Blogger: Cathinka Tyness
, medisinstudent og konsulent for Studentrådet DMF
Et overfylt auditorium tok imot leder for revisjon av medisinstudiet ved universitetet i Oslo, Knut Lundin, og prodekan for utdanning fra det medisinske fakultet på NTNU, Hilde Grimstad, da de skulle diskutere karakterer forrige mandag.
Stemningen var på forhånd tilsynelatende klar motstand mot karakterer, med noen få karakterforkjempere, men spørsmålene fra salen viste interesse og nysgjerrighet heller en høylytt motstand.
Hva har karakterer så for seg?
Knut Lundin har følgende smørbrødliste for karakterer:
- Gir den enkelte student tilbakemelding på nivå og prestasjoner underveis i studiet og ved studiets slutt
- Kan virke motiverende for innsats
- Representerer en potensiell ressurs for den enkelte ved søknad om jobb etter studiet
- Gir bedre forutsetninger for å vurdere en persons samlede faglige kompetanse ved endt studium, inkludert for arbeidsgivere som vil kunne bruke karakterene som ett av flere transparente vurderingskriterier ved jobbsøknader
Videre har han sagt at med omlegging fra dagens PBL modell faller noe av grunnlaget for å ikke ha karakterer. Og at når psykologi-, sykepleie- og fysioterapistudenter takler å få karakterer, så bør medisinstudenter også takle det.
Medisinstudenter (foto: Geir Mogen)
Noen ville si det er litt kontraintuitivt at «studentene ønsker tilbakemeldinger» skal være et argument for å gi studentene en tilbakemelding de selv har gitt klart uttrykk for at de ikke ønsker. Men det kan sies at det å få tilbakemelding på «nivå og prestasjoner underveis i studiet» kan bidra til å «virke motiverende for innsats». Får man en D og mener man burde vært på en B eller høyere, er det vanskelig å komme med argumenter mot å jobber hardere med studiene. Karakterer vil således gi en pekepinn til studentene om hvor de ligger og dermed gi dem mulighet til å regulere studieinnsatsen.
At karakterer kan virke motiverende for innsats appellerer følelsesmessig positivt eller negativt for de fleste av oss. Noen er enige, noen uenige, og noen mener det gir en motivasjon men at denne ikke er en god form for motivasjon. Det ble sagt under debatten, med tilsynelatende enighet blant debattanter og sal, at forskningen viser at karakterer øker stress. Således gjør i hvert fall karakterer noe med studentenes grunnleggende aktivering. Men påvirker dette adferd?
Det sies fra mange kanter at søknadsbasert turnusordning ikke skal være et tungtveiende argument, og at turnus er i endring, slik at man ikke burde basere avgjørelser på dagens turnusform. Det må imidlertid sies at muligheten til å vurdere «personens samlede faglige kompetanse ved endt studium» antagelig er det beste argumentet for innføring av karakterer. For som Waldum påpekte under mandagens debatt «Hvilken institusjon kan bedre evaluere studentens dyktighet enn universitetet», som har undervist vedkommende i 6 år? Skal sykehusene som i beste fall snakker med dem i et intervju klare å vurdere dem bedre? Det er liten tvil om at karakterene faller kort for en perfekt evaluering, men er den dårligere enn alternativene?
Et poeng til må, med karakterer in mente, nevnes. Er karakterer fra de forskjellige universitetene sammenlignbare, slik at de faktisk kan benyttes til å sette jobbsøkere opp mot hverandre? Det medisinske fakultet ved UiO har uttalt at de ikke vil legge opp sine karakterer etter hvordan de gis et annet sted i Norge. Rapporten «Karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning» fra Universitets- og høyskolerådet viser at det er forskjeller norske institusjoner i mellom, og at NTNU er den høyere utdanningsinstitusjonen i Norge der det er vanskeligst å få gode karakterer. Det jobbes imidlertid med å finne felles systemer for karaktersetting, slik at karakterene skal tilsvare hverandre, utdanningsinstitusjoner imellom. Samarbeid om felles beskrivelser av hva karakterene betyr finnes også i en liten grad EØS universiteter imellom.
Noe studentene bør takle?
Det medisinske fakultet, UiO har vært tydelige på at de mener studentene burde takle å få karakterer, fordi «alle andre på UiO får karakterer». Men er det egentlig det dette handler om? Under møtet mandag ble det sagt at burde det ikke heller være medisinstudiene som fører ann til en bedre studiemodell. Også lederutdanningene strever med å sette karakterer på sine studenter. For noen former for kompetanse finnes det ikke gode evalueringsformer i dag.
Lundin og Grimstad uttrykte enighet om at karakterer fremmer interesse for å lese på det som blir testet på eksamen. Lundin mener at dette uansett er tilfelle og vi må nøye oss med evalueringsformene vi har. Grimstad derimot ønsker å gi studentene rom til å utvikle seg på alle arenaer, og å ikke la en eksamen ta så stor plass. De mener begge at vi ikke kan forutse konsekvensene av karakterer på studentenes generelle adferd, men forventer bl.a. noe mindre vilje til samarbeid når kampen om arbeidsplassene øker.
Hva er den største innvendingen mot karakterer?
Grimstad uttrykte at hennes mål er å utdanne leger som ønsker å bli gode leger for pasienten. Dette innebærer kompetanse innenfor legens syv/åtte roller:
- Medisinsk ekspert
- Kommunikator
- Akademiker (vitenskapelig holdning)
- Profesjonell (empati, etikk, holistisk etc)
- Samarbeidspartner (tverrfaglig og med andre leger)
- Leder
- Helseopplyser
Og (kanskje noe spesielt for Norge og Norden): - Samfunnsmedisiner
I tillegg til bl.a. livslang læring og opprettholdt nysgjerrighet.
(Illustrasjonsbilde: iStock)
Medisinsk kunnskap kan lett testes på en eksamen. Det samme gjelder vel for kommunikasjon av fagstoff til annen lege, om man har en vitenskapelig holdning og enkelte kliniske ferdigheter. Men hvem skal vurdere kommunikasjonen med ikke-leger, enten de er andre helsefagarbeidere eller legfolk? Hva med evne til å være profesjonell, en dyktig samarbeidspartner, leder og helseopplyser? Hvordan teste ikke bare teorien om forvaltning av fellesskapets goder, men også gjennomføringsevne på dette feltet?
UiOs modifiserte OSCE (objective structured clinical examination) er et forsøk på å gi studentene standardiserte prøver på kliniske ferdigheter som gir etterprøvbare resultater.
Det som ligger igjen i dette er kanskje ikke at karakterer ikke kan vise noe, men at de ikke kan vise alt. En rapport utarbeidet av BEME i 2006, finansiert av Association for Medical Education in Europe, så på dokumentasjonen om hvordan karakterer forutsa prestasjoner som lege. Denne viste at “undergraduate grades and rankings were moderately correlated with internship and residency performance”. Grimstad fortalte at korrelasjonen var størst der testene på medisinstudiet ble sammenlignet med tester av lignende type fra spesialistutdannelsen og satte spørsmålstegn ved om dette viser alle sidene av det å være lege. Kanskje vil det å sette karakterer på, og bruke som utvelgingskriterium, noen av sidene ved det å være lege, undertrykke utviklingen av andre like viktige kvalifikasjoner.
Èn nasjonal eksamen for alle som er ferdig på medisinstudiet?
Lundin og UiO stiller seg positive til en nasjonal eksamen. Grimstad uttrykte skepsis. Hun frykter at dette lett blir en pugge-eksamen eller eksaminering av ferdigheter som er enkle å teste. Derfor vil Grimstad heller jobbe med andre sider av studiet som gir studentene mulighet til å utvikle flere forskjellige kunnskaper, ferdigheter og holdninger.
En nasjonal eksamen kunne fjernet behovet for karakterer på det enkelte medisinstudium og overlatt sorteringsoppgaven til et annet fora. Den ville også kunne måle studentene fra de forskjellige fakultetene opp mot hverandre.
Enn så lenge får UiO studentene karakterer i nær fremtid, mens NTNU studentene vil stå uten. Kanskje vil noen forske på konsekvensene…