Av Lisbeth Kjelsrud Aass, PhD-stipendiat, Øyfrid Larsen Moen, førsteamanuensis og Hege Skundberg-Kletthagen, førsteamanuensis, Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik
Det er nødvendig at helsepersonell ser familien som en naturlig del av teamet rundt pasienter med rus og psykiske lidelser. Det kan gi en lettere hverdag for familien og pasienten og litt mindre følelse av skam og skyld.
Generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) Grete Herlovsen skriver i et innlegg i Dagens Medisin 10. september i år at pårørende til mennesker med rus og psykisk lidelse trenger mer oppmerksomhet og ivaretakelse.
Illustrasjonsbilde.
Fornekter problemer
– Mange som kommer til NKS Veiledningssenter er pårørende til personer som ikke har kontakt med noen i hjelpetjenestene, og som heller ikke selv erkjenner at de har et problem. Pårørende i denne situasjonen trenger ofte mye støtte, god informasjon om hva som finnes av behandling, rettigheter og hvordan gå frem og ikke minst støtte til å stå i det de er oppe i, sier Herlovsen.
Vår forskning viser at ansatte i kommunal psykiske helsetjeneste har i det store og hele en positiv holdning til pasientens familie. De ser ikke på familien som en byrde. Men det betyr ikke at familien nødvendigvis blir inkludert som en del av teamet rundt pasienten.
Samtaler som støtter
Familien ønsker å bidra, men trenger mer kunnskap og innsikt i hvordan støtte på best mulig måte. Helsepersonell har ansvar for å legge til rette for at pasient og familien blir inkludert som en naturlig del teamet og anerkjent som en styrke og ressurs. En måte å møte dette behovet er å inkludere familiestøttende samtaler som et sentralt supplement til den behandling og oppfølging som gis.
På en konferanse i Washington DC i september presenterte vi funn som viser at helsepersonell er positive til og ser på pasientens familie som en ressurs. Likevel er vanligste praksis å møte pasienten alene. Dette skyldes i stor grad at det ikke er innarbeidet som en naturlig del av deres kliniske praksis og at de oppfatter det som mer tidkrevende.
Fire anbefalinger
Når pårørende og pasienten selv føler skam og skyld og tabuer, og at de ser på seg selv som et problem, trengs det helt nye måter å jobbe med familien og pasienten på. Her er fire ting som bør på plass:
- Familien som en enhet må bli møtt med anerkjennelse og forståelse for de utfordringer de står i hver eneste dag. Og få anerkjennelse for og bli sett på som en styrke og ressurs.
- Familien må styrkes i å stå i en hverdag med mye lidelse og store utfordringer.
- Helsepersonell må utveksle kunnskap med familien for at kunnskap og ferdigheter skal utvikles og ta ansvar for å inkludere familien med sin unike kompetanse, som en naturlig del av teamet.
- Helsepersonell må ta ansvar for og legge til rette for at det finnes en arena hvor familien som en enhet kan møtes, dele erfaringer, oppklare og avklare behov og ønsker med ansatte i helsevesenet, pasienten og familiemedlemmer.
Holdes ute
Helsepersonell rapporterte at de liten grad inviterer familien inn for å ta del i diskusjoner og ta del i oppfølgingen av pasienten, som kan gi konsekvenser i at de pårørende ikke får tilstrekkelig kunnskap og informasjon til å følge opp brukeren i dagliglivet. Samtidig sier helsepersonell som hadde brukt familiestøttende samtaler, at deres rolle ble en utenifra som kunne legge til rette for åpenhet, tillit og samarbeid og en metode for å mobilisere familiens egne ressurser.
Trenger ansatte som lytter
Pasienter og familiemedlemmer sier at familiestøttende samtaler er nyttig, men noe nytt og annerledes. Kartlegging og utforsking av hvem som er i familien og hvilken betydning de har for hverandre bidro til ny innsikt hos både pasienten, familiemedlemmer og helsepersonell.
Dette førte til refleksjon omkring familiens problemer, styrker og ressurser, som kan ha betydning for familiens hverdag. I tillegg bidro den enkeltes beskrivelse av hvordan de oppfatter dagligliv med psykisk sykdom til økt forståelse og kunnskap. Pasienter og familiemedlemmer erfarte at helsepersonell bidro til at samtalene var en trygg arena for å dele det som var usagt og/eller tabubelagt, men at helsepersonell må lytte mer til familien og ikke la taushetsplikten hindre samarbeid.
Helsepersonell må innse at å leve med psykisk lidelse er en «family affair» og dermed se på familien, inkludert pasienten, som en enhet.