Forskerportrett
Navn: Helen Berg
Stilling: Stipendiat
Arbeidssted: Institutt for helsevitenskap, NTNU i Ålesund
Alder: 47
Forskningsområde: Virtuell virkelighet (VR) og simulering i medisin og helsefag.
VR-teknologi gir helseprofesjonsstudenter unike muligheter for å øve seg på situasjoner de vil møte i yrkeslivet, uten at liv og helse står på spill. Helen Berg utvikler virtuelle virkeligheter som legger til rette for dette.
Helen Berg forsker på hvordan VR kan brukes i undervisningen, men hun tror også det kan være et godt verktøy i forsknings- og utviklingsprosjekter. Foto: Geir Otto Johansen / NTNU
Her forteller hun om forskningen sin:
Jeg forsker på hvordan vi kan bruke Virtuell virkelighet (VR) til å simulere kommunikasjon mellom ulike helseprofesjoner, og observasjon og oppfølging av pasienter. VR er bruk av datateknologi til å skape en opplevelse av virkeligheten, eller en fantasiverden.
Det er utfordrende for både helsevesenet og helseutdanningene å dekke behovet for praksis for de som utdanner seg til å bli helsepersonell. Derfor er det helt nødvendig at vi ser på hvordan nye teknologiske løsninger kan benyttes i undervisningen. Når studentene er mer forberedt på hva som skjer i praksis, kan de utnytte denne tiden best mulig.
Gjenskaper pasientmøter
I mitt doktorgradsarbeid gjenskaper jeg noen fysiske miljøer i VR, det vil si pasientrommet i et sykehjem eller sykehus, hjemmet til en bruker i hjemmetjenesten, legevakten, AMK sentralen og et kontor for tverrfaglige møter med pasient og pårørende.
I disse VR- miljøene skal studentene simulere oppfølgingen av en pasient. Det kan for eksempel være en pasient som får hjerteinfarkt i hjemmet sitt. Eller det kan være et møte med lege, sykepleier og annet helsepersonell før pasienten skal skrives ut fra en avdeling.
Studentene skal utføre kliniske undersøkelser, som å måle blodtrykk, telle puls og respirasjon, måle temperatur og ta blodprøver. Så må de sette i gang relevante tiltak knyttet til observasjonene de gjør, for eksempel gi oksygen, medikamenter og intravenøs væske.
Studentene må kommunisere med pasienten og kollegaer gjennom caset, og med andre avdelinger som AMK og legevakt.
Samarbeid blir stadig viktigere
Spesialisering i helsetjenestene fører til behov for økt samarbeid mellom spesialist og primærhelsetjeneste, og krever økt kompetanse til å samhandle på tvers av fagområde. Fordi det er vanskelig å få til trening på dette i utdanningene, kan teknologiske løsninger som VR brukes. Med VR kan man gjenskape situasjoner som strekker seg over tid og sted, og trene på disse samlet.
Forskning viser at simulering er nyttig for å trene på pasientnære aktiviteter. Samtidig er simulering en ressurskrevende undervisningsform, noe som gjør at det blir for lite av det i opplæringen.
Da kan VR være et godt verktøy. Den virtuelle verden er tilgjengelig 24/7, der kan studenter trene både individuelt og i grupper på egenhånd, eller som del av et undervisningsopplegg.
En gevinst med å øve på scenarier i en virtuell verden er at studentene får følge en pasient gjennom flere ledd i behandlingskjeden. Det er vanskelig å få til i den virkelige verden. I VR kan vi forflytte oss i tid og sted bare ved å trykke på en knapp.
Jeg mener også at VR kan brukes til mye mer enn undervisning. Jeg tror det er et godt verktøy til å gjennomføre forsknings- og utviklingsprosjekter. Man kan lett legge inn eller ta bort faktorer som kan ha innflytelse på situasjoner, og testingen er helt uten konsekvenser for liv og helse.
– Jeg blir motivert når jeg opplever samhandling mellom forskning og praksis, sier Helen Berg. Foto: Geir Otto Johansen / NTNU
Spennende å forske tverrfaglig
– Hvordan foregår forskningen din?
Jeg er selv utdannet sykepleier med en samfunnsfaglig master. Jeg jobber i tett samarbeid med ingeniører, det helsefaglige praksisfeltet og opplæringsinstitusjonene for medisin og helse. Ingeniørene modellerer og programmerer de virtuelle miljøene som studenter og klinikere skal simulere i.
Personer fra de ulike faggruppene, for eksempel sykepleiere, leger og fysioterapeuter, utarbeider faglige case som skal simuleres. Fagfolk fra utdanningene vurderer pedagogiske løsninger.
Utviklingen av de virtuelle miljøene skjer ved gjentagende testing av løsninger. Denne prosessen krever tålmodighet og raushet når det gjelder forståelse av både fagspråk og problemstillinger, både fra de med ingeniørbakgrunn og de med helsefaglig bakgrunn.
Dette er fagmiljøer som er ganske forskjellige i sin form, men det er gjerne dette samarbeidet som gjør at jeg synes studien er spesielt spennende.
Vil forske for praksisfeltet
–Hva motiverer deg i arbeidet ditt?
Jeg jobbet en del år med operasjonalisering av samhandlingsreformen, og ser veldig godt en del av utfordringene vi står i helsesektoren.
Jeg synes det er veldig spennende å få være med å ta i bruk ny teknologi for å øke kvalitet og muligheter i helsesektoren, både til undervisning og i klinikk. Ny teknologi kan benyttes direkte og indirekte inn mot pasientsikkerhet, og det er noe alle som jobber med medisin, helse og omsorg er opptatt av.
Det har vært veldig spennende å jobbe i utviklingsprosjekt både i praksisfeltet og i undervisning, men det å få anledning til å jobbe dedikert gjennom en doktorgrad med noe jeg synes er så kjekt er jeg veldig fornøyd med.
Jeg blir motivert når jeg opplever samhandling mellom forskning og praksis. Det er viktig for å treffe behovene i praksis slik at forskningen blir nyttig for praksisfeltet. Det er dette som er min kjepphest, tverrfaglig samskaping.
Den morsomste erfaringen fra forskningen min er den entusiasmen jeg har møtt ute i praksisfeltet. Her var jeg forberedt på høy grad av skepsis og vansker med å få folk til å være med. Der tok jeg feil.