det behov for mer kunnskap om hvordan vi kan bruke tjenesteinnovasjon til å endre de tjenestene som ikke fungerer godt. Mange faller utenfor, eller de opplever at de ikke får de tjenestene de trenger.
Kan gi ulike opplevelser
– Nå er det ikke slik at all innovasjon fører til forbedring. Det vil alltid være slik at innovasjoner som er bra for noen kan forverre situasjonen til andre.
Ta for eksempel utbredelsen av digitale tjenester og velferdsteknologi. For noen er det et klart framskritt at tjenesten de har bruk for kan innvilges via noen tastetrykk, mens andre opplever at det ikke finnes noen avkryssingsboks for den tjenesten de faktisk trenger, eller at de rett og slett ikke mestrer å bruke en datamaskin.
Istedenfor å likestille innovasjon med forbedring er jeg derfor i forskningen om offentlig tjenesteinnovasjon opptatt av å belyse at innovasjoner kan ha både positive og negative sider for dem som berøres.
Teknologi bidrar til enklere og bedre tjeneste. Men vi må hele tiden sjekke ut om den faktisk fungerer for dem som skal bruke den. Fortsatt er det slik at et godt gammeldags møte mellom mennesker kan være like effektivt. En dame jeg intervjuet om hennes erfaringer med å bestille hjelp fra frivillige via en app sa det slik:
«Jeg er veldig fornøyd! Jeg lager nye avtaler med hun som kommer hit når hun er her eller via telefon, men siden jeg har fått beskjed om at jeg skal bruke appen så gjør jeg det, også»
Snakk – og lytt!
En grunnleggende drivkraft for meg er å bidra til at flest mulig opplever å ha en best mulig helsesituasjon og livskvalitet. For å få til det må vi snakke med folk, både brukere og givere av offentlige tjenester, men også andre som kan bidra i offentlig tjenesteyting. Vi må lytte til de som skal motta tjenestene i utformingen av dem.
Innenfor fagfeltet innovasjon finnes nå mye teori om hvordan samskaping og bruk av tjenestedesign kan bidra til nye, bedre og mer effektive tjenester, men fortsatt vet vi lite om hvordan dette fungerer i praksis. For å finne ut det må vi forskerne ut fra kontoret og inn de settingene der samskaping og tjenestedesign prøves ut. Vi må lære av deres erfaringer i deres kontekst.
Innovasjonsforskning utfordrer måten vi forsker på, og det er behov for nytenkning også når det gjelder metoder. Min tilnærming er at jeg ønsker å forske med og ikke på. Det ønsker også kommunene vi arbeider med. De vil ha god forskning, men også forskning de kan bruke. For innovasjonsforskningen mener jeg det er et rimelig krav, og det som kan legitimere vårt arbeid. Gjennom å bidra med kunnskap om brukernes ønsker og situasjon må vi tro at vi bidrar til at de får bedre tilpassede tjenester. Jeg arbeider mye ute i kommunene, og i skrivende stund tenker jeg at jeg har verdens beste jobb nettopp fordi jeg får arbeide med utforming av tjenester som betyr mye for mange.
Én av syv er uførepensjonert
– Et spesielt forskningsområde eller prosjekt du vil fremheve?
– Jeg har i snart to år jobbet sammen med Søndre Land kommune i Oppland. Her ble jeg engasjert som forsker ved NTNU Gjøvik, sammen med en kollega fra Høgskolen i Innlandet (HINN). Ved HINN har de arbeidet mye med offentlig tjenesteinnovasjon, og kommunen ønsket å trekke med begge forskningsmiljøene. Målet i dette prosjektet er bedre folkehelse i kommunen.
Bakgrunnen for prosjektet er at Søndre Land kommune kommer dårlig ut på det nasjonale folkehelsebarometeret. I henhold til tall fra Folkehelseinstituttet for perioden 2013-2015 var i gjennomsnitt 15 prosent av innbyggerne i Søndre Land i alderen 18-66 år varig uførepensjonerte. Dette er blant de aller høyeste andelene i landet, og til sammenligning var tilsvarende gjennomsnittlige andel nasjonalt ni prosent.
Hvis vi ser isolert på gruppen yngre uføre, det vil si under 45 år, kommer Søndre Land enda dårligere ut med en gjennomsnittlig andel på seks prosent mot tre prosent på landsbasis. Også når det det gjelder forekomst av psykiske lidelser og sykefravær kommer kommunen dårlig ut.
Vil ha ungdom tilbake
Politisk og administrativt er det enighet om at dagens situasjon ikke kan fortsette. Og at svaret på utfordringene er å etablere en innovasjonskultur i hele kommunen. Sammen med mange kunnskapsrike ledere og ansatte i alle tjenesteområdene jobber vi nå med å finne nye og bedre løsninger.
Vår modell er at vi er både forskere og kunnskapsformidlere. Vi har forelest om innovasjon, og vi har engasjert andre som forelesere. Vi har også formidlet kunnskap om sosiale entreprenører som kan inspirere kommunen til nytenkning. Et eksempel på det er Lyk-z & døtre som jobber for å redusere utenforskap hos unge. De kan vise til at de med sin metodikk har klart hjelpe mer enn 75 prosent av de unge som har deltatt ut i jobb eller skole. Dette skal nå prøves ut i kommunen.
Kan gjøre en forskjell
Som forskere har vi lagt stor vekt på å spørre brukerne om hva de har behov for. Den røde tråden er at vi hele veien skal sjekke ut om det nye fungerer for brukerne, hvis ikke bør en slutte med det. I tillegg henter vi kunnskap på tvers av tjenesteområder i kommunen, hos lag og foreninger og næringsliv.
Søndre Land er i seg selv et spennende case, men det er viktig å nevne at utfordringene denne kommunen sliter med også gjelder for mange andre kommuner.
– Hvorfor er forskningen din viktig?
– Vi vet lite om hvordan tjenesteinnovasjon fungerer i praksis. Prosjektet jeg nevnte ovenfor er et eksempel på hvordan vi kan utforske det. Men viktigst av alt er at vi erfarer at møte mellom akademia og praksisfeltet faktisk gjør en forskjell. Når teoretiske og metodisk kunnskap matches med praktisk kunnskap har vi erfart at gode ting kan skje.
Vil gjøre hverdagen bedre
Ved å forske på utformingen av tjenestene, ikke minst for såkalte svakstilte grupper, kan vi bidra til å gjøre hverdagen bedre for flere. I tillegg håper jeg den kan brukes også av ledere og ansatte som ofte opplever at de ikke strekker til på grunn av ressursmangel, eller er en del av systemer som ikke snakker sammen.
– Har du gjort noen spennende forskningsfunn?
– Mange kommunale aktører oppgir at ganske mye av den dokumentasjonen de er pålagt å gjøre ikke oppleves som særlig nyttig hverken for seg selv eller de de skal hjelpe. Kanskje må vi derfor snakke like mye om innovative AVskaffelser som innovative ANskaffelser. Et annet spennende funn er at når folk begynner å snakke med hverandre på tvers av tjenesteområder så finner de ut at de til sammen har ganske så mye ressurser. Hovedproblemet er derfor ikke alltid mangel på ressurser, men resultatenhetssystemer som gjør det vanskelig dele på ressursene som finnes.
– Hvordan ble du forsker?
– Det startet da jeg begynte å studere sosiologi i Tromsø. Der hadde jeg blant andre Yngvar Løken som foreleser. Av ham lærte jeg at forskere som er opptatt å forstå samspillet mellom mennesker og samfunn også må ta del i den virkeligheten vi forsker på. Et enklere svar er at jeg er nysgjerrig, men også litt grublende. Jeg liker kombinasjonen av å jobbe sammen med folk og samtidig ha tid til å grave litt dypere i hvorfor folk gjør som de gjør innenfor de rammene de har.
Nye muligheter hver dag
Etter studietiden i Tromsø beveget hun seg en stund litt bort fra forskning.
– Jeg holdt en periode på med undervisning, men slapp aldri helt taket i forskningen og var hele denne tiden med på forskningsprosjekter. Deretter var jeg en stund administrativ leder på Senter for omsorgsforskning, også i denne stillingen deltok jeg i forskningsprosjekter.
Etter hvert kjente jeg mer og mer på at jeg hadde lyst til å bruke mer av tiden min på forskning. Jeg tok en doktorgrad i innovasjon. Dette er jeg glad for. Å jobbe med innovasjon gir nye utfordringer og muligheter hver dag.