Blogger: Mona Ødegården, Medisinsk museum.
Du som leser dette har sikkert noen assosiasjoner knyttet til museum. Kanskje er du en av de som tilbrakte barndommens søndager på museum, du forbinder museer med skoleutflukter, eller du pleier å stikke innom museumskafeen til de store museene ute i verden for å se på folk, eller…
Museer er så mangt. Jeg mener likevel at de har dette til felles: et museum er et rom eller bygning du trer inn og får en pause fra “den vanlige tralten”.
Jeg jobber med formidling i Medisinsk museum som er et samarbeid mellom St. Olavs hospital og Fakultet for medisin og helsevitenskap. For tiden viser vi U;REDD – en utstilling om angst, der vi har valgt å bruke grafiske illustrasjoner for å fortelle om psykisk helse og angst. Med utstillingen ville vi ikke bare formidle fakta om angst, men også skape rom for gjenkjennelse, ettertanke og refleksjon blant de besøkende.
Museet skal vekke refleksjon og deltakelse
I arbeidet med utstillingen U;REDD har jeg tenkt mye over hva som særpreger museet som formidlingsarena for kunnskap. I dag er internett og andre digitale flater viktige kilder til ny kunnskap. Museet derimot, krever at du er fysisk tilstede. Som jeg sa i begynnelsen: du trer inn i noe annet.
Å velge å gå på museum kan skje spontant eller være planlagt og opplevelsen er her og nå, avgrenset i et fysisk rom. I utstillinger kan jeg erfare en fysisk og sanselig tilstand av å være utenfor alt annet. Som i en boble, hvor jeg kan oppleve noe unikt. I et musealt rom kan tiden stå litt stille både historisk og også «her og nå». Å oppsøke et museum eller en utstilling innebærer en investering i tid og er en fysisk og sanselig tilstedeværelse. Jeg mener at dette er et godt utgangspunkt for å motta ny erfaring og kunnskap. Og at museumsrommets særegne kvaliteter kan tilby fagmiljøene en unik mulighet til formidling.
Nylig deltok jeg på en museumskonferanse. I et interessant innlegg om hva museets rolle kan være hevdet Mieneke te Hennepe, kurator på Rijksmuseum Boerhaave, at målet (for museet) ikke er å undervise men “at publikum skal bli deltagende og reflektere over gitte tema i utstillingsrommet.” I dette perspektivet bør også utstillinger åpne for dialog, enten fordi du er i følge med noen på museet eller fordi du tar med deg spørsmålene tilbake til familie og venner.
Et museum, eller en utstilling, kan også være en formidlingsarena for andre arrangementer, som foredrag, samtaler eller ulike workshoper, i tilknytning til aktuelle tema i utstillingen.
Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon Nina Eide Holtan og Marte Huke. Foto Geir Otto Johansen
Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon Nina Eide Holtan og Marte Huke. Foto Geir Otto Johansen
Visuell historiefortelling
La oss ta perspektivet om at museer skal oppmuntre til deltakelse og refleksjon med tilbake til utstillingen U;REDD. Hva er det viktigste grepet vi har gjort her for å skape engasjement og for at publikum skal bli deltagende og reflektere over tema i utstillingsrommet? Hvorfor har vi valgt et kunstnerisk uttrykk og ikke en mer tradisjonell gjenstandsbasert utstilling?
Kunst kan henvende seg til publikum på en annen måte enn tekst og gjenstander gjør. I utstillingen U;REDD åpner den visuelle historien for at publikum kan lese seg selv inn i (deler av) handlingen. Det viseulle uttrykket kan også fremme en sanselig opplevelse i den som ser.
Underveis i arbeidet med utstillingen sto vi fast. Vi visste at vi ønsket å formidle håp og åpne for en normalisering knyttet til angst og psykisk helse. Men vi visste ikke helt hvordan. Anja Johansen ved Bibliotek for medisin og helse, foreslo å inkludere utdrag fra deres samling med tegneserier og grafiske romaner om medisin og helse, en sjanger som har betegnelsen graphic medicine. Dette inspirerte oss til å bruke tegninger i formidlingen av tema angst. Vi fikk tips om å kontakte illustratør Nina Eide Holtan ved Fakultet for arkitektur og design. Hun var positiv og et spennede samarbeid begynte.
Å uttrykke følelser ved tegning
I utstillingen er den grafiske fortellingen En dag i angsten ett av hovedelementene. Fortellingen består av tegningene til Nina og tekster av forfatteren Marte Huke. Illustrasjonene og tekstene forteller noe om hvordan angst kan oppleves. Vårt håp er at noe skal være gjenkjennelig eller at tegningene og tekstene fremmer nysgjerrighet og refleksjon hos den som opplever utstillingen. Det er sterke følelser som illustreres, oppdraget med å fremme umiddelbare opplevelser ble utført på en god måte.
Det ble diskutert i arbeidsgruppa hvor eksplisitt utstillingen kunne være. Vi ble enige om at alvoret i tema krevde at illustrasjonene viste det mest sårbare og vonde. Det var også viktig for at fortellingen skulle fremstå som troverdig og fremme håp om bedring. Vi tror også at tegneserieformatet kan bidra til å løse opp litt av alvoret og gjøre det mulig å gjenkjenne seg selv i situasjonen.
Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan og Marte Huke.
Hva er du redd for?
Den andre delen av utstillingen er faktaorientert og bruker i større grad tekst som hovedgrep i formidlingen, med noen illustrasjoner. Teksten uttrykker noe om angst som diagnose og hvilken behandling som gis. Her gjentas også noen av bildene fra den visuelle historien i det første rommet. Det har vi gjort for å skape kontinuitet mellom de to rommene.
Andre elementer i rommet er blant annet en boks hvor du kan utfordre egen redsel for edderkopper ved å stikke hånda inn i et hull og en installasjon med en stol foran et speil. Her kan du sitte og se deg selv i øynene. I denne delen av utstillingen oppfordrer vi også publikum til å dele egne følelser eller erfaringer om angst. I hjørnet der besøkedne kan gi tilbakemeldinger til utstillingen stilles spørsmålet «Hva er det verste som kan skje?» Her er det lagt fram ark, penner og fargeblyanter, slik at de som ønsker det kan skrive eller tegne og henge det opp på en magnettavle.
Også denne faktadelen av utstillingen prøver å få publikum til å tenke over egne redsler. For eksempel den litt krypende følelsen av usikkerhet ved «edderkoppboksen». Tør du stikke hånda inn? Denne usikkerheten vil mange med angst oppleve daglig og i helt «normale» situasjoner, som det å skulle gå i butikken eller ta bussen. Angstlidelser defineres som irrasjonell angst, men for dem som rammes påvirker angsten følelser og kroppslige reaksjoner som om det er en reell fare til stede. Å ha angst kan påvirke både psykisk og fysisk helse negativt over tid.
Å gjenkjenne angst i seg selv eller hos noen som står deg nær kan være krevende. For hva er det egentlig du er redd for? Selv er jeg (blant annet) redd for edderkopper. Det har kanskje en logisk forklaring, men selve frykten jeg opplever er irrasjonell. Særlig når det er snakk om en plysjedderkopp som jeg vet er festet inne i en boks i utstillinga. Jeg kan røpe at jeg gikk flere runder rundt i rommet og rundt meg selv før jeg til slutt stakk ei hånd inn for å kjenne.
Å forstå hvordan det er å ha angst handler kanskje om å slippe litt taket i forestillingen om det fornuftige eller forståelige? Å leve bedre med angst kan innebære å godta at angsten er der og våge å kjenne på den, sette ord på den eller kanskje tegne den.
Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan og Marte Huke.
«Jeg kjenner meg igjen»
Publikum kan ikke styres i hva de skal oppleve i en utstilling. Tilbakemeldinger på U;REDD er at det er gjenkjennelig. I gjesteboka står det for eksempel: «Godt for meg med angsten, godt for deg», «Jeg kjenner meg igjen». I tillegg har vi fått tilbakemeldinger på at utstillingen åpner opp for samtale om vanskelige tema, mellom venner og mellom foreldre og barn.
Når jeg ser disse tilbakemeldingene tenker jeg at vi med utstillingen U;REDD har lykkes med å legge til rette for en opplevelse, som kan gi rom for både dialog og refleksjon.
Jeg har også observert at utstillingen har vært brukt brukes som såkalt stillerom. Jeg har sett at folk går inn i museumrommet for å ta telefoner eller ha en samtale. På sitt vis kan vel dette også tolkes som et bevis på at vi har lykkes med å skape et rom der folk kan ta en pause fra en hektisk hverdag eller få fred og ro.