Av Aud Obstfelder, professor og forskningsleder ved Senter for omsorgsforskning, NTNU i Gjøvik.
Helsemyndighetene er opptatt av å løse morgendagens omsorgsoppgaver. Men stortingsmeldingen «Leve hele livet» kan føre til endringer til det verre.
Forskningsbasert kunnskap må ligge til grunn for mål og midler i omsorgsarbeidet, mener Aud Obstfelder. Illustrasjonsbilde: iStock
Det blir flere eldre i Norge. Den ferske stortingsmeldingen «Leve hele livet» skal bidra til et mer aldersvennlig samfunn. Eldre skal ha trygghet for at de får god hjelp når de har behov for det. Pårørende skal bidra uten at de blir utslitt og ansatte skal få brukt sin kompetanse i tjenestene.
Forskningen nesten utelatt
Det er klokt at Stortingsmelding nummer 15 (2017-2018) er forankret i kommunene. De fleste av oss ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Her er vi kjent og vi har meninger om hvordan vi vil ta i mot hjelp når vi trenger det.
De overordene målene i meldingen er viktige og riktige. Men omsorgsarbeid er komplekse situasjoner. Derfor er forskningsbasert kunnskap viktig. Likevel legger stortingsmeldingen i liten grad forskning til grunn for mål og midler som den mener er viktig. Kriteriet for suksess i meldingen er at kommuner som har utfordringer i sine tjenester skal la seg inspirere av andre kommuners gode erfaringer.
Meldingen presenterer eksempler på løsninger som har vist seg nyttig lokalt, og som andre nå oppfordres til å prøve ut. Det følger imidlertid ikke med systematiske beskrivelser av løsningene; hverken hvordan de ble til, hvilke effekter de har lokalt og hvorfor de ble valgt ut til å bli beskrevet i meldingen. Dermed vet vi lite om hva det er som blir anbefalt å prøve ut. Vi vet heller ikke hva som kan komme til å skje når de tas i bruk; både tiltakene og effektene kan lede til overraskelser.
Endringer gir uro
Forskning viser at endringer ofte fører til uro, også i situasjoner hvor endringene er ønsket velkommen av både de som utøver og de som mottar omsorg. Mottakere opplever endringer de ikke er forberedt på, og utøverne har sterke meninger om hva arbeidet skal være og hvem som skal utføre det. Etter den første endringsiveren har lagt seg, faller arbeidet ofte tilbake i kjente former. Eller endringer gir forskyvninger i ansvar og risiko til de som allerede er utsatt – det vil si kommuner, omsorgsutøvere og innbyggerne selv. Dette gir økt belastning særlig på kvinnene, og ulikhet i kvaliteten i helse og behandling hos mottakerne er vanlig.
Omsorgsarbeid er komplekst, aktører med forskjellige forventninger til arbeidet involvert. Det er stor oppmerksomhet mot kvalitet og effektivitet på tjenestene og hvor vitenskapelig kunnskap holdes opp mot kunnskap basert på tradisjoner og erfaringer. Aktørene, for eksempel leger, sykepleiere og fysioterapeuter, forstår ofte kvalitet og kunnskap forskjellig. De bruker mye tid på å forhandle om hva som er rett situasjonsforståelse.
Når er hjemme best?
Videre er grensene mellom uformell og formell omsorg flytende. Det kan være vanskelig å peke på hvem som har ansvaret for omsorgsarbeidet og for hvor den best kan utøves; i hjemmet eller institusjonene. Forskjellene mellom tradisjonelle omsorgsoppgaver og mer avgrensete og spesialiserte aktiviteter knyttet til avansert sykepleie, forebygging, behandling og rehabilitering er diffuse.
Helsemyndighetene vil også at frivillige skal gjøre stadig mer av omsorgsarbeidet i Norge. Men frivillige kan ha andre ønsker for frivillig arbeid enn det mottakerne av tjenestene trenger. Mange hjemmeboende og sykehjemsbeboere har alvorlige diagnoser og er omgitt av teknisk utstyr som krever høy kompetanse og mye samhandling.
Mangler «nullpunkt»
Senter for omsorgsforskning ved NTNU i Gjøvik har sitt mandat fra Helse- og omsorgsdepartementet. Vi skal styrke kunnskapsgrunnlaget i kommunenes omsorgstjenester gjennom praksisnær forskning og kunnskapsformidling. Her er vårt forpliktende samarbeid med Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester verdsatt.
Vi ønsker formålet med stortingsmeldingen velkommen, men meldingen slik den er nå kan bidra til videreføring og forsterkning av forskjeller på tjenestene som allerede eksisterer. I 2019 skal meldingen settes på dagsorden i kommuner og fylkeskommuner. Når kommunene har tatt stilling til løsningene som meldingen presenter, skal endringsprosessene kvalitetssikres gjennom følgeforskning. Det er bra, men kapasiteten må være tilstrekkelig, særlig fordi endringene ikke kan ta utgangspunkt i et tydelig «nullpunkt».