Blogger: Jan Morten Dyrstad 
Olav Thon etablerte nylig Norges største stiftelse. Egenkapitalen er på 25,4 milliarder og består av samtlige aksjer i Olav Thon Gruppen AS. Stiftelsen har to formål: Utøve eierskapet i Olav Thon Gruppen AS og dele ut penger til allmennyttige formål. Thon regner med at det hvert år vil bli utdelt minst 50 millioner til allmennyttige formål, hvorav «omtrent halvparten skal gå til forskning, særlig innen matematiske og naturvitenskapelige fagområder, inkludert medisinske fag»
Jeg skal ikke gå inn i diskusjonen om Olav Thons motiver for å etablere denne stiftelsen. Men som forskere og forskningsledere har vi ofte etterlyst bidrag fra private til forskning. Dersom Olav Thons stiftelse fører til at norsk forskning får tilført ekstra penger, skal vi hilse det velkommen. Det er staten som i særklasse bidrar mest til forskningen i Norge. For å sikre langsiktighet i forskningen skal og bør det være slik. Men private bidrag kan ha stor betydning.
Flere nordmenn har gitt og gir betydelige bidrag til forskning, som Fred Kavli, K. G. Jebsen og Trond Mohn. Olav Thons støtte til forskning er derfor ikke noe nytt, men private bidrag er kanskje litt uvant for oss.
Som styreleder i Trondheim stiftelse til nevrovitenskapelig forskning og styremedlem i The Kavli Institute for Systems Neuroscience i Trondheim har jeg sett hva Fred Kavlis private initiativ og private penger har bidratt til. Fred Kavli døde 21. november i år, 86 år gammel. Virkningene av hans sjenerøse bidrag til forskningen vil vi ha nytte og glede av lenge.
Da Fred Kavli i 2000 solgte bedriften han grunnla i 1958 og ledet fram til den ble solgt – Kavlico Corporation – kunne han ha valgt å bruke pengene fra salget på noe annet enn forskning. Men han tok konsekvensene av det han trodde på. Han mente at bare gjennom kunnskap kan verden utvikles videre til et bedre sted å leve. Han var opptatt av å bidra til utvikling av grunnleggende kunnskap, ikke til forskning med mål om kortsiktig anvendelse. Derfor etablerte han i 2000 The Kavli Foundation som har som formål å støtte forskning på høyt nivå innen astrofysikk, nanovitenskap, nevrovitenskap og teoretisk fysikk. Stiftelsens formål er enda videre enn støtte til disse vitenskapene: ”The Kavli Foundation […] is dedicated to the goals of advancing science for the benefit of humanity and promoting increased public understanding and support for scientists and their work.”
The Kavli Foundation finansierer priser i astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap, en egen pris for forskningsjournalistikk, professorater, symposier og konferanser, og Kavli Royal Society International Centre utenfor London, og sist men ikke minst Kavli-instituttene. Dette er aktivitet som i sum har vært en meget viktig stimulans for forskningen.
Den viktigste aktiviteten finnes i de 17 Kavli-instituttene som The Kavli Foundation har etablert i tre verdensdeler ved noen av verdens beste universiteter. Ett av dem er i Trondheim, ved NTNU: The Kavli Institute for Systems Neuroscience. Etableringen av Kavli-institutter skjer utelukkende på basis av faglige, vitenskapelige kriterier.
Fra venstre: Edvard Moser, Fred Kavli og May-Britt Moser.
Kavli-instituttet i Trondheim ble formelt etablert i 2007 gjennom en avtale mellom The Kavli Foundation, NTNU og Kunnskapsdepartementet. I denne avtalen forplikter NTNU og departementet seg til å støtte instituttet, bl.a. gjennom årlige bevilgninger. Som en del av denne avtalen stiftet Fred Kavli 4. juni 2008 Trondheim stiftelse til nevrovitenskapelig forskning. Stiftelsens ”spesifikke og primære formål er å støtte, gagne og utføre de veldedige, vitenskapelige og pedagogiske formål NTNU har ved å yte økonomisk støtte til The Kavli Institute for Systems Neuroscience ved NTNU”. Siden høsten 2008 er stiftelsen tilført i underkant av 45 mill. kroner fra The Kavli Foundation.
Fred Kavlis støtte har bidratt – og bidrar – til banebrytende forskningsresultater. Når Kavli vurderte hvilke forskningsmiljøer som skulle prioriteres hadde han noen ufravikelige prinsipper.
Fred Kavli valgte å støtte ut fra vitenskapelig kvalitet. Ofte er både offentlige og private penger bundet til spesielle satsinger. For Kavli var utvikling av ny, grunnleggende kunnskap det avgjørende, ikke om forskningen kunne føre til anvendelser på kort sikt. Dette innebar også at han hadde stor tillit til forskerne og deres autonomi. Fred Kavlis praksis har generelt bidratt til større vektlegging av vitenskapelig kvalitet i forskningen. På denne måten viste han også at det er mulig og viktig med privat støtte til forskning, uten noen form for bindinger på hva det skal forskes på. Selv om de årlige midlene fra vår lokale ”Kavli-stiftelse” ikke er store sammenlignet med et universitets samlede budsjett, er de viktige fordi de kan brukes fritt, uten noen føringer. Det gir viktig handlingsrom.
Med slike prinsipper for støtte er det helt uproblematisk å motta private penger til forskning, og vi bør hilse de velkommen!