Blogger: Instituttleder ved INM professor Lars Jacob Stovner
Jeg har i stille stunder reflektert over hva som har fått meg til å søke stillingen som instituttleder, og til og med en ny periode. Jeg som egentlig trives godt med både forskning, klinikk og undervisning. Svaret er ikke åpenbart for meg selv. Litt er nok pliktfølelse: noen må gjøre jobben. Litt kan det også være forfengelighet: instituttlederen blir en synlig figur på instituttet og på fakultetet, og noen ganger på hele NTNU. Mest tror jeg likevel grunnen er at det føles som en veldig viktig og interessant og ikke minst morsom jobb! Det siste vil kanskje overraske noen, derfor skal jeg prøve å forklare hvorfor så er tilfelle.
Mest tror jeg likevel grunnen er at det føles som en veldig viktig og interessant, og ikke minst morsom jobb!
Jeg føler at stillingen er viktig fordi universitetene spiller en nøkkelrolle i et moderne samfunn. Uten mange mennesker med høy utdanning ville samfunnet sett veldig annerledes ut. Jeg tror hovedsakelig til det verre. Fellesskapet setter av betydelige midler til disse institusjonene, og vi har en forpliktelse til at midlene brukes på en effektiv og formålstjenlig måte.
Universitetet er også en svært interessant arbeidsplass, med mange lyse hoder, og det er en organisasjon som står i et dynamisk samspill med samfunnet omkring. De senere år har man snakket mye om universitetenes samfunnsoppdrag, og om målene som er mangfoldige. Dette gir inspirasjon.
For å oppnå målene trenger man ikke bare dyktige medarbeidere med nødvendig utstyr og infrastruktur. Like viktig er det, for at de lyse hodene virkelig skal begynne å gnistre, at de inngår i en organisasjon med høye ambisjoner, og med gode relasjoner og gruppedynamikk hvor strategier kan utmeisles og hvor ideer kan utvikles og realiseres.
Ledelse av en organisasjon er verdens mest kreative oppgave.
Vi må også sørge for impulser utenfra. Nasjonalt samarbeid og internasjonalisering er stikkord. Som leder av en kunnskapsbedrift som INM ser jeg det som det aller viktigste å skape en slik organisasjon. Sammen med alle de kloke og kreative personene jeg møter hver dag er det en utrolig artig jobb. Jeg kan faktisk skjønne den amerikanske konsernlederen som uttalte at ledelse av en organisasjon er verdens mest kreative oppgave.
Instituttet er laveste formelle ledelsessjikt på universitetene, men jeg føler på ingen måte at instituttene har liten betydning. Det er jo på instituttene all universitetets produksjon, undervisning og forskning foregår. Det er her mye av det viktige arbeidet gjøres, også organisatorisk.
Det medisinske fakultetet har i løpet av de snart 20 årene jeg har jobbet der utviklet seg fra en liten organisasjon uten institutter, til å bli et ganske stort fakultet i NTNU-sammenheng med nesten 1200 ansatte, og med 5 institutter som er blant NTNUs største. Noen av instituttene er nå neste like store som fakultetet var da jeg begynte.
Nytt i år er at instituttene i hovedsak har råderett over de faste stillingene sine. Det gir instituttene betydelig større handlingsrom, men det betyr også at vi nå har behov for en administrasjon med riktig kompetanse. Store institutter betyr også at ledelsesnivået under instituttledere får økt betydning. Vi ser for oss at i denne perioden vil lederne for de ulike instituttgruppene få stor betydning blant annet gjennom virksomhetsstyring av sine fagmiljø, og ved disponering av strategiske midler til gruppene.
Administrasjon er et middel til å oppnå ledelsens mål, og skal sørge for at driften foregår forsvarlig og lovlig. På INM har vi etter hvert fått en administrasjon av nødvendig størrelse og kompetanse som jobber godt og som utfører de løpende driftsoppgavene sammen med fakultetsadministrasjonen. Vi håper og tror at instituttadministrasjonen tjener instituttgruppene på en god måte. At vi nå har en velfungerende administrasjon gjør at jeg som leder har en betydelig mulighet til å drive strategisk ledelse, og ikke administrativ ledelse. Det er en viktig forutsetning for at jobben som instituttleder er interessant, og til å leve med.
Ledelse er ikke noe bare rektor, dekanus og instituttleder skal utøve. Like viktig er det å få gode ledere av instituttgruppene, av de enkelte forskergruppene, og til ledelse av undervisning (undervisningsenheter, semesterkoordinatorer, eksamenskommisjoner, for revisjon av medisinstudiet etc.). Vi trenger på alle nivåer ledere som tenker og handler helhetlig og strategisk. Jeg vil i de neste ukene spørre mange av dere om å påta dere større eller mindre ledelsesoppgaver.
En av mine viktigste oppgaver framover kan oppsummeres slik: FRIST DEM INN I LEDELSE! (Det kan være ganske gøy).