Foto: Geir Mogen
Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge
Nobelprisvinner Kailash Satyarthis sa følgende i sin tale under utdelingen av fredsprisen for 2014: «Hvem er disse barna som syr fotballer, men som aldri har spilt fotball? De er våre barn. Hvem er disse barna som jobber i gruver for å utvinne steiner og mineraler? De er våre barn. Hvem er disse barna som høster kakao, men som ikke vet hvordan sjokolade smaker? De er alle sammen våre barn. Devli var født inn i flere generasjoners gjeld og gjeldsslaveri i India. Da hun satt i bilen min rett etter at hun ble reddet, spurte denne åtte år gamle jenta meg: Hvorfor kom du ikke før?»
Det samme spørsmålet stiller tusener av barn seg i Norge hver dag, hvorfor kommer det ingen og hjelper meg? Barn som ser at foreldrene sliter med psykiske problemer. Barn som ser at mor og far ruser seg hver dag. Barn som ser at far slår mor. Barn som ser at det aldri er mat i kjøleskapet. Barn som ser at de aldri kan slå rot fordi de stadig er på flyttefot. Barn som opplever aldri å bli sett og elsket. Barn som aldri kan være med på aktiviteter som de andre barna er med på. Barn som legger seg sultne om kvelden fordi en ikke hadde penger til å gå i butikken.
Ja, men dette er jo barnevernets ansvar?
Nei, dette er alle sammen våre barn. Barnevernet kan ikke høre alle disse barnas tause rop.
Barnevernet har ingen finstilt radar som de bruker til å skanne nærområdet for å se hvor disse barna er. Barnevernet er helt avhengig av deg og meg om at alle vi stiller opp og melder vår bekymring. I følge lovverket gjelder dette særlig alle de profesjonene som daglig ser disse barna, det være seg på skolen eller i barnehagen, på legekontoret eller på helsestasjonen.
Foto: Frode Jørum
Tiden er nå overmoden for at det kommunale barnevernet får skikkelig drahjelp fra alle disse tjenestene og at kunnskapsgrunnlaget til fastleger, helsesøstre, jordmødre, lærere og barnehagelærere styrkes betraktelig med sikte på å se og hjelpe disse barna så tidlig som mulig. Så vi slipper at barna og ungdommene spør oss om hvorfor kom vi ikke før. Vi trenger en nasjonal gjennomgang av læringsmålene til disse profesjonene når det gjelder barns utvikling og tilknytting heri barns psykiske/psykologiske utvikling.
Selv om det har vært en klar bedring i mange tjenester sin melding til barnevernet, så har vi en lang vei å gå før en melder tidlig nok.
I dag står helsestasjon og barnehager for bare 5% hver av bekymringsmeldingene til barnevernet. Det er langt mindre enn hva politiet og skolene melder. Og antall meldinger samlet fra barnehage og helsestasjon er på linje med hva foreldrene selv melder. Gruppen lege/sykehus/tannlege er så vidt litt bedre, der de står for 6% av bekymringsmeldingene til barnevernet.
Er det bra nok?
Skal vil lykkes med å nå disse barna tidlig nok, må de som arbeider på legekontoret, helsestasjonen og i barnehagen bli bedre til å se dem, og ikke minst melde fra om at her er det et barn som trenger hjelp.
Det er våre barn, hvorfor ser vi dem ikke?
—-
Les også Westbyes forrige innlegg om barnevern.
RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.