Blogger: Øyvind Ellingsen
«Jeg vil bli professor!» Mange postdoktorer kvier seg for å si det rett ut, selv om målet med denne typen forskerstilling er å bli professorkompetent. Kanskje bryter det med Janteloven eller med vår kledelige norske beskjedenhet? Slike tabu gjør det vanskelig å snakke åpent om karriereutvikling.
«Jeg vil bli professor!» Mange postdoktorer kvier seg for å si det rett ut, selv om målet med denne typen forskerstilling er å bli professorkompetent.
Professorskolen gir råd og tips til hvordan bli professor, men også tips om alternative karriereveier.
Derfor startet vi professorskolen på ISB (Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk) våren 2012. Hensikten var å få en god dialog om hva som skal til for å få en fast vitenskapelig stilling. Initiativet kom fra postdoktorene. For instituttledelsen er det en del av arbeidet med å ta vare på våre midlertidig ansatte forskere. Og jeg tror vi har lykkes med å bevisstgjøre noen viktige tema.
Professorskolen har hatt lunsjmøter en til to ganger i semesteret med innlegg og diskusjoner som kan være utfordrende for unge forskere: Formelle krav til professorkompetanse, karrierestrategier, ansvar og oppgaver ut over egen forskning, utenlandsopphold, nettverksbygging, søknadsskriving og instituttets stillingsplan.
På CV-verksted så vi etter sterke sider og utviklingspunkter til felles nasjonale normer for professorkompetanse. Mange oppdaget at det er viktig med en plan for utenlandsopphold og phd-veiledning. Noen begynte å tenke på at forskerstilling eller helt andre jobber kan være alternativ til professorat.
«Hvor og hvordan skal kompetansen du bygger komme til nytte?» Ingen forskningspolitikk garanterer at det står en fast forskerstilling ledig for alle som tar doktorgrad. Som postdoktorer gjelder det å være kreativ og se etter realistiske jobbmuligheter.
Som veiledere for phd-stipendiater og postdoktorer må vi tørre å utfordre kandidatene på deres karriereplan ved midtveisevaluering. For våre kandidater kan det være en viktig anledning til å reflektere. «Er jeg virkelig villig til å satse det som skal til? Eller bør jeg se meg om etter en annen vei?»
Selv om veiledere verken er orakler eller kan se fremtiden i en krystallkule, bør vi kunne gi signaler om hvem som har en realistisk mulighet for jobb som professor eller fast ansatt forsker – og hvem som bør snuse etter noe mindre tradisjonelt. Næring, utdanning, administrasjon og media har behov for høy kompetanse hos den som ser mulighetene.
Så langt har tilbakemeldingene om professorskolen vært gode, og instituttet vurderer tilsvarende initiativ for stipendiater om «Livet etter phd?», med informasjon og diskusjon om hva som skal til om en ønsker å forske videre, samt alternative karrieremuligheter.
(…) instituttet vurderer tilsvarende initiativ for stipendiater om «Livet etter phd?»
Erfaringen har vært at møtene bygger ned terskelen for å be om og gi tilbakemeldinger i medarbeidersamtalene, noe vi håper kan bygge en god kultur for karriereutvikling og veiledning.
Professorskolen er ett av flere tiltak for å ta vare på våre midlertidig vitenskapelige ansatte. Ved ISB har «Søknadssmia» gjennom flere år vært et forum hvor de råeste søknadsskriverne har gjennomgått andres prosjektbeskrivelser i forkant av de store søknadsfristene.
Erfarne phd-veiledere er blitt mer bevisst på å ta med postdoktorer som bi- eller hovedveiledere. Etter 6½ år som instituttleder er det tilfredsstillende å runde av med å tilby fast ansettelse til noen av de lovende, selv om finansieringen er midlertidig.