Blogger: Ingunn Ranøyen
Postdoktor ved RKBU Midt-Norge
Da Frode (kommunikasjonsmedarbeider ved RKBU) spurte meg om jeg kunne skrive et blogginnlegg om avhandlingen min (“Internalizing symptoms in adolescence – Familial aggregation and other psychosocial factors”), må jeg ærlig si at min første innskytelse var «nei, det tror jeg ikke jeg gidder». I dagene før og etter disputasen var jeg møkklei hele prosjektet, for å si det rett ut. Men etter hvert som jeg tenkte på dette, kom jeg til at det kanskje kunne være nyttig å skrive noe om prosessen rundt det hele også, for den som tenker på å ta en doktorgrad. I tillegg til å være en måte å rydde i mitt eget hode på. Så her er noen ord om både funnene og arbeidet rundt det å skrive en avhandling.
En kjapp sjekk i mappene på datamaskinen viste at jeg startet med dette prosjektet våren 2009. Med andre ord, har det for meg tatt seks år å utforme et prosjekt, skrive prosjektbeskrivelse, søke etter finansiering og gjennomføre doktorgradsprosjektet. Ved innsending av doktorgradsavhandling, bør to eller helst tre artikler være publisert i fagfellevurderte tidsskrift, det vil si at minst to forskere vurderer manuskriptene som blir innsendt uavhengig av hverandre. Dette kommer jeg tilbake til. Prosjektet handlet om internaliserende symptomer hos ungdom, det vil si symptomer på depresjon, generell angst og sosial angst. Dette temaet ble valgt fordi Verdens Helseorganisasjon (WHO) har beregnet at i 2010 var 298 millioner mennesker rammet av depresjon på verdensbasis og i 2030 vil depresjon være den sykdommen med størst sykdomsbyrde i verden før alle andre fysiske og psykiske lidelser. Når vi i tillegg vet at nesten 60 % av alle unge med angst og depresjon får nye episoder i voksen alder, viser dette at det er viktig med mer forskning på dette emnet slik at vi kan begrense belastningene relatert til internaliserende problemer.
Sosial angst
Prosjektet var rettet mot to områder hvor eksisterende forskning så ut til å være mangelfull. Det første området omhandlet sosial angst, som er den tredje mest vanlige psykiske lidelsen og den vanligste angstlidelsen. Gjennomsnittsalderen for debut er 12 år, og 80-95% av alle som får sosial angst utvikler lidelsen før de fyller 20 år. Til tross for dette er sosial angst relativt lite studert blant ungdom, hovedvekten har vært på voksne. Det er få som søker behandling for sosial angst, og når de gjør det, får de andre diagnoser enn sosial angst. Dette tyder på at det kan være vanskelig å identifisere unge med sosial angst. Vi ville derfor se om vi kunne finne psykososiale faktorer som var relatert til sosial angst for å gjøre identifisering lettere og samtidig se om det var noen forskjell på befolkningsutvalg og kliniske utvalg av ungdom som har søkt behandling.
Familiens betydning
Det andre området var familiens betydning for symptomer på angst og depresjon hos unge. Det å ha en mor med en psykisk lidelse er en av de største risikofaktorene for at barn får psykiske lidelser, men hva med far? Et problem med mye av den eksisterende forskningen er at fedre ikke er inkludert til tross for at de bidrar med halvparten av et barns gener og er i økende grad involvert i barneoppdragelsen. I tillegg er «fordelingen» av psykiske vansker ulik for kvinner og menn. Det er omtrent dobbelt så mange kvinner som menn med symptomer på angst og depresjon i voksen alder, mens menn i større grad enn kvinner har alkoholproblemer. Hadde dette noe å si for barna?
Datatilgang
Så det var bakgrunnen for prosjektet, og da finansiering omsider var på plass høsten 2010, begynte prosessen med å få datatilgang. Prosjektet var basert på data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT3) og Helseundersøkelsen i Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk ved St. Olavs Hospital (Hel-BUP). I sosial angst-studien bestod utvalget av 7669 ungdommer som deltok i HUNT3 og 694 ungdommer som deltok i Hel-BUP. I de to studiene med familiefokus, bestod utvalget av 5732 ungdommer i alderen 13-18 år som hadde én eller begge foreldre (4087 mødre og 3239 fedre) med i HUNT3. Å få tilgang til data fra HUNT og Hel-BUP gikk relativt raskt, men det tok hele ti måneder før vi fikk tillatelse til å koble data mellom foreldre og barn. Omsider kunne vi starte opp forskningen, og vi startet med sosial angst-studien.
Skuffelsene kommer
Glade og fornøyde satte vi i gang. Dataanalyser ble kjørt, og manuskript ble skrevet. Piece of cake, eller bare blåbær, som det kalles på norsk. Innsendt til tidsskrift, tilbake fra fagfellevurdering, avslag med lange begrunnelser, hvorav den ene inneholdt ord som «later som» og «bisarr». Strek i regninga. Etter å ha svelget skuffelsen, var det bare å brette opp armene, kjøre flere analyser, forbedre manuskriptet og sende inn til annet tidsskrift. Denne gang ble det ikke avslag (jippi!), men redaktøren ba om en stor revisjon av manuskriptet. Lite visste vi da om at den ene personen som vurderte manuskriptet skulle vise seg å være hyperkranglefant. Hele fem ganger ba han om nye analyser, og i den siste revisjonen ba han oss gjøre analysene slik vi opprinnelig hadde gjort da vi sendte inn første gang. Da vi gjorde redaktøren oppmerksom på denne runddansen, som hadde en varighet på ett og et halvt år, ble omsider manuskriptet akseptert. Det var en ekstremt lærerik men også slitsom prosess.
Ingunn Ranøyens avhandling.
Resultatene
Vi fant at symptomer på sosial angst ofte ble rapportert av ungdommer både i befolkningen generelt og av pasienter i psykiatrien, men få pasienter hadde diagnose på sosial angst. Symptomer var relatert til akademiske skoleproblemer, å bli utsatt for mobbing, spiseproblemer og kviseproblemer i begge utvalgene. Disse relaterte problemene kan være lettere å oppdage enn sosial angst og et fokus på disse kan bidra til å øke identifisering av slike symptomer.
Parallelt med alle disse revisjonene, var vi også i gang med artikkel 2 i prosjektet, hvor vi undersøkte sammenhenger og kjønnsforskjeller mellom ulike psykiske symptomer hos foreldre og symptomer på angst og depresjon hos ungdom. I forbindelse med denne artikkelen, var planen også at jeg skulle lære meg en ny statistisk metode, noe som skulle vise seg å bli vanskelig. Det var få kurs innenlands med denne metoden som tema, så etter halvt år med frustrerende forsøk på selvstudium, ble jeg nødt til å dra på kurs i utlandet for å lære meg dette godt nok. Dermed gikk ferden først en uke til Manchester og senere på året til Utrecht. Dette hjalp betydelig, så jeg kunne sende inn manuskript 2 ganske raskt etter dette. Avslag, men denne gang med overkommelige kommentarer. Ny runde med forbedring av manus og innsending til nytt tidsskrift. Avslag. Repeter. Aksept. Hurra!
Resultatene fra denne artikkelen viste at foreldres symptomer på angst og depresjon, men ikke symptomer på alkoholmisbruk og spiseproblemer, var relatert til symptomer på depresjon, generell angst og sosial angst, lavt subjektivt velvære og lav selvtillit hos ungdom. Vi fant ingen kjønnsforskjeller. Da måtte vi som forskere klø oss litt i hodet for vi hadde jo forventet å finne noe. Og selv om man som forsker skal være objektiv, så vil man jo helst ha noe å fortelle om. Men vi fant altså ingen kjønnsforskjeller. Så oppsummert fant vi at internaliserende symptomer hos mødre og fedre var like viktig for slike symptomer og redusert velvære hos både døtre og sønner.
Det eneste problemet med denne læringsprosessen var at månedene og årene gikk. Finansieringen av prosjektet utløp i november 2014, og i mars 2014 var ikke en eneste artikkel akseptert for publikasjon. Så der stod jeg. Frustrert, søvnløs og tomhendt. I februar var jeg farlig nær ved gi opp det hele og satse på en karriere som blomsterdekoratør i stedet. Mer praktisk bruk av hendene var særs forlokkende. Så, i påska midt i april, kom vendepunktet. I samme uke ble begge de to artiklene akseptert. Kanskje var det håp likevel?
Selvtillit og frivillig fysisk aktivitet
Vi hadde altså til nå funnet at symptomer på angst og depresjon hos foreldre var relatert til slike symptomer hos ungdom. Det neste vi gjorde, var å undersøke om selvtillit og frivillig fysisk aktivitet kan påvirke slik familiær opphopning av angst og depresjon. Vi fant at lav selvtillit hos ungdommene forsterket symptomer på angst og depresjon hos unge med foreldre med lignende symptomer. Lav selvtillit kan være en viktig forløper for symptomer på angst og depresjon og dermed et angrepspunkt i forebygging og behandling av symptomer. Ungdommenes fysiske aktivitetsnivå, definert som trening minst en gang i uka utenom skoletid, reduserte sammenhengen mellom internaliserende symptomer hos mødre og ungdom. Fysisk aktivitet ser derfor ut til å kunne beskytte mot angst og depresjon i familier med slike symptomer, og det kan være nyttig å oppmuntre til fysisk aktivitet hos ungdom i familier der spesielt mødre har symptomer. Denne artikkelen ble akseptert uten store bemerkninger.
Her har Ranøyen akkurat gjennomført sin disputas 24. april 2015. Foto: Frode Jørum
Avhandlingen skal skrives
Så på høsten 2014, var jeg i gang med å skrive selve avhandlingen. Det å skulle sy sammen de tre artiklene til en helhet ble en ny opplevelse for min del. Aldri har jeg følt meg så autistisk. Døgnet rundt surret hjernen omkring avhandlingen, interessefeltet ble innsnevret, og det å skulle konsentrere seg om andre ting ble nesten uoverkommelig. Jeg ble en særdeles dårlig lytter. Det var hardt arbeid, men 18. desember kunne jeg levere avhandlingen med tre aksepterte artikler. ENDELIG kunne jeg slappe litt av. Trodde jeg. Det holdt i cirka en måned, så begynte tankene å kretse om den grusomme disputasen, dagen jeg mer eller mindre hadde fortrengt i fem år.
Disputasen
Disputasdato var satt til 24. april og 20. mars kom dommen. Opponentene fant at avhandlingen var godt innenfor kravene og klar til å forsvares (jippi!), men deretter fulgte elleve tettskrevne sider, stort sett av kritisk karakter (huff!). Nå fulgte fem uker med intenst arbeid og skyhøyt adrenalinnivå. Ifølge sjefen kunne han se angsten lyse i øynene mine i dagene før disputasen. De to-tre siste dagene hadde jeg imidlertid kommet så langt i svangerskapet at jeg var mer enn klar for å få fødselen overstått. Jeg var lei. Målet var å gjøre det «godt nok», ikke å briljere. Dagen opprant, utrolig nok hadde jeg sovet ganske godt, og jeg kom meg gjennom det og følte meg ganske rolig. Selve disputasen husker jeg ikke all verden av, annet enn at jeg og opponentene der og da befant oss som i en slags boble, hvor bare de og jeg eksisterte. Hvordan dette fremstod for publikum, har Frode skrevet om i et tidligere blogginnlegg.
For meg personlig ble det en fin dag, med en knakende hyggelig fest på kvelden som avslutning på noen temmelig heftige år med høye topper og dype daler og en abnormal overopptatthet av forunderlige statistiske fiksfakserier. Nå ser jeg frem til å nyte livet i større grad. Var det verdt det? Jo, det var det, fordi jeg håper jeg i ytterste konsekvens kan ha bidratt til å gjøre livet bedre for noen. Så stå på, stipendiat! Det vil ikke være lett, men plutselig løsner det!
RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.