Av Tadalla Weriku Birmadji, student på ergoterpiutdanningen ved NTNU i Gjøvik.
Kjære ordfører! Tenk deg at oppgaven du har er å vente. Seks måneder, ett år, tre år eller fem. Du vet ikke hvor lenge. Hva ville det gjort med troen på dine egne ferdigheter og din mentale og fysiske helse?
Ventetiden på asylmottak kan ødelegge mennesker. – La oss få gi det norske samfunn noe tilbake mens søknaden vår er til behandling, oppfordrer Tadalla Weriku Birmadji. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Jeg hadde en hektisk hverdag i millionbyen Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Jeg var nyutdannet lærer i full jobb, nygift og nylig pappa, og med omsorg for storfamilien. Ektefellen min og jeg var lokalpolitisk aktive og ønsket å bidra til en bedre tilværelse for våre barn og landsmenn, noe som førte til en situasjon der vi dessverre så oss nødt til å flykte i trygghet.
Plutselig befant jeg meg i et norsk asylmottak. Der jeg ble satt til å vente – i sju måneder. Dette gjorde noe med meg – og mange andre jeg møtte på mottaket.
Vente, vente, vente…
Fra en meningsfull hverdag befant jeg meg nå i et lite soverom med opptil sju ukjente menn. Jeg våknet på morgenen, etter urolige netter med lite søvn. Så var det å vente på min tur, først til personlig hygiene, deretter på neste måltid. Det var minimalt med aktiviteter tilgjengelig ved det avsidesliggende mottaket. Vi bodde 45 minutter busstur unna nærmeste større tettsted. Med 150 kroner utbetalt per uke som skulle dekke kostnader til hygiene, klær, telefon og så videre, så var det ingen som kunne bruke hundre kroner til bussen tur/retur til tettstedet. Og som du kanskje vet får man ikke lov å jobbe for å tjene penger mens man venter. Jeg kunne dermed bare delta i aktiviteter som ikke krevde penger eller mobilitet, oppholdstillatelse, språk eller samfunnsforståelse. Ikke en gang rydde stier som frivillige i nærområdet fikk vi lov til, da dette krevde bruk av «farlig» utstyr.
Deltakelse gir helse
Jeg vil gjerne minne om at vi var ikke farlige mennesker, vi var kun folk som søkte basal trygghet i livet som en menneskerettighet fastslått av FN.
Jeg er nå student ved ergoterapeututdanningen ved NTNU, Gjøvik. En arbeidsoppgave har vært å identifisere strukturelle barrierer som hindret retten til å delta for grupper i befolkningen. Dette fikk meg til å skrive om mine erfaringer. En grunnantagelse i ergoterapi er at deltagelse i meningsfulle aktiviteter er avgjørende for god helse og inkludering i samfunnet.
Hindringer som stopper oss
De som jobber på asylmottak hindrer ikke aktiviteter med vilje, men det er systemet av lover, regler, normer og holdninger i samfunnet som hindrer viktige aktiviteter og deltagelse som er helsefremmende for alle, ikke bare for asylsøkere. Beboerne på mottakene får viktige menneskelige behov dekket, og standarden er tross alt god sammenlignet med de fleste steder flyktninger oppholder seg på i verden. Samtidig er det godt kjent at mange sliter helsemessig, både mens de bor i mottak og i etterkant. Mange asylsøkere har opplevd traumatiske hendelser som trenger bearbeidelse. Samtaler blir ofte tilbudt til disse menneskene, men samtaler om det traumatiske alene fører bare til et for stort fokus på det negative og er alene lite effektivt for å håndtere disse hendelsene, viser forskning. Samtidig har forskning vist at samtaler sammen med meningsfulle aktiviteter ga et mye bedre resultat.
Kjære ordfører, min oppfordring er at ressursene og kompetansen som finnes hos folk som søker asyl kartlegges. La dem selv bidra til denne oppgaven, etter tilnærming fra myndiggjøring/empowerment og brukerstyrte sentre. Det gir aktivitet, samtaler og bekjentskap til minimale økonomiske kostnader. Gi dem nærhet til samfunnet de skal bli en del av – det er en lang prosess å forstå en helt ny kultur og tilegne seg nye vaner, rutiner og levesett. Dette er i tråd med nåtidens honnørord: tidlig innsats og forebygging.
Sløser med menneskelige ressurser
Det sitter i dag mange flinke folk uvirksomme i norske asylmottak i dag. Dette er nedbrytende for den enkelte og sløsing med norske skattepenger. Har Norge råd til det som samfunn, både menneskelig og for å opprettholde et godt samfunn?
Norge vil gjerne hjelpe flyktninger. La flyktningene da gi noe tilbake til lokalsamfunnet i Norge mens de venter på asylmottaket, samtidig som det gir positive ringvirkninger hos den enkelte flyktning. De er mennesker og de vil bidra, hvis Norge gir dem muligheten.