Blogger: leder for HUNT forskningssenter Steinar Krokstad
Retorikk i valgkampen tyder på at det utvikler seg et samfunn med flere vinnere og flere tapere. Vi burde utvikle et samfunn med flere vinnere og færre tapere. Valgkampen hardner til. Nå er det tøft å stille krav, og ta penger fra de som har minst, hvis de ikke tar seg sammen. De to største partiene kappes om å være tøffest. Og Frp er de tøffeste av alle, nesten så tøff som Arnold Schwarzenegger. Jeg lurer på om noen av disse samfunnstoppene har en anelse om hvordan det er å stå nederst på den sosiale rangstigen med lua i hånda på NAV, etter en oppvekst med problemer og skamfulle hendelser, etter å ha mislyktes på skolen, etter å ha erfart at du ikke har råd til å leke sammen med de andre som har vært så heldige å bli født inn i velfungerende familier. De burde ta seg tid til noen samtaler, kanskje i samarbeid med noen som arbeider i psykiatriske poliklinikker eller på NAV, høre på historiene, forsøke å leve seg inn i situasjonene, og kanskje grått sammen med de som har forsøkt og forsøkt og forsøkt uten at det nyttet. Hadde vi fått et varmere samfunn da?
Mye av samfunnsideologien i Norge etter 2. verdenskrig har hatt som mål å skape flere vinnere og færre tapere. Vi er alle sosialdemokrater er det blitt hevdet. Selv mange av de blå i Norge er jo rene pusekattene sammenlignet med antisosiale republikanere i USA. Men ettersom velstandene utvikler seg, en større andel av befolkningen får gode levekår og inntekstulikhetene øker, blir toleransen for mindretallet som ikke mestrer livene sine mindre og mindre. Forskning viser at hele det politiske spekteret høyredreies. SV stimulerer det private markedet, AP er som gode gamle Høyre, mens Høyre blir blåere og blåere. Willoch er jo for en SVer å regne i dag. Men slik var Høyre altså før.
Vi har en av verdens mest produktive arbeidsstokk, utdanningsnivået og kravene til kompetanse er høyere enn aldri før – og likevel godtar vi ikke at noen ikke greier å henge med.
Vi har en av verdens mest produktive arbeidsstokk, utdanningsnivået og kravene til kompetanse er høyere enn aldri før – og likevel godtar vi ikke at noen ikke greier å henge med. Når toppolitikerne med dype rynker mellom øynene forteller at 10 % er på uføretrygd, sier de ingen ting om at vi er helt i verdenstoppen når det gjelder andelen av befolkningen som er i arbeid. Vi er verdensmestre på arbeid i dette landet! Men mye vil ha mer. De fleste liker seg godt i arbeidslivet, det er høystatus å ha jobb. Insentivene til å arbeide er derfor svært høye i Norge. Vi trenger ikke ta pengene fra de fattige for å skvise dem enda mer. Og det hjelper heller ikke.
Sosialepidemiologiske studier viser at fattigdom er farlig, dødeligheten blant de fattigste er mange ganger høyere enn blant de rikeste.
I Norge har vi generøse velferdsytelser. Det er tydelig vis det som plager enkelte politikere og folk som er rike. Det er for liten forskjell mellom ytelsene på NAV og lønnen til de lavtlønte. Derfor vil de gjøre de aller fattigste sosialhjelpsmottakerne enda fattigere hvis de ikke jobber for pengene. Men sosialepidemiologiske studier viser at fattigdom er farlig, dødeligheten blant de fattigste er mange ganger høyere enn blant de rikeste. Gjør vi fattige enda fattigere, tar vi livet av flere. van der Wel og medarbeidere har vist at i land som Norge, med generøse ytelser, er det flere med lav utdanning og helseplager som er i jobb enn i land med mindre generøse ytelser. Ytelsenes positive effekt på deres helseressurser trumfer altså den negative insentiveffekten som kan ligge i generøsiteten.
Forskning viser at samfunn med store inntektsforskjeller systematisk gjør det dårligere enn mer like samfunn. Er det et slikt samfunn vi vil ha?
God politikk er å sørge for insentiver. De flinke, raske, smarte, rike fortjener skattelette for å yte mer. De fattige skal vi straffe økonomisk for at de skal yte mer. (Interessant logikk). Slik lager vi flere vinnere og flere tapere. Vi øker inntektsforskjellene. Men hvilke konsekvenser har det for oss alle, at vi får flere vinnere og flere tapere. Wilkinson har vist at samfunn med store inntektsforskjeller systematisk gjør det dårligere enn mer like samfunn. Levealderen er lavere, spebarnsdødeligheten er høyere, skoleprestasjonene er dårligere, det er flere som dropper ut av skolen, det er flere enslige tenåringsjenter som får barn, det er flere fattige, skattebetalingsmoralen er lavere og velferdsordningene dårligere. Er det et slikt samfunn vi vil ha?