Movember igjen – men er det egentlig lurt å ta PSA testen?

NjålFlemMælandBlogger: Njål Flem Mæland
fastlege og universitetslektor I ved ISM

 

Så er det blitt vintertid, mørkt ute, og movember – måneden da menn lar barten vokse, oppfordres til å tenke på prostata, og til å ta PSA testen. Jeg vet at jeg får dem på legekontoret, med det enkle spørsmålet: ”Jeg vil ha en PSA test”. Jeg vet at mange kolleger enkelt og greit svarer ja, og setter et kryss på blodprøveskjemaet. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det, men i stedet bruke tid, mye tid, på å informere, og på å ha lange diskusjoner. Hvorfor bestiller jeg ikke bare prøven? Det er jo bare en enkel blodprøve!

Vi er opplært til at vi må finne kreft tidlig, for å starte behandling. Derfor virker det logisk og lurt å ta testen, finne kreft, og gjøre noe med den – før det er for sent. Men så enkelt er det dessverre ikke.

Prostata. Illustrasjon

(Illustrasjon: iStockPhoto)

Jeg vil med en gang si: Kreft er alvor, og prostatakreft kan være en alvorlig sykdom. Om lag en av 30 menn i Norge dør av denne kreftformen. Jeg vil også si: Dersom du har vannlatingsproblemer, så bør disse undersøkes. Dette innlegget handler om noe annet, om dem som ikke har plager, men som likevel ønsker undersøkelse.

Vi er opplært til at vi må finne kreft tidlig, for å starte behandling. Derfor virker det logisk og lurt å ta testen, finne kreft, og gjøre noe med den – før det er for sent. Men så enkelt er det dessverre ikke. Det er nemlig aldri vist at det nødvendigvis er så lurt å oppdage prostatakreft tidlig.

Kunnskap er bra, men kunnskap om eget PSA nivå kan også være kilde til stor smerte. Den som leter skal finne. Leter du nøye nok etter prostatakreft, så kan du fort finne den. Sjansen for at en 60 år gammel mann har kreft i sin prostatakjertel, om man bare leter godt nok, er så høy som 60%. Det må åpenbart bety at mange av disse aldri får problemer med sykdommen. Sykdommen vil, uansett hvor gammel vedkommende blir før en annen dødelig sykdom rammer, aldri gi noen problemer. Da kan det være bedre ikke å vite om den.

Av dem som blir operert vil en del få plager. Noen vil trenge bleier på grunn av inkontinens for urin, og mange vil miste potensen. Og så har de aller fleste av disse ingen nytte av noe av dette.

De aller fleste av disse mennene vil altså uansett aldri utvikle sykdom av kreftcellene. Bare noen få vil dø av prostatakreft. Vi vet bare ikke hvem som har sinte, og hvem som har snille kreftceller. Dersom vi skal gjøre noe – så må vi gjøre noe med alle. Det betyr at mange menn blir kreftpasienter, får bekymringer rundt det, må på kontroller – og blir operert. Av dem som blir operert vil en del få plager. Noen vil trenge bleier på grunn av inkontinens for urin, og mange vil miste potensen. Og så har de aller fleste av disse ingen nytte av noe av dette, de ville uansett ha levd lykkelig uvitende om prostatacellen sine, og aldri fått sykdom av dem.

Rett nok – og det er det som kan gjøre valget vanskelig – så kan det være et mindretall med sinte celler, som får et lengre liv av behandlingen. Problemet er bare at denne gevinsten ikke gjør opp for ulempene for flertallet,, som får undersøkelser og behandling til ingen nytte. Helsemyndighetene i flere land, blant dem Norge, har regnet på dette og anbefalingen er klar: Du får det helsemessig best om du ikke tar PSA testen. Kunnskap gir smerte – mer smerte enn ikke å vite. Derfor bør ikke legen din bare sette et kryss ved PSA på skjemaet, men informere deg grundig om ulempene ved å vite. Godt movenber-valg!

Du kan lese mer om Movember-dialogen på legekontoret i en kronikk jeg skrev i fjor i Dagens Medisin eller høre mer på radio-intervju på NRK P1.