Blogger: Kristina Jones
Trygghet, omsorg og gode relasjoner er ting vi forbinder med et normalt hjem. For barn og ungdom i barneverninstitusjoner er institusjonen deres hjem i den perioden de bor der. Muligheten for å leve et så normalt liv som mulig settes imidlertid på prøve når det oppstår situasjoner der det brukes tvangstiltak.
De siste årene har antallet rapporterte tvangstiltak mot beboere i barnevernsinstitusjoner i Norge økt, samtidig som antallet barn og unge plassert på institusjon har vært stabilt.
I en artikkel i tidsskriftet Norges Barnevern skriver seniorforsker Gro Ulset og seniorrådgiver Torill Tjelflaat ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge om hvordan oppsyn, kontroll og tvangsbruk virker inn på det sosiale livet i barneverninstitusjoner.
Erfaringer ungdommene hadde i forbindelse med tvang passet ikke inn i deres bilde av et trygt hjem. Illustrasjonsfoto: Photos.com
Hvordan oppleves tvang?
«Jeg har sett det mange, mange ganger (…). Jeg har sett at de har blitt lagt i bakken, at de har brukt fysisk makt over dem. Både de voksne og ungene roper til hverandre. Det er veldig, veldig skremmende i starten, men så blir det bare vanlig til slutt. Jeg blir ikke redd og skremt lenger. Det blir nesten som å se på en film.»
Slik beskriver en jente sin opplevelse av å være vitne til tvangssituasjoner i Ulset og Tjelflaat sin studie av tvang i barneverninstitusjoner. De har intervjuet elleve ungdommer på 16 og 17 år ved flere institusjoner. Nesten alle hadde vært direkte utsatt for tvangstiltak, mens alle hadde vært vitne til situasjoner med tvang.
Målet med studien var å sikre kunnskap om ungdommenes opplevelse og forståelse av situasjoner hvor tvang ble benyttet, med utgangspunkt i deres egne livsverdener – de konkrete virkelighetene de lever og erfarer i.
Ungdommene opplevde tvangssituasjoner som skremmende og krenkende, samtidig som de ble oppfattet som en normal del av institusjonslivet. De forsto tvang som noe som skjedde mot noen mot ens vilje, og at ens mening ikke ble tatt hensyn til. Ungdommene trakk frem eksempler som å bli fratatt bevegelsesfriheten, utsatt for fysisk makt eller vold, lagt i bakken og holdt nede, låst inne på et rom, flyttet til et annet sted, eller fratatt personlige eiendeler.
Ønske om en forståelig forklaring
I mange tilfeller opplevde ungdommene at det var prosedyren med å skrive formell tvangsprotokoll som utgjorde forklaringen av en tvangssituasjon i ettertid. En del av ungdommene følte at det helst var de ansattes versjon som kom fram i protokollen som blir overlevert til fylkesmannen for tilsyn. Selv hadde de behov for å bli forklart ting på en forståelig måte, og kunne gi uttrykk for følelser uten at de ble bedømt som riktige eller gale.
Også de som var vitne til tvangssituasjoner hadde behov å forstå. I følge ungdommene hadde institusjonene ingen bestemt praksis knyttet til oppfølging av beboere som var vitne til tvang.
Utbredt bruk av tvangstiltak syntes å ha betydning for hvordan ungdommene tolket institusjonene, det ble vanskelig for dem å forstå institusjonen som et hjem, i følge Ulset og Tjelflaat. For ungdommene i studien var et hjem noe de forbandt med trygghet, mens erfaringer de hadde med tvang passet ikke inn i deres bilde av et trygt hjem.
Ungdommene ønsket å bli hørt og tatt hensyn til i forbindelse med spørsmål om tvang. De uttrykte et behov for å forstå for å kjenne trygghet.
Kilde:
Ulset, Gro og Tjelflaat, Torill (2013). Ikke et sted å kalle et hjem? Betydningen av tvangsbruk ved opphold i barneverninstitusjon. Norges Barnevern nr. 2 – 2013, s. 68-83.