Forskerportrett
Navn: Bjørn Morten Hofmann
Stilling: Professor
Arbeidssted: Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik
Alder: 53
Forskningsområde: Medisinsk filosofi, helsefaglig etikk
Tidlig diagnostikk av sykdom kan berge liv, men også være falsk alarm. Hvor mye vil du vite om deg selv, og hva skal forsikringsselskapet få greie på?
Hvordan skal vi identifisere og informere de som kan bli overdiagnostisert – og hvordan kan vi unngå overdiagnostikk? Det er noe av det professor Bjørn Morten Hofmann ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik, forsker på. (Foto: Bjørn Kvaal / NTNU i Gjøvik)
Professor Bjørn Morten Hofmann ved Institutt for helsevitenskap, NTNU, Gjøvik, synes det er både spennende og viktige å gå inn i slike spørsmål.
Her forteller han mer om sitt forskningsarbeid:
– Jeg forsker på forholdet mellom kunnskap og etikk. Ingen andre steder er dette forholdet så spennende og utfordrende som i medisin og helsefag, og da særlig innen diagnostikk. Tenk for eksempel på debattene om ADHD, ME, fibromyalgi og sorg.
Da homoseksualitet var sykdom
Hva vi oppfatter som sykdom har variert med tid, sted, kunnskap og teknologi. For noe over hundre år siden definerte og diagnostiserte leger i sørstatene i USA rømmesyke hos slaver, og for noen tiår siden var homoseksualitet regnet som sykdom i Norge.
Ett av de spørsmål jeg jobber mest med nå er tidlig diagnostikk av sykdom. Ved å undersøke biomarkører, informasjon fra mobiltelefoner og andre datakilder kan vi oppdage og finne forstadier til mange sykdommer tidlig. Men samtidig vil vi få en lang rekke falske alarmer. Tenk deg at du tar en blodprøve som forteller deg at du har 65 prosent sjanse for å utvikle Alzheimers sykdom før du blir 65 år og at mobiltelefonen din varsler at søvnrytmen din er faretruende uregelmessig og at stemningsleiet ditt synes å dukke ned mot depresjon. Hva gjør du med den kunnskapen? Deler du den med arbeidsgiver og forsikringsselskap? Hvilke fordringer gir denne type informasjon til helsetjeneste og samfunn? Dette er spennende og viktige spørsmål som det er klokt å ha tenkt gjennom når teknologien velter inn over oss.
Skader mer enn det hjelper
Ett tema som jeg har jobbet særlig mye med de siste årene er overdiagnostikk, det vil si diagnostikk av tilstander som ikke ville ha utviklet seg til symptomer eller sykdom dersom de ikke var blitt oppdaget. Det kan dreie seg om forstadier til sykdommer, slik som kreft. Enkelt sagt er det tilstander du dør med og ikke av. Men når er det riktig å lete etter slike tilstander? Og hva skal vi gjøre med dem når vi først har oppdaget dem?
Overdiagnostikk er selvsagt et godt sysselsettingstiltak for helsetjenesten. Dessuten er den enkelte ikke klar over at han er overdiagnostisert. Vedkommende tror at han er reddet fra å dø av en sykdom. Og som samfunn tror vi at vi gjør noe bra. Men i praksis skader vi folk mer enn vi hjelper dem. Spørsmålet som jeg jobber med er hvordan skal vi identifisere og informere de som kan bli overdiagnostisert – og hvordan kan vi unngå overdiagnostikk.
– Hvorfor er dette viktig?
– Å avsløre falske alarmer, identifisere overdiagnostikk og forhindre at vi definerer alminnelige livserfaringer som sykdom har stor betydning. Ikke minst for den enkelte. Det er også sentralt for et helsevesen der mulighetene for hva vi kan gjøre overgår hva vi har ressurser til. Dessuten er det viktig for helsefagene å kunne avgrense hva de gjør på en godt begrunnet måte.
Sammen med gode kollegaer har jeg avslørt en sterk (over)tro på at å oppdage sykdom tidlig alltid er bra og at nye tester kan komme til å være mer til skade enn gavn, dersom vi ikke bruker dem klokt. I tillegg har jeg vist hvor sterk teknologien driver utviklingen i helsetjenesten, og at dette ikke alltid er til det beste for pasientene.
Målet med forskningen min er å anvende kunnskap og teknologi på en klok måte, slik at de tjener den enkelte pasient og befolkningen som helhet. Jeg har utviklet en måte å integrere etikk i teknologivurdering på, som er brukt av internasjonale organisasjoner for metodevurdering og som er i bruk i flere land.
– Hva har særlig overrasket deg i funnene dine?
– I et prosjekt fant jeg nylig at det var en nær sammenheng mellom forskeres profesjonelle interesser og deres publiserte forskningsresultater. Forskere som var positive til brystkreftscreening publiserte mer positive resultater enn de som var skeptiske. Det er kanskje mer skremmende enn overraskende, men reiser viktige vitenskapsteoretiske spørsmål: Hva gjør vi med falske fakta i vitenskapene?
Om å bli sin egen bestefar
Det dukker stadig opp nye temaer og områder som er spennende og som vi trenger å reflektere over. Jo mer man lærer, jo mer kan man undersøke og forske på. Utfordringen er å begrense seg. Tenk på alle de nye mulighetene vi har nå med genredigering og syntetisk fremstilling av kjønnsceller og embryoer. Øystein Sundes sangtekst om å bli sin egen bestefar er nærmere virkeligheten enn man kunne forestille seg bare for få år tilbake. Vi kan endre oss selv på grunnleggende nye måter. Da er det superviktig at vi har forsket på de vitenskapsteoretiske og etiske aspektene ved dette før det braker løs.
– Øystein Sundes sangtekst om å bli sin egen bestefar er nærmere virkeligheten enn man kunne forestille seg bare for få år tilbake. Vi kan endre oss selv på grunnleggende nye måter, sier professor Bjørn Morten Hofmann ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik. (Foto: Bjørn Kvaal / NTNU i Gjøvik)
– Hvorfor ble du forsker?
– Opprinnelig er jeg sivilingeniør i fysikalsk elektronikk og biomedisinsk teknikk. Jeg jobbet en rekke år på sykehus samtidig som jeg utdannet meg i idehistorie og filosofi. Denne kombinasjonen gjorde at jeg ble nysgjerrig på grunnbegreper i medisin og helsefag, slik som helse og sykdom, diagnose, årsak og virkning, kunnskap og usikkerhet. Jeg var heldig og fikk stipend fra Forskningsrådet og siden har det aldri vært noen vei tilbake.
Spiste, diskuterte og klatret i Genève
Jeg angrer med andre ord ikke på yrkesvalget. Å være forsker er spennende, utfordrende og oppslukende. Det gir meg også kontakt med andre forskere over hele verden. Nylig har jeg hatt et forskningsopphold utenfor Genève der vi forsket, spiste, syklet, diskuterte og klatret sammen. Det var utrolig stimulerende og fruktbart.
Samtidig kan det være utfordrende å få finansiering til kritisk orienterte forskningsprosjekter. Det er lettere å få penger til å finne biomarkører for Alzheimers sykdom enn å forske på hvilke vanskelige situasjoner vi kan havne i om vi har slike biomarkører. Det er til tross for at det siste er en forutsetning for å utvikle bærekraftige og anvendelige biomarkører.
Vil gi noe tilbake
Forskning er med andre ord både utfordrende og givende. Det kan anbefales! Samtidig følger det ansvar med forskningen: Jeg lønnes av skattebetalerne, som fortjener å få noe igjen. Mitt mål er å bidra til at vi bruker kunnskap med klokskap – til beste for de mest sårbare og syke.