Blogger: Siver A. Moestue
Noe av det morsomste med å være forsker er når man kan jobbe med helt nye ideer og konsepter uten å tenke så veldig nøye på hva som er mulig og hva som ikke er mulig. Det viser seg jo også ofte at ting man tror er umulig kan være mulig hvis man a) utvikler ny teknologi, b) lar mange nok forskere jobbe med saken lenge nok eller c) har litt flaks. Aller helst både a, b og c.
Et av områdene der vi er helt i startgropen er nanomedisin. Selv om vi i dag er i stand til å lage partikler i nanoskala vet vi lite om hvilken rolle de vil spille i fremtidens medisin. I mellomtiden kan vi kose oss med å klekke ut mer eller mindre gode ideer og vurdere hvorvidt de kan bidra til forbedrede behandlingstilbud i framtiden.
Elektronmikroskopbilde av nanopartikler. (Foto: Yrr Mørch/SINTEF)
Dette er status ved NTNU i dag: I samarbeid med SINTEF kan vi under kontrollerte betingelser lage partikler som bare er et par hundre nanometer i diameter (det er omtrent like langt som fingerneglene dine vokser mens du leser dette…). Disse partiklene lages av det samme plastmaterialet som brukes i superlim. Men på SINTEF lar de «limet tørke» på en slik måte at man har kontroll over form, størrelse og egenskaper på et helt annet nivå enn når man limer sammen et eller annet som har gått i stykker. Slik lager de bitte små plastpartikler – men de kan også putte ting inni dem eller pynte dem med både det ene og andre på utsiden. Hvis man putter dem i vann sammen med noen proteiner og rister litt på dem, kan de til og med gå sammen og danne luftfylte bobler.
Her kan du lese mer om nanoteknologi hos SINTEF
Gassbobler laget av nanopartikler sett gjennom konfokalmikroskopet. (Foto: Yrr Mørch/SINTEF)
Nanopartikler kan brukes til så mangt – ved NTNU er det nå et 20-talls forskere som arbeider med å se hvordan disse bittesmå superlimpartiklene kan brukes til å forbedre kreftbehandling. Og her får altså vi priviligerte forskere lov til å være kreative.
Kan vi bruke partiklene til å oppdage kreftsykdom? Kanskje ved å putte et kontrastmiddel inni og pynte utsiden med noe som kjenner igjen kreftceller? Eller kanskje det vil være smartere å bruke dem til å behandle kreftsykdom? Et av problemene i brystkreftbehandling er jo at pasienter må avbryte cellegiftkurer på grunn av bivirkninger. Men hvis vi kan sørge for at mer cellegift ender opp i kreftsvulsten, og mindre cellegift ender opp på steder der den forårsaker bivirkninger, vil dette problemet langt på vei være løst.
Forskere ved NTNU jobber for eksempel med å fylle superlimdråpene med cellegift og lage «store» bobler av dem (tilsvarende så langt en fingernegl vokser på en snau time…), slik at superlimdråpecellegiften kan fraktes trygt rundt i blodet. Så kommer det fiffige trikset: Ved å stråle på superlimdråpecellegiftboblene med ultralyd kan man få dem til å gå i stykker der man vil (for eksempel i en kreftsvulst) slik at cellegiften frigjøres akkurat der og ikke andre steder. Det høres vanskelig ut, men NTNU har i mange år vært verdensledende på ultralydteknologi. Klarer vi bare å få full kontroll på oppførselen til nanopartiklene kan det absolutt gå an.
Superlim, nanopartikler og brystkreft. (Illustrasjonsbilde: iStock)
Til sist – min høyst personlige fremtidsvisjon: Nanopartikler som inneholder cellegift og er pyntet med 1: strukturer som kjenner igjen kreftceller og 2: strukturer som gjør dem «usynlige» for kroppen. Slike partikler kan sirkulere i blodet i lang tid som en slags hemmelige agenter. Når de finner en intetanende kreftcelle i blodbanen kan de feste seg til den og overlevere en passelig dose cellegift. Bruksområde? Tja. For eksempel kunne det jo tenkes at slike partikler kunne forebygge tilbakefall hos brystkreftpasienter etter kirurgi, fordi det ofte vil være igjen noen få kreftceller i kroppen som kan gi opphav til residiv flere år etter operasjonen.
Vil noe av dette være mulig? For 10 år siden ville mange sagt klart og tydelig NEI, men nå kan vi strekke oss til å svare «kanskje» eller «hvorfor ikke». Forskningsområdet er i vekst, både ved NTNU og andre steder, takket være forskningsmidler fra for eksempel Kreftforeningen og Forskningsrådet. Læringskurven er bratt, og vi lærer noe nytt om disse partiklene bokstavelig talt hver eneste dag. En drømmetilværelse for en forsker…