Blogger: Hanne Strypet
I Antikken så man på sykdom som ubalanse mellom de fire kroppsvæskene blod, slim, gul galle og svart galle. Om man ble syk, var det legens rolle å gjenopprette balansen, ved for eksempel bruk av årelating eller brekningsmiddel.
Denne væskebalanse-teorien, også kalt humoralpatologi, holdt seg faktisk helt fram til midten av 1800-tallet.
Nylig besøkte jeg Medicinsk Museion i København der de har en utstilling, «balanse og stoffskifte»: en del av utstillingen forteller om nettopp denne humoralpatologien.
I dag er det ingen fastlege som begynner å messe om at du har alt for mye gul galle. Likevel er det et stort marked for produkter og behandlingsmetoder som skal “skape balanse”, “fjerne slaggstoffer” eller “rense kroppen”. Kanskje likevel forestillinger om balanse eksisterer videre i en annen form?
Vi får stadig ny kunnskap om hvordan ting henger sammen, hvordan sykdommer kan behandles og kureres. Nye tekniske hjelpemidler for diagnostisering og behandling utvikles. De nyeste og ferskeste forskningsresultatene er spennende, men det kan også den medisinske historien være. Det å vite noe om fortiden, kan også gjøre at vi ser dagens situasjon i et annet lys. Kanskje kan vi også sette mer pris på hva vi faktisk får til i dag, som vi ikke fikk til for bare noen tiår siden.
Bygget er ikke ferdig enda, men montrene er i alle fall på plass i museumslokalene i 3. etasje i det nye Kunnskapssenteret.
Til høsten får Trondheim et nytt museum: Medisinsk museum. Det skal ligge i tredje etasje i Kunnskapssenteret på Øya/St. Olavs Hospital. Sammen med et museumsutvalg, med medlemmer både fra NTNU og St. Olavs Hospital, jobber jeg for tiden med å fylle de 150 kvadratmeterne med spennende, interessant, lærerikt og underholdende innhold, både fysisk og digitalt.
Tema for den første utstillingen blir ultralyd. Det er fantastisk hvordan man i dag kan se temmelig detaljerte bilder av et foster i mors mage. Ultralyd kan også vise gode bilder av hjertet i aksjon; pumper det slik det skal eller kanskje det lekker fra en av hjerteklaffene? For å komme fram til dagens bildekvalitet for ultralyd og hvilke data man får ut av målingene, har en medisinsk teknologisk utvikling vært helt avgjørende.
Visste du at Doppler-ultralyd er funnet opp i Trondheim, Norge? På 70- tallet traff en lege (Alf Brubakk) og en ingeniør (Rune Aaslid) hverandre – litt tilfeldig. De hadde begge noen ideer om hva de kunne forske på, og fant ut at de skulle samarbeide om å lage en elektronisk pasientsimulator for å finne ut mer om hjertet. Gjennom arbeidet med denne datamaskinen, fant de ut at de trengte informasjon om hastighetene på blodet i blodårene.
Liv Hatle som bruker PEDOF-ultralyd i 1979 for å undersøke hjertet på pasienten.
Dermed var den tredje ingeniøren på banen (Bjørn Angelsen). Resultatet ble et ultralydapparat – Pedof – som gjorde at legen (Liv Hatle var først ute) kunne avdekke lekkasjer og innsnevringer i hjerteklaffene, uten å måtte skjære i pasienten og gjennomføre en kateterisering. Resultatet av oppfinnelsen? Jo, flere pasienter ble undersøkt fordi undersøkelsen ble enklere, tok mindre tid og krevde ikke et team med helsearbeidere. For pasienten var det også selvsagt en fordel å slippe å bli kuttet i.
Det medisinske forskningsfeltet er grunnleggende fremtidsrettet, men noen ganger kan det være greit å titte bakover i historien og reflektere rundt ting vi i dag tar som en selvfølge.