Blogger: Ingunn Ranøyen
Provoserer overskriften deg? Hold ut, poenget kommer mot slutten.
NRK har den siste tiden hatt fokus på drap og psykiatri. Dette har ført til sterke reaksjoner. Flere advarer nå mot åpenhet om psykiske problemer og hevder at slike medieoppslag fører til fordommer og stigmatisering.
Det er ingen tvil om at mennesker med psykiske lidelser utsettes for stigmatisering. Dette kan videre føre til diskriminering gjennom avvisning fra andre og reduserte muligheter for å få jobb og bolig, og utgjør naturlig nok en stor tilleggsbelastning for de det gjelder.
Så hvorfor stigmatiserer vi mennesker med psykiske lidelser? For noen år tilbake gikk jeg gjennom en god del av forskningslitteraturen på dette området, og her er noe av det jeg fant.
Generell stigmatisering forklares ulikt. En forklaring er at vi mennesker har behov for å forenkle vår sosiale verden blant annet ved å definere hva som er normalt og ikke. En annen mulig forklaring er at vi trenger å tro at vi lever i en rettferdig verden hvor vi får som fortjent.
Når det gjelder stigmatisering av mennesker med psykiske lidelser spesifikt, er det i forskningslitteraturen funnet hovedsakelig fire årsaker til dette:
- Farlighet: Vi tror at mennesker med psykiatriske problemer er voldelige, noe som medfører at vi blir redde for dem. Farlighet og uforutsigbarhet er den faktoren som har størst innvirkning på menneskers ønske om avstand fra personer med mental sykdom. Dette gjelder særlig personer med schizofreni.
- Ansvarlighet: Opprinnelsen til psykiske problemer anses som kontrollerbar og reversibel. Mennesker med slike vansker velger å oppføre seg slik, noe som medfører at de møtes med sinne og liten medlidenhet.
- Dårlige prognoser: Psykiske lidelser oppfattes som kroniske og vanskelige å behandle.
- Krevende sosial samhandling: I slik samhandling vil den psykiske lidelsen være et mulig samtaleemne som partene må velge å ta opp eller ikke. Slik sett krever samhandling med stigmatiserte mennesker allerede mer enn det samhandling med ikke-stigmatiserte gjør, og kan videre resultere i stigmatisering.
En studie fra New Zealand fant at i nesten 50 prosent av alle fjernsynsprogrammer beregnet på barn, og spesielt i tegnefilmer, var det negative referanser til psykiatri.
De siste årene har vi fått mer innsyn i biologien bak psykiske lidelser. En rekke forskere har prøvd å fremheve biologiske årsaker, som kjemiske ubalanser i hjernen eller genetisk arvelighet til psykiske lidelser, nettopp for å redusere stigmatisering. Forskning viser imidlertid at dette kan føre til økt stigmatisering, fordi mennesker som blir syke av biologiske faktorer kan oppfattes å ikke ha kontroll over seg selv og sin atferd, og dermed sees de som uforutsigbare og farlige.
Media kan også bidra til stigmatisering. Forskning viser at voldsepisoder hvor mennesker med psykiske lidelser er involvert, er overrepresentert i aviser og har større sannsynlighet for å ende på forsidene enn voldsepisoder hvor friske er involvert. En studie fra New Zealand fant at i nesten 50 prosent av alle fjernsynsprogrammer beregnet på barn, og spesielt i tegnefilmer, var det negative referanser til psykiatri. Noen av karakterene ble gjerne kalt sprø, forstyrret, sinnssyk, tulling, gjøk, galning eller gal. Disse karakterene utførte gjerne irrasjonelle handlinger til glede for de andre karakterene, eller var onde. Forfatterne konkluderte med at vi fra barnsben av læres opp til å ha stigmatiserende oppfatninger av mennesker med psykiske lidelser.
Ofte sier vi at en person er deprimert, er schizofren og så videre, mens et individ har kreft.
Ordene vi velger å bruke har en effekt på stigmatisering. Lesere som reagerte på overskriften skjønner nå kanskje poenget med den? Ofte sier vi at en person er deprimert, er schizofren og så videre, mens et individ har kreft. Vi glemmer at mennesker med psykiske lidelser har styrker og svakheter som alle andre og at de aller fleste med mentale problemer ikke er farlige.
Stigmatisering innebærer gjerne at mennesker med psykiske lidelser føler de må bevise at de er normale heller enn å bevise at de er unormale. Samtidig må de antakelig oppføre seg ”mer normalt enn det som er normalt” for å bli oppfattet som normale. De kan med andre ord ikke tillate seg noen ”krumspring” hvis de skal unngå stigmatisering.
Dersom du tar denne kunnskapen om årsaker til stigmatisering med deg videre, kan det ha potensial for å gjøre livet lettere for mange mennesker som rammes av dette.