Blogger: Andreas Møllerløkken,
Forsker, Gruppe for barofysiology, Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk (ISB)
Når du dykker stoler du fullt og helt på at den tabellen eller den computeren du følger gir deg de beste anbefalingene for hvordan du skal gjennomføre dykket uten å få noen problemer, enten du dykker på fritiden din, eller om du dykker på jobb. I Trondheim har vi et av verdens ledende forskningsmiljøer på effektene av dykking, og i sommer ble det etablert en gullstandard som vil hjelpe til å bedre forståelsen av hvordan dykkingen påvirker kroppen vår.
Opphold og arbeid i områder med endret omgivelsestrykk, som for eksempel ved dykking, fordrer gode kunnskaper om kroppens evne til tilpasning for å unngå akutte og eller langtidsskader som følge av arbeidet. Et av verktøyene som benyttes for å undersøke dykkere etter en eksponering, er ultralyd. Gassbobler som slippes fri i blodbanen når dykkeren er på vei tilbake til overflaten, kan studeres ved hjelp av ultralyd, og mengden gass som slippes, forteller oss noe om hvor belastende dykket har vært.
Med den stadige utviklingen av ultralydsystemer, har også mengden studier gjennomført rundt omkring i verden hvor denne teknologien har blitt benyttet innen dykking økt betraktelig.
Vi har da fått en utfordring når vi forsøker å sammenligne studier med hverandre. Det er veldig sprikende metodikk for hva som rapporteres, og hvordan det rapporteres. Noen undersøker dykkerne en enkelt gang etter et dykk, mens andre observerer dykkerne gjentatte ganger over flere timer.
Kunnskapen om både hva man observerer og hvordan man rapporterer dette, er noe jeg og min kollega Lesley Blogg tok initiativ til for å standardisere. Dette gjorde vi i tett samarbeid med den svenske marinen og dens dykkerskole (DNC) som ligger i Karlskrona (Sverige). Vi fikk samlet verdens ledende eksperter innen vårt fagområde, og gjennom både forelesninger og praktiske demonstrasjoner, hvor både GE og Senacare var på plass, fikk vi vist fram forskjellige systemer som i dag blir benyttet til denne forskningen.
Etter to dager med forelesninger og demonstrasjoner, ble rammene for en «gullstandard» diskutert, og utkast til en konsensus er nå laget. Denne blir publisert i disse dager, og skal gjøres kjent i alle relevante miljøer; også blant redaktørene i de store, fysiologiske tidsskriftene. Dermed er et viktig skritt tatt i riktig retning for å videreutvikle bruken av ultralyd innen barofysiologi, samt at sammenligninger mellom studier vil bli lettere å gjennomføre.
På sikt vil dette være med på å øke forståelsen for hvilke prosesser som settes i gang i kroppen når vi oppholder oss i omgivelser med endret trykk, og hvilke prosesser som spiller inn når vi går tilbake til normal-omgivelsene våre.
Møtet ble en umiddelbar suksess, og jeg er stolt av å vise at det vi arbeider med i gruppe for barofysiologi ved ISB fremdeles er helt i verdenstoppen innen vårt fagfelt.