Blogger: Gro Ulset
Vi sitter i bilen. På vei hjem fra korøvelse. «Mamma!?!». «Ja». «Æ glæde mæ sånn te jul! Det finns vel ingen som ikke glæde sæ te jul. Aill gjør det!». Jeg tenker fort. Noen sekunder. Skal jeg la være å respondere på utspillet til en glad gutt som trolig har i tankene alle pakkene, fri fra skole, sove så lenge han vil, god mat, brus, godterier, nissen, søskenbarna og besteforeldrene som han skal treffe, snø, ski, filmer på tv, spill på PC, DS, Wii og all verdens, den gode julestemningen, de gode luktene. Eller skal jeg respondere, realitetsorientere og korrigere hans utspill? Jeg velger det siste: «Det e nok dessværre itj sånn at aill i hele verden glede sæ te jul, sånn som du gjør. Det finns faktisk nå’n som grue sæ».
Når man har sagt A, må man si B. Jeg må med andre ord følge opp det jeg har begynt på. 10-åringen kan mye om mangt, og dette med rettferdighet og urettferdighet, og at ikke alle har det like bra i den verden vi lever i, det har vi snakket om før. Derfor er jeg kanskje både litt overrasket og irritert over det han nylig har utbasunert: «Det finns vel ingen som ikke glæde sæ te jul. Aill gjør det!»
Jeg velger å løfte fram noen eksempler. Finner det nødvendig å konkretisere. Jeg ønsker å begrunne min påstand, fordi vi ikke skal glemme; at ikke alle gleder seg til jul! En kan ikke hjelpe andre, eller endre verden til et bedre sted, om en ikke også er klar over de store forskjellene.
Det er for eksempel slik at mange barn (og voksne) kan ha opplevd å miste noen av sine aller nærmeste og kjæreste i forbindelse med julehøgtida i fjor eller i tidligere år, eller også utenom denne årlige begivenheten. For dem kan minnene bli sterkere- og savnet ekstra stort, i forbindelse med jul og andre høgtider. For det er jo da alle samles. Familiene rundt om; store og små. De er der for hverandre. Gleder og koser seg i lag. Men, ingenting blir helt det samme igjen etter tapet av den personen en hadde så kjær; en mamma, en pappa, en søster eller bror.
Illustrasjon: Photos.com
Noen barn gruer seg til jul av helt andre grunner. Det kan være at de ikke har det så bra hjemme. Likevel forteller de ikke alltid til andre om dette; at de gruer og er redde inni seg. Mamma eller pappa kan være syk på en slik måte at de ikke føler seg trygge. Det de opplever, ser, hører og ikke forstår med mamma eller pappa sine handlinger kan være spesielt vanskelig i julen. Da er de mer overlatt til seg selv; de er på mange måter prisgitt sine foreldre. De skal ikke møte andre barn eller voksne i barnehagen, i skolen eller på SFO. Det kan bli lange og vanskelige dager for disse barna. Derfor gruer de seg kanskje mer til jul, enn de gleder seg.
Andre opplever fattigdom, krig og nød. De har ikke et hjem, nesten ikke penger; lite til mat og klær; selvsagt ingenting til kalendere og pakker. Hva har de å glede seg over? Og, hva med de barna som vokser opp på asylmottak i landet vårt? Hvordan er det å feire jul på et mottak år etter år? Hvilket håp om framtid gir vi disse barna?
Verden er på mange måter brutal og urettferdig. Trenger våre barn å vite noe om dette? Selv om min «leksjon» overfor 10-åringen, i bilen, på vei hjem fra øvelse, på langt nær var like omstendelig som i de ovenstående avsnitt, så var den kanskje hard og unødvendig? Kanskje; kanskje ikke.
Mange av oss har det umåtelig godt, samtidig som vi lever mer eller mindre travle liv. Å ofre tid til å tenke tanker- og å reflektere rundt at noen har det på et annet vis; at de erfarer helt andre barndommer og oppvekster og lever helt forskjelligartede liv enn oss, er både nødvendig og sunt.
Tilbake i bilen. Jeg titter i speilet. Ser på gutten i baksetet. Han tar hendene til hodet. «Uff. Det va dumt sagt av mæ, mamma». «Nei da, det va itj dumt sagt. Du glede dæ te jul, og det e æ gla for!»
I en herlig, barnlig iver, basert på egne, positive erfaringer, kan det selvsagt i frydens øyeblikkstilstand være nærmest umulig å forestille seg at noen ikke gleder seg til jul. Dette kan gjelde for barn, så vel som voksne. Vi to som sitter i bilen er enige om at alle burde få kjenne det slik. Det ville vært rettferdig!
I skrivende stund har Unicef en flott kampanje som heter «Den ene i julen». Gjennom denne ønsker de blant annet å inspirere deg og meg til å bidra til at færre barn gruer seg til jul, og at flere barn får gode minner de kan dele med andre. De gir konkrete eksempler på hvordan vi kan utgjøre en positiv forskjell for sårbare barn som strever. Gå inn og les på http://denene.unicef.no/!
—
Gro Ulset er forsker ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern (RKBU Midt-Norge). Ulset driver forskning på Barnevernsfeltet, og har spesiell kompetanse på barneverninstitusjoner og barn og unges hverdag i institusjon.