Av Line Melby, førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning, NTNU i Gjøvik
Noe av det jeg synes er mest gøy med å være helsetjenesteforsker er å være med på andre personers arbeidsplass. Kort sagt være der helsetjenester leveres.
Det betyr å forlate det trygge kontoret og de velkjente kollegene til fordel for å komme til en ny arbeidsplass, snakke med fremmede folk, få delta i deres aktiviteter og prøve å skjønne hva de holder på med. En slik datainnsamlingsmetode er særlig velegnet om en ønsker å få kunnskap om sosiale situasjoner som deltakerne ikke selv har fortolket.
Fotfulgte legene
Da jeg startet doktorgradsarbeidet i 2000, observerte jeg – sammen med en masterstudent – leger på en sengepost på et sykehus. Vi observerte over en fire måneders periode, og fulgte særlig med et par leger to-tre dager per uke. Målet var å lære om hvordan de kommuniserte, formidlet informasjon og samarbeidet – i dag ville vi vel kalt det “samhandlet”. Det lærte vi mye om, men vi lærte også om sykdommer spesifikt for denne avdelingen, diagnosepraksis, bruk av retningslinjer, hvilke leger som foretrakk å bruke hvilke medisiner og mye annet.
Det var et skikkelig kræsjkurs i observasjon. For meg ble det en slags metodisk gullstandard om en virkelig ønsker å forstå en arbeidspraksis.
– Når jeg virkelig ønsker å forstå en arbeidspraksis så er observasjon en metodisk gullstandard for meg, skriver førsteamanuensis Line Melby ved Senter for omsorgsforskning. (Illustrasjonsfoto: NTNU)
Senere har jeg deltatt i prosjekter der jeg har fått observere på akuttmottak på sykehus, på operasjonsstua og jeg har vært med hjemmesykepleien til brukere i mange ulike hjem. Felles for alle prosjektene har vært et ønske om å forstå samhandling og hvordan helsepersonell klarer å skape flyt og kontinuitet i pasientenes forløp.
Tre råd for god observasjon
I metodelitteraturen deler man gjerne inn den deltakende observasjonsrollen på en skala fra fullstendig deltakende til fullstendig passiv. Oftest befinner man seg et sted midt imellom, om man gjør en åpen observasjon. Da er man i en interaktiv observasjonsrolle, hvor man i større eller mindre grad deltar i sosial interaksjon med de man observerer [1]. Forskere kan også gjøre skjult observasjon. Et eksempel på dette er observasjon av atferd i det offentlige rom, som på bussen eller i parken, men det er ikke vanlig i helsetjenesteforskningen.
All observasjon jeg har gjort har vært synlig, og deltakerne må selvfølgelig samtykke til at jeg som forsker får lov til å være til stede. Det er mange overveielser som må gjøres før man bestemmer eksakt hvordan observasjonene skal gjennomføres. Her gir metodelitteraturen mange gode råd:
- Hvor og når skal en observere?
- Hvor lenge?
- Skal en følge noen spesifikke personer, eller skal en heller observere noen spesifikke hendelser?
Forhandler og prioriterer
I et nytt prosjekt som handler om pakkeforløp for kreft skal vi blant annet observere multidisiplinære teammøter, såkalte MDT-møter. Her skal vi lære om hvordan forskjellige yrkesgrupper forhandler, prioriterer og koordinerer oppgaver knyttet til utredning og behandling av kreftpasienter.
Observasjon som forskningsmetode er en utrolig spennende datainnsamlingsmetode, som gir et svært rikt datamateriale. Har du sjansen til å integrere kortere eller lengre observasjonsperioder i forskningsdesignet sitt, anbefales det på det varmeste!
Referanse:
1. Tjora, A.H., Kvalitative forskningsmetoder i praksis. 2 ed. 2012, Oslo: Gyldendal Akademisk