Av Torunn Askim, professor ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap.
Det hevdes at ekstra mye fysisk aktivitet og trening er viktig for å opprettholde god funksjon og redusere risikoen for nye alvorlige hendelser etter hjerneslag. Vi har imidlertid gjennomført en stor randomisert kontrollert studie som viser at økt aktivitet og trening ikke førte til bedre funksjon sammenlignet med det som i dag er standard oppfølging. Hvordan skal vi tolke disse resultatene?
Som følge av flere randomiserte kontrollerte studier gjennomført på 80-tallet har den akutte behandlingen av pasienter med hjerneslag blitt betydelig forbedret. Studien som har vist størst effekt av alle slagenhetsstudier ble gjennomført av Bent Indredavik og hans kolleger her i Trondheim. Den gangen sammenlignet man effekten av en systematisk og målrettet akutt behandling med det som da var standard behandling på en generell medisinsk avdeling. Det var stor forskjell på behandlingen som ble gitt i de to gruppene og det ble stor forskjell i utkomme. De som fikk behandling i den forskningsbaserte slagenheten hadde betydelig lavere dødelighet i tillegg til høyere funksjonsnivå og bedre livskvalitet for de som overlevde.
Illustrasjonsfoto: iStock
De største gjennombruddene innen slagbehandling etter dette er innføring av trombolyse (medikament for løse opp blodproppen som forårsaket hjerneslaget), tidlig støttet utskriving fra sykehus og nå nylig trombektomi (mekanisk fjerning av blodproppen). Når det gjelder langtidsoppfølging etter hjerneslag mangler imidlertid det samme kunnskapsgrunnlaget.
Det var bakgrunnen for at vi våren 2010 søkte om midler til å gjennomføre LAST-studien (Life After Stroke), en randomisert kontrollert studie som hadde til hensikt å undersøke om regelmessig oppfølging (coaching) av en koordinerende fysioterapeut over en periode på 18 måneder etter hjerneslaget kunne bidra til å vedlikeholde et godt funksjonsnivå. Studien som er finansiert av Norges forskningsråd, Samarbeidsorganet mellom NTNU og Helse-Midt, Fond til Etter- og videreutdanning av fysioterapeuter i tillegg til Kontaktutvalget mellom St. Olavs hospital og NTNU, har inkludert 380 deltagere fra St. Olavs Hospital og Bærum sykehus. Ved loddtrekking ble halvparten henvist til det som i dag er standard behandling, mens den andre halvparten fikk regelmessig coaching i tillegg til standard behandling. Hensikten var å motivere og stimulere til økt fysisk aktivitet og trening. For hver deltager ble det gjennomført 18 møter som i hovedsak skulle være fysiske møter, men noen kunne også være telefonmøter.
Den gode nyheten er at coachingen faktisk førte til økt aktivitetsnivå som vedvarte i hele oppfølgingsperioden på 18 måneder. Men i motsetningen til hva vi hadde håpet på, så viste hovedresultatene, som ble publisert i februarutgaven av Stroke, ingen ekstra positiv gevinst av den økte aktiviteten på fysisk funksjon. Det nøytrale resultatet er i tråd med en rekke andre rehabiliteringsstudier. Det er derfor betimelig å spørre om dagens praksis er det beste man kan tilby?
I en kommentarartikkel ved redaktøren i samme tidsskrift blir det spurt om LAST-studien setter et endelig punktum for coaching som metode for personer med hjerneslag. Forfatterne konkluderer imidlertid med at det er behov for å prøve ut effekten av en individtilpasset langtidsoppfølging som omfatter en mer sammensatt tilnærming, og som i tillegg til fysisk aktivitet og trening, inkluderer både kognitiv og sosial stimulering i tillegg til bedre etterlevelse av retningslinjene for å forebygge nye alvorlige hendelser.
Dette samsvarer med vår egen konklusjon. LAST-studien har vist at coaching kan benyttes til å påvirke aktivitetsnivået hos personer som rammes av hjerneslag. Ved å bygge videre på denne kunnskapen, og ved å tilby en enda mer sammensatt og tilpasset oppfølging tror vi fortsatt det er mulig å oppnå bedre funksjon og livskvalitet for de som rammes av hjerneslag. Forhåpentligvis kan en ny studie undersøke effekten av en slik intervensjon ganske snart.