Blogger: Siver Andreas Moestue, professor ved Institutt for klinisk og molekylær medisin.
24. september markeres World Cancer Research Day – Verdens kreftforskningsdag. Dette har kanskje gått mange hus forbi (dagen før elgjakta starter har man jo helt andre ting å tenke på). Derfor tenker jeg å benytte anledningen til å si noen ord om hvorfor verden trenger en egen kreftforskningsdag – og komme med noen personlige spådommer om hva vi kreftforskere vil få til de kommende 30 årene.
Hvorfor trenger vi en kreftforskningsdag?
For det første er det jo en god anledning for oss forskere til å klappe oss selv på skuldrene og se på det vi har fått til. For en gjennomsnittlig kreftpasient har prognosen for overlevelse aldri vært så god som i dag. Flere kreftformer som tidligere var dødelige, kan vi i dag kurere med legemidler. Kirurgien har gjort store fremskritt, mer effektiv strålebehandling er på vei til Norge og vår kunnskap om kreftbiologi er i rask utvikling. Dette er gull verdt når vi skal utvikle nye måter å behandle kreftsykdom på.
Samtidig som vi ser tilbake på disse framgangene, må vi erkjenne at vi har langt igjen før vi har vunnet kampen mot kreft. Flere av de vanligste kreftformene kan vi fortsatt ikke kurere. Selv om pasientene lever lenger enn før er dødeligheten fortsatt høy. Flere mennesker får kreft fordi befolkningen blir eldre og ytre påvirkning (som for eksempel soling og ulike livsstilsfaktorer) gir økt risiko for enkelte kreftformer. Vi har sekvensert det humane genomet og kartlagt gener og mutasjoner som ofte forårsaker kreft – men kun i få tilfeller klart å omsette kunnskapen til ny og fundamentalt bedre behandling. Konklusjonen er derfor klar: Det er behov for kreftforskning og kreftforskere også i fremtiden.
Kikke inn i krystallkulen
Hva skal alle disse kreftforskerne gjøre de neste tiårene? Hvilke oppdagelser og nye behandlinger vil komme? Hvordan skal vi få til dette? Nedenfor finner du mine topp 5 spådommer for hva kreftforskere vil ha oppnådd innen 2050. Skummelt, siden dette blogginnlegget kommer til å bli liggende på nettet for all fremtid, men jeg håper at i alle fall et par av spådommene vil vise seg å være riktige.
Figur 1: Bruk av kunstig intelligens i diagnostikken. Medisinske bilder inneholder store mengder informasjon som det er vanskelig for mennesker å tolke og bruke. I framtiden vil vi trolig kunne lære opp datamaskiner til å plukke ut og behandle den totale informasjonsmengden som ligger i slike bilder. Figur: Mattijs Elschot, ISB
Hvor står kreftforskningen i 2050?
- Vi vil kunne behandle langt flere pasienter med immunterapi. Behandlingsformen er basert på at kroppens immunforsvar stimuleres til å angripe og drepe kreftceller. Dette har vist svært gode resultater i behandling av for eksempel føflekkreft med spredning. Likevel er det bare et mindretall av pasientene som responderer på behandlingen og vi klarer ikke på forhånd å peke ut disse. Potensialet for immunterapi er stort og jeg tror vi bare har sett begynnelsen.
- Antimetastatisk behandling. Ni av ti kreftdødsfall skyldes metastatisk sykdom. I denne fasen er kreftsykdommen ofte ikke mulig å kurere ved kirurgi, og dagens legemidler er lite effektive mot metastatisk sykdom. Mange kreftforskere fokuserer derfor på den metastatiske prosessen – hvordan kreftceller kan rive seg løs fra primærsvulsten, trenge gjennom omkringliggende vev, gjøre en reise gjennom kroppen for til sist å danne en ny tumor i et annet organ. Jeg spår at vi vil klare å finne nye legemidler som ikke nødvendigvis dreper kreftcellene, men hindrer dem i å danne metastaser.
- Vi kommer til å ta i bruk kunstig intelligens i diagnostikk og valg av behandling. Vi kan finne masse informasjon om genetiske forhold i kreftcellene via MR- og PET-bilder av svulsten i tillegg til å måle ulike forbindelser i blodprøver fra pasienten. I dag klarer vi ikke å nyttiggjøre oss all informasjonen – i fremtiden tror jeg vi vil utvikle datasystemer som ikke bare klarer å trekke ut vesentlig informasjon fra hver enkelt datakilde, men også kombinere data fra ulike kilder. Big data har kommet for å bli.
- Det vil dukke opp revolusjonerende behandlingskonsept basert på grunnforskning vi ennå ikke forstår rekkevidden av. OK, dette er helgardering. Men det illustrerer et av de viktigste prinsippene i forskning: bare ved å studere grunnleggende prosesser i celler og vev, utelukkende drevet av vår iboende nysgjerrighet og ønske om å forstå hvordan verden (og kroppen) virker. Selv om vi ikke i dag kan forutsi hva som vil komme ut av dagens grunnforskning, viser all erfaring at det kommer til å dukke opp forbløffende muligheter fra sidelinjen.
- Det vil utvikles legemidler mot kreft som virker ved å blokkere metabolske og biokjemiske reaksjoner i kreftcellene. Kreftceller omprogrammerer måten de bruker næringsstoffer på til å produsere nok byggeklosser for hyppig celledeling. Jeg tror vi kommer til å finne det svake punktet i kreftcellenes metabolske nettverk, som vi kan utnytte til utvikling av nye legemiddel. Denne forskningen på kreftceller er faktisk det jeg selv jobber med. Hadde jeg ikke hatt tro på at min egen forskning kan bidra til bedre pasientbehandling i framtiden, ville jeg funnet meg noe annet å gjøre.
Det blir spennende å se hvor godt disse spådommene stemmer når vi kommer til 2050. Jeg er ikke i tvil om at vi om tretti år vil kurere langt flere kreftpasienter enn vi gjør i dag, og jeg er veldig spent på å se hvordan. Jeg håper også at min egen forskning kan vise seg å ha klinisk nytteverdi i fremtiden.
God kreftforskningsdag, alle sammen!