Derfor støtter jeg klimastreikende ungdom med “samfunnsmedisinsk legeerklæring”

Av: Dag-Helge Rønnevik, samfunnsmedsiner, “Dr. Heier På Engasjert Ungdom” og stipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Kan det forsvares at en lege blander seg inn i skolenes vurdering av elevers fravær, ut fra et argument om at det har betydning for befolkningens framtidige helse og at politisk aktivisme kan være helsefremmende for den enkelte elev?

I anledning ungdommens klimastreik la jeg torsdag 21. mars ut en melding på facebook der jeg erklærte støtte til streikende elever som risikerte å stryke i fag:

Det ble i løpet av det neste døgnet en sak både lokalt og nasjonalt, med stort engasjement på sosiale medier og i ulike kommentarfelt. Jeg ble truet med å bli meldt til Helsetilsynet, og det var flere som mente jeg burde miste lisensen min. Så hva var det jeg tenkte på? Jeg har blitt utfordret på å beskrive hva som gjorde at jeg tok dette initiativet, og hvilke reaksjoner jeg har fått.

 

1) De voksnes dobbeltmoral

På den ene siden sitter voksne og kritiserer dagens ungdom for å være uengasjerte, bortskjemte og egoistiske. Men når de først engasjerer seg i noe så sitter de samme voksne og gjør narr av ungdommen, blant annet i form av hodeløse kjedebrev som ble flittig delt av klimaskeptikere og framtredende politikere. Er det noe vi har lært den siste uka, så er det at det å være voksen ikke lenger handler om alder.

I et større perspektiv kan vi også snakke om samfunnets sosiale kapital, medborgerskap, samfunnsengasjement og hva som må til for å bevare et velfungerende demokrati. Vi burde som samfunn ønske velkommen ungdommens mot og handlekraft, og vi trenger skoler som stimulerer elevene til å engasjere seg politisk.

 

2) Fraværsregel som rammer skjevt

Det er grunn til å se nærmere på praktiseringen av fraværsreglene i de videregående skolene dersom de blir et hinder for at ungdom kan være politiske engasjerte. Nye lover og regler har ofte utilsiktede konsekvenser, og også når det gjelder fraværsregelen følges en sosial gradient som gjør at den rammer elevene skjevt.

22. mars var det i første rekke elever med fra før høyt fravær som ikke fikk deltatt på en av de viktigste begivenhetene kanskje i hele deres ungdomstid. Hvem var disse elevene? Vi vet at frafallet fra videregående skole er langt lavere blant elever med foreldre med universitets- eller høyskoleutdanning enn hos elever med foreldre med grunnskoleutdanning. Om fraværet følger samme fordeling, så var det barn av ressurssterke foreldre som dro av gårde for å demonstrere, mens de som kanskje strever mest fra før ble lenket til klasserommene og fratatt muligheten til å delta. Dette blir et paradoks når vi på samme tid er bekymret for at for mange dropper ut av videregående og det økende antallet unge uføre, og vi rammer de vi egentlig ønsker å beskytte.

 

3) Helsefremmende politisk aktivisme

Et annet tegn på dobbeltmoral (eller kunnskapsløshet) er at samtidig som vi er bekymret for ungdommens mentale helse, så tar vi fra ungdom muligheten til å delta i positiv politisk aktivisme som kan være helsefremmende for den enkelte.

Kanskje har økningen i psykiske plager blant unge å gjøre med at de ikke har viktige ting å engasjere seg i og en mangelfull opplevelse av mening og sammenheng? Derfor burde vi forstå at det kan ligge en stor helsemessig gevinst i at ungdom tar del i en slik felles aktivitet som klimastreiken var, der de får kjenne på et fellesskap som kan virke myndiggjørende («empowering»), samlende og styrkende. Dette trakk jo Erna Solberg fram som en positiv verdi når Norge stoppet opp under ski-VM i Åre. Og det å kjenne på følelsen av at «vi kan påvirke denne verdenen» kan være en vaksine mot avmakt, håpløshet og likegyldighet. Allikevel bestemmer skolemyndighetene at «streik er skulk», og fratar mange elever muligheten til å delta på en begivenhet som historisk sett er av stor betydning for denne generasjonen. («Hvor var du under klimastreiken 22. mars 2019?»). Jeg synes synd på de som hadde lyst å delta på streiken, men som ikke våget pga. de risikerte å stryke i fag og miste standpunktkarakteren sin.

 

4) Vår tids største helseutfordring

I tillegg forsøkte jeg å trekke fram et befolkningsperspektiv ved å si at ungdommens engasjement bidrar til å forebygge framtidig sykdom og skade i befolkningen. I følge FNs klimapanel vil klimaendringene i et globalt perspektiv kunne føre til dårligere tilgang til mat og vann, helseproblemer, økonomisk ulikhet, konflikter og flyktninger, skader på natur, infrastruktur og bygninger, og tap av naturmangfold. Deler av jordkloden kan bli ubeboelig som følge av ekstreme temperaturer og økt vannstand, som i neste omgang kan føre til økt migrasjon. «Klimaflyktning» vil trolig bli et nytt begrep i framtiden. I 2012 døde 7 millioner mennesker av luftforurensing, og WHO skriver at helsepersonell har en plikt til å engasjere seg av hensyn til nåværende og kommende generasjoner.

Ledende medisinske tidsskrift som BMJ og The Lancet har publisert artikler der klimaendringer pekes på som vår tids største trussel mot befolkningens helse. Folkehelseinstituttet ga i 2014 ut rapporten Klimaendringar i Norge og helse som oppsummerte med: «I Noreg kan klimaendringar medføre auka utbreiing av skadedyr og insekt, lengre pollensesongar og nye pollenallergiar. Meir uvêr med mykje nedbør kan utløyse fleire skred med fare for ulukker, skader og dødsfall».

 

Resultat: Samfunnsmedisinsk legeerklæring

Punkt 1-4 var bakteppet som vekket en viss harme hos meg, og som fikk meg til å ta pennen fatt og skrive en samfunnsmedisinsk legeerklæring. Innlegget på facebook har til nå fått rundt 550 “klikk”, 112 delinger og 166 kommentarer. I tillegg ble det medieoppslag i Haugesunds Avis, Nettavisen og NRK.

Jeg ble i løpet av de neste dagene kontaktet av svært mange ungdom som fortalte at de var redd for å få for mye fravær dersom de deltok på streiken. Jeg endte opp med å skrive ut nærmere 90 samfunnsmedisinske legeerklæringer til elever fra hele landet; fra Alta i nord, til Oslo i Øst, Sauda i vest og Risør i sør.

Rent praktisk så sendte jeg dem erklæringen som pdf-fil og de fylte selv inn eget navn og hvilken skole de gikk på. Erklæringen hadde følgende følgetekst:

«Hei! Her får du en «samfunnsmedisinske legeerklæring». Det er ikke en «ekte» legeerklæring, for du er jo ikke syk, og derfor kan jeg dessverre heller ikke garantere at den gir deg gyldig fravær. Jeg håper dette har vært klart slik at du ikke føler deg lurt på noen måte. Om du viser erklæringen til læreren din så håper jeg den kan bidra til at du ikke får stryk i fag bare fordi du viste ansvar og deltok i politisk arbeid (som i andre tilfeller kan gi gyldig fravær)».

Hvordan eleven har fått anvendt erklæringen vet jeg ikke.

 

«Du burde miste lisensen din»

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og jeg ble vel både geni- og idioterklært. Noen mente jeg var en håpløs narsissist som burde miste lisensen, mens andre sendte meg blomster på døra. Noen kolleger støttet “stuntet” og annonserte at de også ville skrive ut slike erklæringer. Noen så for seg en korrupt lege som ville skaffe seg «nye kunder» gjennom å sykeliggjøre elevene. Andre mente det bare bidro til å sy puter under armene på ungdom som ikke engang kan gjøre opprør uten å be om lov til det, og uthuling av sykemeldingsordningen. Noen gamle «raddiser» kom også på banen og fortalte om hvordan alt var bedre i gamle dager, og hvordan de hadde delt ut flyers klokka 6 om morgenen og deretter møtt opp på skolen til vanlig tid.

Det ble også stilt spørsmål ved om jeg handlet i tråd med etiske retningslinjer, og de juridiske sidene knyttet til hvilken hatt jeg hadde på meg, all den tid jeg utga meg for å være lege og signerte erklæringen med «samfunnsmedisiner». Noen har nok ment at jeg har blandet rollene og brukt legetittelen for å fremme egne politiske standpunkt.

Jeg har også fått en del sinte meldinger som jeg har svart på så godt jeg har kunnet, og en del nokså usaklige som jeg har latt seile forbi. Det kom også en trussel, og kona mi fikk en ufin melding på Messenger fra samme person. Det var ubehagelig, og jeg vurderte om jeg skulle melde det til politiet, men jeg lot det være.

Men i all hovedsak har det vært «tommel opp» og mange heiarop, og ikke minst har elevene sagt at de satte pris på å se at det var voksne som støttet dem. En av elevene skrev:

«Hei! Leste artikkelen om deg og skulle ha ordnet en sånn legeerklæring som en protesthandling om du ikke allerede er travel med andre. Tusen takk for engasjementet forresten, det er godt å vite at det er eldre folk der ut som ser dobbeltmoralen i det hele!».

En mor som tok kontakt på vegne av sin datter skrev:

«Jeg forstår at det ikke er en verifisert legeattest, men det er jammen meg noe av det beste jeg har sett fra en lege».

Ei jente på sørlandet:

«Hei! Lurte på om du kunne skrive en legeerklæring? Syns det du gjør her er helt sjukt kult! Må ha flere folk som deg her i verden!»

Jente på østlandet:

«Hvis jeg drar på streiken så går jeg glipp av norsk, og har allerede fått varsel om 5 prosent🙈 og så må jeg gå om en halvtime så trenger svar før den tid, ellers får jeg ikke dratt. Men skjønner at du får mye meldinger 😊».

En liten oppsummering

Den samfunnsmedisinske legeerklæringen var en støtteerklæring til streikende elever som stod i fare for å få stryk dersom de deltok. Jeg håper den var til hjelp for noen – det vil jeg kanskje aldri få vite.

Til spørsmålet jeg innledet med (om det kan forsvares at en lege blander seg) så vil jeg hevde at ja, det er det. Men jeg er åpen for å høre på motargumenter. Som samfunnsmedisinere beveger vi oss ofte i grenseland mellom fag og politikk, og det kan bli politisk ladet det vi jobber med. Min innfallsvinkel her var blant annet sosiale ulikheter i helse, der fraværsreglementet rammer skjevt også når det kom til streiken.

Jeg tror kanskje ikke alle er klar over at det finnes leger som ikke driver med pasientbehandling. «Jeg trodde leger skulle behandle syke folk», var en av kommentarene i kommentarfeltet. Jeg har altså, i et samfunnsmedisinsk perspektiv, forsøkt å få fram følgende:

• Vi bør diskutere hvordan fraværsreglene praktiseres i de videregående skolene. Vi er ikke tjent med regler som legger bånd på elever som ønsker å engasjere seg i politiske aktiviteter.
• Klimaendringene må ses i et folkehelseperspektiv, slik at vi forstår hva som venter oss dersom utviklingen fortsetter. Også i Norge vil et varmere og fuktigere klima få store konsekvenser.
• Vi bør være nysgjerrige på å utnytte den helsefremmende effekten som kan ligge i det å delta i politisk aktivisme sammen med andre. Det fungerer samlende, skaper tilhørighet og får oss til å løfte blikket og bli opptatt av saker som er større enn oss selv.

Er det en ting vi har lært den siste uken, så er det at det å være voksen ikke handler kun om alder. Jeg er imponert og stolt av de unge som viser styrke og handlekraft. Og tilsvarende skuffet over «voksne» som finner glede i å opptre nedlatende, kombinert med kunnskapsforakt og «fake-news»-tendenser. En oppvakt yngre generasjon kan forhåpentligvis rydde disse elementene av veien.

Til slutt et tips: Nylig oppdaget jeg nettstedet Kialo, en ny plattform for en mer “sivilisert” og sokratisk debattform, med en umiddelbart fengende visuell måte å diskutere på. Kialo har felt for å legge inn argumenter for/mot, der gode argumenter blir framhevet. Jeg har opprettet en tråd med hypotesen «Politisk aktivisme bør ikke gi fravær på videregående skoler». Klikk deg inn og legg inn noen argumenter, da vel!