Blogger: Tormod Rimehaug
Tror vi at 22.juli terroren burde tilhøre fortiden nå? Allerede i oktober 2011 spurte noen foreldre på en samling meg om ikke reaksjonene blant Utøya-ungdommene deres burde gå over snart. Lars Weiseth minner oss i sommer om at traumer ikke kan kureres raskt.
22. juli har utfordret oss til å forandre forståelsen av og forventningene til psykososial beredskap. Men er alle disse nye forventningene like riktige og realistiske?
Det kan ta år før grusomme hendelser mister sin kraft gjennom at en forholder seg til det som har hendt. Men livet kan samtidig gå videre og de fleste vil klare å fungere, selv om de plages av minner, stressreaksjoner, tanker og følelser. Det kan være grunn til bekymring hvis slike ekstreme hendelser tilsynelatende mister sin kraft etter kort tid. Det er rimeligere at 4 av 10 fortsatt har plager. Men det innebærer at 22.juli fortsatt påfører lidelse.
Det kan være grunn til bekymring hvis slike ekstreme hendelser tilsynelatende mister sin kraft etter kort tid
Forventer vi for mye av hjelp og oppfølging? Ingen kan annullere de groteske handlingene og den reelle faren som Utøya-ungdommene og menneskene i Regjeringskvartalet ble utsatt for. Ingen kan annullere foreldrenes marerittopplevelse: Å vite, men ikke kunne handle. Ingen kan annullere at håpefull idealistisk og sommerglad ungdom ble massakrert i kjølig kalkyle. Hjelpetiltakene for ofre og berørte vi satte i verk etter 22.juli kan bare begrense virkningene og støtte gjenerobring og mestring av livet.
«Aldri mer» – er lett å kreve, selv om vi ikke ventet oss 22.juli. Det som KAN skje før eller siden VIL skje – ifølge «Murphy’s lov». Terrorens dynamikk å planlegge det uventede, finne svakhetene i sikkerheten, søke vår sårbarhet. Vi kan bare redusere farene og begrense konsekvensene, tross godt sikkerhetsarbeid og beredskap. Det er derfor god grunn til at Grete Dyb forlanger at samfunnet forbereder seg bedre og har bedre kompetanse før neste katastrofe – for den VIL komme.
Hvorfor sier halvparten av Utøya-overlevende at de ikke har blitt fulgt opp aktivt lokalt? Samtidig som kommunale hjelpere forteller om «Nei takk», eller ikke å få svar på brev og telefonbeskjeder. Hvordan kan disse ulike oppfatningene forklares?
Er det slik at hjelpen ikke regnes som god nok hvis den ikke er gitt av psykolog eller psykiater? Har de ulike oppfatningene sammenheng med uvanlige forventninger til hjelperne? Å kontakte, følge opp, og kontakte på nytt ut fra å stå på en liste – uavhengig av etterspørsel, ønsker og behov? Denne anbefalingen fra helsemyndighetene er svært forskjellig fra den ordinære arbeidsmåten: Å vente på henvendelser og forholde seg til etterspørsel og ønsker om hjelp. Hjelpere er systematisk trent på å respektere brukernes valg og deres rett til avslå – også når hjelpen er anbefalt.
Hjelpere er systematisk trent på å respektere brukernes valg og deres rett til avslå – også når hjelpen er anbefalt.
Har 22.juli etablert en ny standard – og en ny serviceforventning? Den langsiktige aktive Utøya-tilnærmingen er begrunnet i en målsetning om å fange opp alle støtte- og behandlingsbehov etter kjent akutt traumatisering. Overlevende ungdom etter Utøya sier de ønsker aktiv oppfølging både for seg selv og for familien. 16-åringer har juridisk rett til å samtykke og avslå i helsevesenet, men kan streve med å forvalte denne rettigheten.
Flere av dem beskriver til Barneombudet og i medieintervjuer at behovene og ønskene forandret seg over tid. Noen forteller at de husker lite fra den første tiden, kanskje avslo hjelp i begynnelsen, men opplevde det viktig senere. Ungdommene legger stor vekt på å klare seg selv, samtidig som de ønsker støtte, tilrettelegging og forståelse rundt seg. De trenger tydeligvis Helsedirektoratets anbefaling om ”watchful waiting”: Å minimum bli kontaktet på nytt både ett og to år etter for å snakkes skikkelig med om hvordan det går. Burde kanskje fastlegen være den som innkaller rutinemessig til dette, eller sikrer seg at andre gjør det.
Ungdommene legger stor vekt på å klare seg selv, samtidig som de ønsker støtte, tilrettelegging og forståelse rundt seg.
Hvor direkte involvert i bearbeidingen skal hjelpere være? Det har vært en terapeutisk tradisjon å anse det uheldig eller skadelig å redusere grensene og forskjellene mellom hjelper og rammet. 22. juli har utfordret denne nøytrale tilbakeholdne terapeutrollen. Jeg har selv vært skeptisk til at hjelpere skal delta i begravelser, minnemarkeringer og andre ritualer, men samtaler med kommunale 22.juli-hjelper har fått meg til å undres om slik involvering noen ganger kan kreves for å være ekte og troverdig? I hvert fall hvis både de berørte ønsker det slik og hjelpere føler at det er riktig.
Ekstremhendelser som 22.juli utfordrer oss til å gjennomgå både tjenester og forventninger, til å forbedre og til å ta i bruk kunnskap.