Blogger: Steinar Krokstad
I arbeidet med å forbedre helse i befolkningen er det politikerne som har de viktigste verktøyene. Ofte har vi ikke kunnskap som kan hjelpe politikerne. Men noen ganger tas det ikke beslutninger selv om vi har et godt kunnskapsgrunnlag. I verste fall tas beslutninger som strider mot kunnskapsgrunnlaget.
En vellykket røykepolitikk har gitt bedre helse for mange
Et eksempel på kunnskapsbasert folkehelsepolitikk er tobakkslovgivningen i Norge. Vi har en stadig lavere andel røykere her til lands takket være denne politikken, noe data fra HUNT også viser. Politikken har ført til en meget betydelig reduksjon i hjerte-kar-dødelighet, økende levealder, og mange færre tilfeller av kreft for personer som har sluttet å røyke eller som ikke startet.
Hvis man skulle oppnå samme effekt i helsetjenesten, ved å gi råd og hjelp til hver enkelt røyker uten hjelp fra den nasjonale politikken (prispolitikk, reklameforbud o.l.), ville man måtte bruke enorme ressurser og like vel aldri oppnådd de samme resultatene.
Vi har også hatt en god alkoholpolitikk her til lands selv om denne ser ut til å svekkes nå. Prisen på alkohol reduseres i forhold til kjøpekraften, og alkoholproblemene øker i omfang viser en HUNT-rapport.
Når det gjelder en nasjonal politikk mot fedmeepidemien, har vi enda ikke tatt noen grep som kan tenkes å ha effekt.
Når vi ikke har kunnskap
På mange områder har vi lite kunnskap om hvilke politiske grep som vil kunne fremme helse. Da kan vi ikke undre oss over at det ikke gjøres noe. Sannsynligvis foretas det mange dårlige politisk begrunnede folkehelsetiltak som ikke har effekt. Det kan være lett å trå feil, kanskje for å vise handlekraft som politiker. Vi har blant annet sett flere reformer her til lands, som helt eller delvis har hatt som mål å forbedre folkehelsen, som har kostet mye og gitt lite. Har vi ikke kunnskap, trenger vi mer forskning.
Når vi har kunnskap, men politikerne ikke tar grep
Vi har overveldende kunnskap om skadelige effekter av høyt alkoholforbruk. Det er ofte sosialt og økonomisk ruinerende og øker dødeligheten for de som rammes av avhengighet. Vi vet at økende andeler av befolkningen får fedme. Mange fler får diabetes. Vi vet at mange ungdommer som begynner å røyke, får avhengighetsproblemer av nikotin, kreft og en for tidlig død. Vi vet også mye om hvilke tiltak som vil kunne redusere disse helseproblemene.
Prisen på alkohol reduseres i forhold til kjøpekraften, og alkoholproblemene øker i omfang viser en HUNT-rapport.
Men ofte vegrer politikere seg for å ta nødvendige grep. Andre hensyn, som ikke handler om liv og helse, blir prioritert.
Når vi har kunnskap, men politikerne velger å handle i strid med kunnskapen
Vi kan gjerne synes det er ille når politikere ikke tar ansvar for befolkningen de er tillitsvalgte for og ikke tar grep for å berge flere liv. Men virkelig ille blir det når politikere handler mot rådende kunnskap og foretar helseskadelige valg.
To eksempler på at politikere handler stikk i strid med kunnskapsgrunnlaget har vi sett det siste året. Internasjonale sammenligninger viser at land får mest helse igjen for pengene hvis det etableres et felles skattefinansiert helsevesen, med et faglig dyktig korps av allmennleger i første linje som portvakter for mer dyre og spesialiserte tjenester.
En offentlig helsetjeneste gir mer helse for hver krone
Den offentlige helsetjenesten i England (NHS), opprettet under 2. verdenskrig, har vært et godt eksempel på en slik organisering i tillegg til helsetjenestene her hjemme. En slik organisering gir mer gode helsetjenester for færre kroner, og en anstendig helsetjeneste for hele befolkningen, også de fattige. Den eneste garantien for en god helsetjeneste for alle, er at alle får den samme helsetjenesten har Julian Tudor Hart så klokelig uttrykt (mannen bak «The Inverse Care Law»).
Helse er for viktig til at noen bør ha det privilegium å kjøpe seg foran andre i køen.
Helsetjenester er dyre, og alle ressursene må brukes til pasientbehandling. Profitt på helsetjenester stjeler penger fra pasientene og skattebetalerne, og er av både økonomiske og etiske grunner uheldig. Basert på denne kunnskapen, skulle man tro at Engelske politikere klamret seg til NHS. Men hva gjør de? Bryter den ned og åpner for privatisering. Resultatet er gitt, de bygger et helsevesen som blir dyrere, dårligere og mer urettferdig. Flere artikler i begge de store Engelske tidsskriftene BMJ og Lancet har advart mot utviklingen.
Et annet nedslående eksempel er politikere som handler stikk i strid med kunnskapen om de helseskadelige effektene av snus. Snus er avhengighetsskapende og kreftfremkallende. I EU er snus forbudt unntatt i Sverige, og snus er også lovlig her til lands. WHO har forpliktet mange land til å arbeide for å redusere tobakksbruk gjennom en rammekonvensjon. EU og Sverige er omfattet av konvensjonen. Til tross for dette, arbeider den svenske regjeringen i dag for å åpne EU-markedet for svensk snus. Hvis de skulle få gjennomslag, vil de etter hver få mange krefttilfeller og mange for tidlige dødsfall på samvittigheten. Det er under slike omstendigheter mismotet kan ramme en samfunnsmedisinsk forsker.