Av Jørn Isaksen, førsteamanuensis (ph.d.) ved Senter for omsorgsforskning, NTNU i Gjøvik.
Er omsorg en aktivitet og et begrep som pleiepersonell har monopol på? Kan omsorg forståes på samme måte som andre atferdsformer? Svaret er nok at omsorg kan forstås på samme måte som annen atferd, enten det handler om å gi noen en god klem eller det handler om å få tenåringen til å rydde rommet. Dette har betydning for hvordan omsorgstrengende møtes.
Hva er omsorg?
Omsorg defineres ofte som det å ta vare på og å bry seg om noen og handler dermed om å være observant og gjøre «omsorgsfulle» handlinger som er tilpasset en annen persons behov. Omsorgsbegrepet viser dels til en aktivitet («å ta seg av», «å dra omsorg for»), dels til en holdning («omtanke», «omhu»). Om du til eksempel klemmer en person som ikke liker det, kan det bli oppfattet som det motsatte av omsorg – altså noe ubehagelig eller negativt. Mennesker har forskjellige måter å vise og ta imot omsorg på. Det avhenger av hvilket miljø en oppholder seg i, og hva en har av opplevelser og erfaringer knyttet til omsorg. I stadig flere sammenhenger snakker vi om omsorgsatferd, når vi beskriver handlingene til den som yter omsorg for noen.
Atferd produserer konsekvenser, som øker sannsynlighet for at atferden skal skje igjen. Operasjonene å tilføre en positiv forsterker eller å fjerne en negativ forsterker avhengig av en atferd, er eksempler på dette. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Hva er operant atferd?
Operant atferd er atferd som opererer på omgivelsene (miljøet) på måter som produserer konsekvenser eller endringer (i miljøet), som igjen påvirker eller modifiserer utførelsen av lignende atferdsformer under lignende betingelser i fremtiden. En sykepleier som setter en sprøyte viser operant atferd, det gjør også en forelder som trøster barnet sitt, en lærer som underviser, en telefonselger som ringer en kunde, en vitenskapsmann som forsker eller en person som kjøper en bil. Hver av disse komplekse handlingene er sammensatt av observerbare hendelser som produserer endringer i aktørens (atferdens) miljø. De funksjonelle sammenhengene som eksisterer mellom atferd og dens konsekvenser (endringer) utgjør noe av grunnlaget for operante- eller funksjonelle analyser.
En konsekvens som øker eller styrker en atferd, er per definisjon en forsterkende konsekvens (hendelse). Om, i det tidligere eksemplet, telefonselgeren som ringer en kunde oppnår å selge et produkt, vil salget med stor sannsynlighet påvirke om selgeren ringer nye kunder. En kan si at et vellykket salg er en forsterkende konsekvens. En mor som opplever at barnet finner ro og slutter å gråte som følge av trøst, opplever endringen i barnets atferd som en forsterkende konsekvens knyttet til det å trøste. Det å trøste forsterkes av det at gråten opphører og at barnet blir rolig. En sykepleier som serverer frokost til en pasient, og som ser pasienten smile eller komme med noen vennlige ord, vil bli motivert til å servere frokost igjen under lignende betingelser. Smilet og de vennlige ordene vil være en forsterkende konsekvens på det å servere frokost.
Enkelte beskriver «operanten» som «genet», eller «kjernen» i all samfunnsforskning. På den måten vil funksjonell analyse av atferd være noe mer enn bare en annen måte å forstå atferd på.
Omsorg som operant atferd?
Omsorg handler om et samspill mellom personer. Eksempler på omsorg eller «omsorgsatferd» kan være å gi noen en klem, det å hjelpe en sengeliggende opp i sittende stilling, det å gjøre innkjøp for en som er immobil, det å snakke med noen om ting de er opptatt av, det å pleie en syk, eller det å synge en sang for et barn. Omsorg handler primært om handlinger eller atferd, som har til hensikt å tilfredsstille noens behov som de ikke er i stand til å ivareta selv. For å forstå omsorgsatferd må en analysere atferden til den eller de som yter omsorg og til den som mottar omsorg. Vi må prøve å forstå hvorfor den eller de, gjør som de gjør.
Der hvor miljøendringer medfører presentasjon eller tilførsel av stimuli som øker sannsynligheten til atferden i fremtiden, snakker vi om positiv forsterkning. Det er også tilfeller hvor sannsynligheten til fremtidige forekomster av en atferd øker, fordi handlingen fjerner eller utsetter noe ubehagelig i miljøet. Det å skru av en vekkerklokke som ringer, fjerner en ubehagelig lyd og kalles negativ forsterkning. Et annet eksempel kan være å gi hjelp til en som maser, for å få maset til å opphøre.
Faktum er at atferd produserer konsekvenser, som øker fremtidig sannsynlighet for at atferden skal skje igjen. Operasjonene å tilføre en positiv forsterker eller å fjerne en negativ forsterker avhengig av en atferd, kalles samlet for forsterkning.
Positiv og negativ straff
Om en tenker seg at telefonselgeren, i eksemplet fra tidligere, blir skjelt ut som følge av at han ringer en kunde, så vil utskjellingen med stor sannsynlighet medføre en endring i selgerens ringeatferd. En kan også tenke seg at en forelder som holder tilbake en gode, som følge av at barnet ha brutt en regel, vil oppleve færre regelbrudd i fremtiden. En snakker her om konsekvenser som reduserer sannsynligheten for fremtidige forekomster av atferd. Dette handler om å tilføre ubehag eller å holde tilbake goder avhengig av atferd. Disse konsekvensene kalles positiv straff og negativ straff. Samlet omtales de ofte som straff. Slike konsekvenser eller hendelser oppstår også i omsorgssituasjoner, som mer eller mindre planlagte hendelser, med de effekter det har på den (atferden) som etterfølges av dem.
Kan det være slik at en sykepleier hjelper en sengeliggende opp i sittende stilling, fordi den sengeliggende viser en fornøydhet? Kan det at andre smiler, nikker eller viser at de har mindre ubehag motivere en person til å yte omsorg? Vil synet av et barn som sovner med et smil om munnen avhengig av at mor eller far har sunget en «god natt sang», motivere foreldrene til å gjenta lignende omsorgsatferd under lignende betingelser ved senere anledninger? Det er grunner til mene at den som mottar omsorg forsterker omsorgsatferden til den som gir omsorg og vice versa. En pasient som er sint, sur og kjefter på sine omsorgspersoner vil i mange tilfeller ikke motta like mye omsorg som en pasient som viser takknemlighet og fornøydhet. Om en står overfor en svært utagerende dement pasient på et aldershjem, som lager mye bråk i avdelingen. Kan det da tenkes at de ansatte griper inn for eliminere det «ubehaget» pasienten skaper i form av uro i avdelingen?
Atferd kan brenne ut
Om en overser eller ignorer bestemte atferdsformer hos en person, eller mer presist unnlater å formidle forsterkere på handlinger eller atferd som tidligere har blitt forsterket, så vil atferden reduseres i styrke, frekvens eller intensitet og over tid bli borte – dette kalles ekstinksjon. Det er kjent at atferd som utsettes for ekstinksjon øker, før atferden gradvis slukker ut og reduseres eller blir borte. Manglende kunnskap om denne innledende økningen i en atferd, som følge av uteblivelse av forsterkere, medfører i mange tilfeller at virksomme tiltak blir avsluttet, og at den atferden man søker redusert faktisk øker i styrke, frekvens eller intensitet.
Beskrivelsene så langt har stort sett omhandlet relasjonen mellom atferd og dens konsekvenser. Det er helt klart en forenkling av den sosiale verden hvor atferd oppstår og finner sted. Tilbake til eksemplet om telefonselgeren, så ville ikke denne selgeren kunne forvente særlig mange salg om han ringte potensielle kjøpere mellom 3 og 5 på natten. Til sammenligning så vil sannsynligheten øke for at en professor underviser når det sitter studenter i klasserommet, heller enn når klasserommet er tomt. En kan også tenke seg at sannsynligheten for at en sykepleier viser omsorg øker, når noen (en pasient) viser eller gir utrykk for et behov eller ønske om omsorg. Det er disse signalene eller diskriminative stimulusene sykepleiere og andre omsorgspersoner er flinke til å «lese», og å respondere til. Poenget er at en variasjon av slike betingelser eller stimuli i omgivelsene bestemmer hvor sannsynlig det vil være at en gitt «omsorgsrespons» forsterkes.
Oppsummering
De beskrevne prosessene og mekanismene kan aktivt benyttes til å designe gode omsorgssituasjoner og forløp, men vel så viktig er det å ha tilstrekkelig kunnskap om disse sammenhengene slik at en kan analysere samhandlingssituasjoner og finne holdbare forklaringer på hvorfor en selv eller andre gjør som en gjør. Ved å inneha kunnskap om slike analyser kan en på bedre måter bidra til å bedre omsorgstrengende sin hverdag, gjennom til eksempel å hjelpe eldre til å holde seg mer aktive, spise sunnere eller til å skape trygghet og forutsigbarhet i tjenestelevering. Slike analyser vil i tillegg kunne være nyttige for implementering av for eksempel velferdsteknologi eller i arbeid med tjenestedesign.