Blogger: Åse Bratterud
Barnehagen utgjør en positiv forskjell for barn som opplever vold, overgrep og andre former for omsorgssvikt. Fagboken «Dørstokkmila – Barnehagens vei fra magefølelse til melding» skal gi ansatte i barnehagen mot til å tørre å se det de ikke helt tør å tro at de ser og til å vite hva de skal gjøre med det de ser.
Jeg og førstelektor Kari Emilsen ved Dronning Mauds Minne Høgskole har skrevet boken for å synliggjøre hvordan barnehagen er en viktig arena for helsefremmende og omsorgsforsterkende arbeid for små barn i Norge i dag.
Illustrasjonsbilde: Photos.com.
Vi har vært opptatt av å formidle at barn har rett til en oppvekst uten omsorgssvikt og at ansatte i barnehager har en plikt til å ivareta denne rettigheten. Barnekonvensjonen om barns rettigheter og samarbeidet med Redd Barna i har i stor grad vært retningsgivende for arbeidet med å skrive boken.
Intensjonen med boken å gi barnehageansatte og andre som er bekymret for barns omsorgsituasjon mot og kunnskap nok til å gå dørstokkmila til de vanskelige samtalene med foreldrene, til barneverntjeneste eller politi.
I tillegg til å gi barnehageansatte mot og trygghet til å handle, skal boken gi retning og evne til riktig handling, i tråd med lovverk og etiske betraktninger om barns beste.
Vi har vært opptatt av å formidle at barn har rett til en oppvekst uten omsorgssvikt og at ansatte i barnehager har en plikt til å ivareta denne rettigheten.
Boken vår gir gjenkjennbare fortellinger om typiske bekymringssituasjoner om barn som har vanskelige livssituasjoner og noen forslag til hva som er hensiktsmessig handling. Hva kan man gjøre i barnehagen når man ser at et barn ikke har det bra, hva gjør man da – helt konkret? Hva gjør man når man ser et barn som har mange uforklarlige blåmerker eller et barn man plutselig skjønner er utsatt for seksuelle overgrep? Boken gir eksempler, gode kjøreregler og veier å gå som er forsknings- og erfaringsbaserte og som er mulige, ønskelige og etisk og juridisk forsvarlig.
Det nytter at barnehageansatte «mageføler», deler erfaringer med hverandre, samarbeider med barn, foreldre og med kommunale og spesialiserte hjelpetjenester. Det nytter å ta det ansvaret de har som betydningsfulle andre i barns liv så lenge evnen til å handle i tråd med faglige, juridiske og etiske retningslinjer også er tilstede.