Kronikk av Henrik Vogt, lege og Phd-stipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Linn Getz, lege og professor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Bjørn Hofmann, filosof og professor ved NTNU og UIO, og Andreas Pahle, fastlege og leder av Norsk forening for allmennmedisinsk fagutviklingsgruppe for digital helse og persontilpasset medisin.
Blir helsevesenet mer bærekraftig hvis alle får en «fastlege» i lommen? Nei. Og vi har ikke råd til at politikerne får så uforsvarlige teknologiråd.
Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 26.mars 2017.
Hvordan takle eldrebølge, komplekse lidelser og de mange helsebekymrede og ikke minst – økte kostnader? For tiden selges en teknologisk revolusjon inn som løsningen. Det dreier seg om teknologi for å måle ulike aspekter ved livene våre, alt fra genteknologi til sensorer koblet til mobiltelefonen. Men også om apper og algoritmer som skal kunne analysere dataene dine, gi deg helsestatus og råd. Alle med smarttelefon skal kunne være sin egen lege.
Bak denne helsevisjonen står mektige profesjonelle og kommersielle aktører, blant andre Google, Apple, IBM og Facebook. Når de selger inn fremtidsscenarioet lover de ikke bare bedre folkehelse, de lover også politikerne lavere kostnader og økonomisk bærekraft.
I DN 13. februar kalte én av oss, Henrik Vogt, løftet om at den nye teknologien alt i alt skal gjøre helsevesenet billigere, «dumt og frekt» (“Slik kan legebesøk bli i fremtiden“). 15. mars svarte Teknologirådets direktør, Tore Tennøe (“Diagnose: dum og frekk“). Teknologirådet har sammen med det raskt voksende Direktoratet for e-helse gjort seg til nokså ukritiske forkjempere for visjonen om digital helse. Tennøe er spesielt opptatt av to ting:
- At de nye teknologiene ikke vil føre til såkalt overdiagnostikk selv om flere vil teste seg selv.
- At selv om ny teknologi generelt er kostnadsdrivende, så skal det bli annerledes denne gangen
En legekonsultasjon handler ikke bare om å gjenkjenne et sykdomsmønster, men også å forstå hva som er relevant og viktig. (illustrasjonsfoto: Geir Mogen/NTNU)
Mange tror mer medisinsk testing alltid er bedre – for sikkerhets skyld. Men testing kan være skadelig og kostbart. Overdiagnostikk er et kritisk viktig problem, men vanskelig å forstå. Skjønner Teknologirådet hva det er? Det er ingen tvil om at teknologien vil gjøre diagnostikk mer presis, men presisjon er ikke hovedutfordringen bak overdiagnostikk. I sin rapport om selvtesting fra 2016 blander Teknologirådet overdiagnostikk med andre viktige testbegreper, nemlig sannsynligheten for at en person er frisk gitt at testen sier man er syk, og såkalte falske positive tester. Falske positive tester er falske alarmer der du får høre at du har en sykdom når du egentlig ikke har det. Dette utløser bekymring, nye tester, risikable inngrep, bivirkninger og kostnader. Når medisinsk testing blir folkesport, vil dette øke.
Overdiagnostikk handler imidlertid om påvisning av tilstander som er reelle nok. Det er bare det at tilstanden den finner aldri kommer til å bli et problem for bæreren. Enten fordi man vil dø eller sykdommen går over av seg selv før bæreren får plagsomme symptomer. Overdiagnostikk skyldes altså ikke dårlige tester og leger, men medisinsk overaktivitet i jakten på å oppdage sykdom. Og det forverres av teknologi som stadig blir mer sensitiv. Poenget er at vi ikke sikkert kan si om hver enkelt tilstand faktisk vil bli et problem. Alt det «mobillegen» fanger opp vil derfor måtte tas stilling til, undersøkes, overvåkes, avkreftes eller behandles. Når alle kan monitorere sine kropper vil «alle» reelle tilstander kunne oppdages. Man vil få brottsjøer av overdiagnostikk og tilhørende overbehandling. Det koster.
Tennøe skriver: «Teknologien kan gjøre helsevesenet billigere og bedre ved at flere av oss bidrar til å levere helsetjenester av høy kvalitet». Men det er veldokumentert at teknologi er en sentral driver av kostnader, fordi den genererer nye behov og forventninger. Ikke minst driver teknologi kostnader opp når den faktisk fungerer, og også når prisen for utstyr og undersøkelse går ned. Dette skjer blant annet fordi den blir mer tilgjengelig.
Det er ikke testingen i seg selv som koster mest. Det er alt som følger. Helsevesenets utgifter er også i stor grad drevet av forventninger, og ofte irrasjonell frykt for sykdom og død. Her finnes et utømmelig marked.
Men viktigst: Det er slettes ikke sikkert at folk vil gjøre jobben selv. En av de få studiene som er gjort på den nye visjonen viser at økt grad av selvmonitorering ikke endret bruk av helsetjenester eller kostnader.
Teknologirådet viser til det britiske firmaet Babylon Health, som ifølge Tennøe «regner med at hele 85 prosent av legebesøkene kan tas av pasienten i samarbeid med teknologien». Vi er usikre på de skjønner hva en gjennomsnittlig legekonsultasjon bør innebære. Det handler ikke bare om å gjenkjenne et sykdomsmønster, men å forstå hva som er relevant og viktig. Selvbestemmelse kan dessuten kjennes utrygt. Da vil uansett en betydelig andel spørsmål generert av en økende mengde testresultater ende hos fastlegene. Det vil koste.
Hva med tanken om at helseindustrien kan bli «den nye oljen»? Hvor store verdier tror man helseteknologi kan generere? Hvor friske tror man egentlig folk skal bli? I motsetning til oljen, en energiform som har drevet en hel samfunnsutvikling, er ikke helseteknologi noe som kan brukes til å bygge noe inn i himmelen. Det er vanskelig og kostbart å forbedre en folkehelse som allerede er relativt god. Det er også på det rene at alle blir syke og dør til slutt.
Hverken vi eller Teknologirådet kan vite om teknologi vil gjøre helsevesenet billigere. Vi mener fokuserte og gjennomtenkte løsninger vil kunne virke besparende. Vi mener også at ny teknologi vil være nyttigere for dem som får verktøy til å håndtere etablert sykdom enn til å forebygge mulig sykdom.
Teknologirådet har som oppgave å gi politikerne velfunderte, nøkterne råd. Men mens Tennøe etterlyser mer konstruktivitet fra Henrik Vogts side, mener vi det å fungere som bullshit-detektor er konstruktivt. Og når Vogt er så «frisk i tilropene», som Tennøe kaller kritikken, så er det fordi premissleverandører som Teknologirådet og Direktoratet for e-helse er så ukritiske.