Blogger: Lise Tuset Gustad
… selv når man justerer for usunn livsstil som inaktivitet eller røyking, viser forskningen vår at angst og depresjon gir økt risiko for hjerteinfarkt.
Angst og depresjon kan gjøre det tyngre å opprettholde en sunn livsstil, og på den måten gjøre oss mer utsatt for hjertesykdom. Særlig ved depresjonssymptomer er det for eksempel vanskelig å trene, slutte å røyke eller begynne å spise sunnere. Men selv når man justerer for usunn livsstil som inaktivitet eller røyking, viser forskningen vår at angst og depresjon gir økt risiko for hjerteinfarkt.
Illustrasjonsfoto: Istock
Blant nærmere 60 000 deltakere i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag i 1995-97 (HUNT 2) som aldri hadde hatt hjerteinfarkt fant vi at de som rapporterte om symptomer på depresjon og angst hadde større sjanse for å få hjerteinfarkt i fremtiden. De som rapporterte om depresjonssymptom hadde 31 prosent større sjanse for fremtidig hjerteinfarkt mens de som rapporterte om angstssymptomer hadde 25 prosent økt risiko for fremtidig hjerteinfarkt.
For deltakere som deltok i HUNT 1 i 1984-1986, i tillegg til i HUNT 2, og som rapporterte angst og depresjonssymptomer i begge undersøkelsene, var risikoen hele 52 prosent større for fremtidig førstegangs hjerteinfarkt.
Resultatene våre ble nylig publisert i European Heart Journal, et av de ledende hjertetidsskriftene i verden. Vår forskningsartikkel ble dessuten profilert som redaktørens utvalgte artikkel i tidsskriftet. Denne æren tror vi ble oss til del på grunn av det generøse oppmøtet i HUNT koblet med gode sykehusregister i Helse Nord-Trøndelag. HUNT materialet tillot oss å gjøre analyser som ikke var beskrevet så godt i litteraturen fra før.
Det er ennå usikkert om man kan redusere hjerte-kar risiko ved å behandle angst eller depresjon. Det anbefales likevel at man bør finne ut av om hjertpasienter har depresjon og gi behandling for den.
Risikoen for å få hjerteinfarkt ved depresjonssymptom var størst første fem år etter deltagelse i HUNT. Antageligvis skyldes dette at at åreforkalkning er en sykdom som utvikles over tid, og som kan gi både depresjon og hjerteinfarkt. For angst og repeterte angst og depresjonsplager så vi at risikoen for hjerteinfarkt var størst for de med samtidig kronisk sykdom, slik som for eksempel diabetes eller kreft.
Så hva skal vi gjøre med deprimerte og engstelige pasienter vi møter? Vår studie så ikke på bruk av medisiner eller behandling for angst og depresjon, så her må vi støtte oss på annen forskning. Det er ennå usikkert om man kan redusere hjerte-kar risiko ved å behandle angst eller depresjon. Det anbefales likevel at man bør finne ut av om hjertpasienter har depresjon og gi behandling for den. Antageligvis er det bedre jo fortere man tar slike symptomer alvorlig, for i en studie fant man 48 prosent redusert dødlighet av hjerte-kar sykdom hos diabetespasienter som fikk depresjonsbehandling før hjertesykdom hadde startet. Og når man en gang i fremtiden kommer nærmere virkningsmekanismen bak den økte risikoen blir det nok lettere å finne medisiner eller behandlinger som reduserer hjertesykdom.
Det er viktig å minne om at behandling for depresjonssymptomer kan øke livskvalitet og evne til å glede seg over livet, særlig dersom man starter behandling tidlig i et depresjonsforløp. Dagens moderne behandling anses videre som trygt for hjertefunksjon. I praksis har pasienter både angst og depresjon samtidig, og man bør behandle begge tilstander for å få mer varig bedring. Og er ikke evnen til å glede seg mer over livet ett verdig mål i seg selv?
Referanser:
Gustad, LT, Laugsand, LE, Janszky, I, Dalen, H, Bjerkeset, O. Symptoms of anxiety and depression and risk of acute myocardial infarction: the HUNT 2 study.
European Heart Journal (2014) 35, 1394–1403
Hare DL, Toukhsati SR, Johansson P, Jaarsma T. Depression and cardiovascular disease: a clinical review. European Heart Journal. 2014, 35:1365-72
Stewart JC, Perkins AJ, Callahan CM. Effect of collaborative care for depression on risk of cardiovascular events: data from the IMPACT randomized controlled trial. Psychosom Med 2014;76:29–37