Blogger: Frode Fossvold-Jørum
Seniorkonsulent – kommunikasjon og formidling ved RKBU Midt-Norge
Å nei, det skal være klassefest igjen! Hos Vibeke. Jeg hater klassefester. Det blir så mye bråk, det er ingen lærere der som passer på og kanskje må jeg danse med ei jente. Kanskje vil de andre gjøre narr av den nye buksa mi eller så begynner alle å le av meg bare fordi jeg kommer. Og du vet aldri hva Ludvig kommer til å gjøre. Det er tryggest å late som om jeg er syk eller skal reise bort.
Jeg er 12 år og er både flink på skolen og i idrett, men jeg har alltid vært fryktelig sjenert og veldig lite glad i fremmede omgivelser og masse folk rundt meg. Jeg løp alltid og gjemte meg når det kom folk til gårds og hvis jeg måtte være med bort, kunne jeg ofte insistere på å være igjen i bilen fordi jeg ikke ville inn. Utenfor bilen var det fremmed og utrygt. I bilen satt jeg i timevis og kjedet vettet av meg. Men det var bedre enn å måtte være med inn. Hva om noen spurte meg om noe jeg ikke visste svaret på? Tenk om jeg gjorde noe flaut?
Jeg husker godt den klassefesten. At jeg ikke var der. Jeg satt trygt på rommet hjemme. Telefonen ringte hos oss den lørdagskvelden og mamma tok den. Jeg fryktet hva som ville skje. Telefonsamtaler var også utrygt og skummelt, fordi du aldri visste hvem som var i den andre enden og hva de ville. Det var ingen måter å beskytte seg mot det som kom. Men denne gangen visste jeg hvem som ringte. Det var de andre i klassen. “Frode, det er til deg!”. Å fytte. Fyttefyttefytte. Jeg kaldsvettet. Kikket nesten sint bort på mamma. Ville rømme.
Jeg tok opp røret. Det var masse lyd der inne. Både jente- og guttestemmer som ropte og lo. Det var Ludvig, mens alle sammen sto bak og hørte på. Han ville vite hvorfor jeg ikke var der. – Alle de andre er her! Og så lo han på sin helt egen måte, som var helt lik om han lo hjertelig eller ondskapsfullt. Det var helt umulig å vite. Og det gjorde de andre også. De lo og ropte. Jeg husker ærlig talt ikke mer. Jeg må ha lagt på. Og så begynte jeg å grue meg til mandag. På hva som skulle skje, hva de ville si. Veldig mye av min barndom gikk med til å engste meg for hva som kunne skje. Joda, jeg ble ertet en god del, men jeg overlevde. Og senere oppdaget jeg at jeg var munnrapp og morsom. Da løste mye seg.
Senere har jeg fått høre at ei i klassen husker det som om de oppriktig lurte på hvorfor jeg ikke var der og om jeg hadde det bra. Kanskje stemmer det, kanskje ikke. Men det er uansett ikke slik jeg husker det. Jeg husker det som en opprivende hendelse som på mange måter sitter i kroppen ennå.
I dag har jeg blitt 41 år og den opplevelsen sitter fortsatt i kroppen. Jeg husker alle disse små hendelsene som store og delvis traumatiske. Utryggheten, følelsen av å ikke høre til, at alle andre egentlig ikke likte meg. Redselen for hva andre egentlig tenkte om meg. Det har uten tvil preget det voksne livet mitt når det kommer til mellommenneskelige forhold. Når alt kommer til alt tror jeg ikke helt på at andre egentlig liker meg (tross at alt tilsier at jeg er en godt likt person) og jeg har det med å takke nei til sosiale sammenkomster. Helt til jeg ikke lenger blir invitert. Ikke fordi jeg ikke vil, men ofte blir det bare sånn.
Det er noen mønster som går igjen og som jeg har hatt hele livet. Og de blir ikke svakere, uansett hvor mye jeg er klar over det. Tvertimot. Når det er sagt, så er jeg et velfungerende og oppegående menneske i dag, med mine utfordringer. Slik som alle andre. Hei, jeg skriver jo om dette i jobben min (en jobb jeg er rimelig stolt av, forøvrig)!
Men mange har hatt og har det mye verre enn meg. Mye av det jeg slet med er symptomer på sosial angst. Sosial angst er nemlig mye mer utbredt enn du kanskje tror.
Sosial angst rammer 13% av den norske befolkning i løpet av livet og er den tredje mest vanlige psykiske lidelsen. Den kalles også “den oversette angstlidelsen” og de færreste oppsøker behandling. Å være sammen med andre, eller bare tanken på det, kan f.eks. være en fysisk prøvelse som kan føre til både vondt i hode og mage, hjertebank og svetting. Det kan også føre til ensomhet, siden man selv vet at denne angsten er overdreven. Men hva ligger i få diagnosen sosial angst?
Det kan f.eks. være:
- Engstelig og vet ikke hva man skal gjøre i en pinlig/ny situasjon
- Engstelig sammen med andre
- Engstelig når man må gjøre noe mens andre ser på en
- Engstelig når man må snakke eller lese høyt foran en gruppe
- Før: svett, hjertet slår fort og/eller vondt i hodet eller magen
- Før: tenker på alt som kan gå galt
Her er “Rob” som forteller om dette:
Jeg personlig utviklet nok aldri symptomer alvorlige nok til at jeg kunne blitt diagnostisert med sosial angstlidelse, men hadde jeg ikke tatt tak i mye av dette på egen hånd, kunne det kanskje gått feil vei. For engstelsen for de minste ting var tidvis dominerende i livet mitt. Det har likevel aldri gått utover muligheten min til å leve et normalt liv. Men at symptomene var sterke nok til at det gikk utover livskvaliteten min, det er det ingen tvil om.
Vi vet ikke så mye om sosial angst hos unge. Postdoktor Ingunn Ranøyen hos oss ved RKBU Midt-Norge ville i sin avhandling finne ut mer om dette. Med funn fra 7669 ungdommer i Nord-Trøndelag mellom 13 og 18 år, jevnt fordelt mellom gutter og jenter, fant man at så mange som 1 av 4 jenter og 1 av 6 gutter rapporterer å ha høye nivåer av sosial angst (uten at det nødvendigvis kvalifiserer for å ha diagnosen sosial angstlidelse).
Men ikke bare begynner det tidlig, men veldig mange drar med seg disse lidelsene inn i voksen alder og vil oppleve en lavere livskvalitet enn det de fortjener. Det er da litt trist å tenke på at mange kunne unngått dette hvis de hadde visst at det som plager dem er normalt, og at de ikke er alene om det. Og at både selvhjelp og profesjonell behandling kan hjelpe.
Foto: Thinkstock
Det er viktig å merke seg at det å ha en psykisk lidelse er noe annet enn å ha bekymringer. Har du en slik lidelse går det utover mulighetene dine til å leve et normalt liv, mens det å bekymre seg for å møte nye mennesker eller situasjoner er normalt (og sunt!).
Jeg må tenke tilbake på den tolvårige versjonen av meg selv, som var uvitende om at det jeg følte ikke var noe jeg hadde trengt å oppleve så sterkt. At jeg kunne ha fått hjelp til å håndtere det bedre. Men det var ingen som skjønte hvordan jeg egentlig hadde det, og kanskje minst av alle meg selv. For meg var det jo normalt. Det var slik det var for meg. Så det føles viktig for meg at flere unge mennesker som sliter med slike symptomer selv, eller som har en venninne eller en kompis som gjør det, får vite om dette. At de ikke er alene.
Under Ungdommens forskernatt på NTNU fredag 25. september skal Ingunn ha et lite foredrag for ungdommer fra videregående skoler i Trøndelag om sosial angst og sine funn rundt dette. Foredraget er kalt “Sosial angst – vanligere enn du tror” og mitt håp er at det er noen som i den salen som får seg en vekker, på en eller annen måte, og gjør noe med det. Eller kanskje du deler dette blogginnlegget?
For sosial angst er ikke noe som trenger å være der for alltid. Det er det ingen som fortjener.
En del av innholdet i dette blogginnlegget er hentet fra Ingunn Ranøyens presentasjon, som igjen er basert på hennes avhandling “Internalizing symptoms In adolescence – Familial aggregation and other psychosocial factors” (2015).
Presentasjonen hun skal holde kan du se her (PowerPoint Online)
Oppdatert 28.09.2015: Her er foredraget i videoform:
Oppdatert 01.10.2015:
Radioinnslag på morgensendingen til NRK Trøndelag
Nettsak om sosial angst fra NRK Trøndelag
—-
RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.