Blogger: Sverre Torp
Professor, Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer (LBK)
I juni i år deltok tre forskerlinjestudenter fra Trondheim på nevropatologikonferansen XI Northern Lights Neuroscience Symposium on Brain Tumor i Danmark. De presenterte hver sin poster med temaer innen prosjektgruppen «Prognostiske faktorer i hjernesvulster»:
- Varughese, Rosilin K.; Torp, Sverre Helge. Mitosin and surviving in grade II and III astrocytomas. Clin Neuropathol. 2015; 34 (3): 163
- Arnli, Magnus B.; Torp, Sverre Helge. Expression of internal and external domains of EGFR in human meningiomas. Clin Neuropathol. 2015; 34 (3): 142
- Mikkelsen, Vilde E.; Torp, Sverre Helge. The frequencies of histopathological features in human glioblastomas – a descriptive study. Clin. Neuropathol. 2015; 34 (3); 154
Astrocytom med positiv immunfarging for mitosin. Mange positive kjerner indikerer et svulstvev med mange tumorceller i celledeling (høy proliferativ aktivitet). (Foto: Rosilin K. Varughese/Sverre H. Torp).
Arbeidet til Rosilin K. Varughese omfatter studier på en av vanligste ondartede hjernesvulstene hos mennesker, astrocytomer. Denne kreftdiagnosen stilles av patologer ved lysmikroskopisk undersøkelse av det opererte svulstvevet. Dette er ofte vanskelig og krever lang rutine. Man er derfor stadig på jakt etter markører som kan gjøre diagnostikken sikrere.
Rosilin K. Varughese har i vevssnitt fra astrocytomer undersøkt tilstedeværelse av markørene mitosin og survivin, som er såkalte proliferasjonsmarkører som sier noe om en tumors veksthastighet, og funnet at økt uttrykk av disse er assosiert med en dårligere prognose. Disse to markørene er således potensielle kandidater for bruk i diagnostikk og prognose av disse hjernesvulstene.
Meningeom med positive immunreaksjon for EGFR. (Foto: Magnus B. Arnli/Sverre H. Torp).
Magnus B. Arnli forsker på forekomst av visse reseptortyper i hjernesvulster av typen meningeomer. Meningeomer er i prinsippet godartede svulster, men de har en lei tendens til å komme tilbake (residivere). Selv et meningeom som ser godartet ut i mikroskopet, kan ha en slik risiko, og man leter derfor etter markører som kan identifisere disse mer aggressive svulstene.
De reseptorene som Magnus B. Arnli undersøker, tilhører en vekstfaktorreseptorfamilie som kalles EGFR-familien («epidermal growth factor receptor»). De spiller en viktig rolle i utvikling og vekst av mange typer kreft, deriblant meningeomer. I sitt arbeid viste han at et av medlemmene av EGFR-familien, c-erbB1 eller EGFR, forekommer i stort antall i meningeomer og at disse uttrykkes forskjellig i svulstcellene. Videre uttrykkes EGFR forskjellig i ulike undergrupper av meningeomer. Disse resultatene skal så undersøkes om de kan ha diagnostisk og prognostisk betydning. Høy forekomst av EGFR er også interessant når det gjelder såkalt «targeted therapy».
Mikroskopisk bilde fra et glioblastom med betydelig patologi når det gjelder blodkar. (Foto: Vilde M. Mikkelsen/Sverre H. Torp).
Vilde E. Mikkelsen studerer vekstmekanismer på en alvorlig hjernekreftform, glioblastom, der ca. 90 % av pasientene er døde et år etter operasjonen. Vurdering av vekst og utvikling av tumorhenfall (nekroser) gjøres på MR-bilder. På de aktuelle svulstene har vi sett etter og registrert en rekke forandringer som kan sees mikroskopisk. Disse forandringene skal vi så korrelere til vekst og nekroser vurdert på MR, og foreløpige resultater ble presentert på konferansen. Sentralt i disse prosessene synes celledeling og blodkarforandringer å være. Slike studier er viktige for å forstå tumorbiologi som i neste omgang kan bli potensielle behandlingsmål.
For studentene var dette en flott anledning til å presentere sine arbeider og få diskutert problemsstillinger med andre vitenskapelig interesserte. De får også trening i å formidle sine resultater samt at de får god motivasjon til forskningsarbeidet.
Programmet på konferansen var i stor grad knyttet til fremskritt innen molekylærgenetikk i hjernesvulster. Det er helt klart at molekylærgenetiske forandringer i fremtiden vil supplere den tradisjonelle lysmikroskopiske diagnostikken av disse svulstene, og man ser for seg en integrert diagnostikk med lysmikroskopibasert diagnose og molekylærgenetiske funn. Det overordnede målet er at hver pasient skal få en så skreddersydd behandling og oppfølging som mulig (personalisert medisin). Dette vil redusere over- og underbehandling, helseforetakene vil spare ressurser og pasientbehandlingen vil bli rasjonell.
Alt i alt var dette en flott konferanse for studentene med et meget solid faglig program som alle hadde nytte av og som gav inspirasjon til videre forskning og diagnostikk. Undertegnede, som hovedveileder, var også svært så stolt av sine flinke forskerlinjestudenter. Det at flere drar sammen slik, gir et verdifullt merutbytte for alle, ikke minst er det også veldig sosialt. Slike turer blir det flere av.
«Hjernesvulstgruppen» med forskerlinjestudentene (fra venstre mot høyre) Rosilin K. Varughese, Vilde E. Mikkelsen og Magnus B. Arnli. Hovedveileder Prof. Sverre H. Torp.