Helse på havet

Blogger: Børge Lillebo 

 

 

 

Norges økonomiske sone strekker seg 200 nautiske mil fra de ytterste skjær i norsk skjærgård. I tillegg kommer tilsvarende farvann rundt Svalbard og Jan Mayen. Fra sin base i Sortland har Kystvakten ansvar for fiskerioppsyn, miljøvern og redningstjeneste i disse farvannene, og som vernepliktig lege har jeg fått gleden av å oppleve og å bidra til å ivareta disse oppgavene, men hvilke helsemessige utfordringer møter man på havet?

 

Helse i Forsvaret = Sanitet

Kystvakten er en del av Forsvaret, og Forsvarets helsevesen kalles for ”Saniteten”. Viktige aktører i den utøvende delen av saniteten er vernepliktige leger. En vernepliktig lege i Forsvaret kalles for VAB-lege (vernepliktig akademisk befal), og enhver VAB-lege gjennomgår først et 8 uker langt offiserskurs som ender med at man oppnår løytnant grad. Dette kurset omfatter opplæring i elementære soldatferdigheter (sluttet orden, skyting, felttrening m.m.), men det har også sterkt fokus på både teoretisk og praktisk lederskap og lagarbeid for å kunne håndtere sin rolle som befal.

Etter disse 8 ukene får VAB-legene også medisinsk kursing som gjør de bedre rustet til de oppgavene de vil få i Forsvaret. Dette inkluderer kurs som gir sertifisering som sjømannslege og petroleumslege (ved Norsk senter for maritim medisin), samt dykkerlege (ved Dykker og froskemannssenteret). I tillegg gjennomfører man grundig praktisk prehospital trening på medisinske og kirurgiske akuttsituasjoner (AMLS/PHTLS, masseskader), sanitet i stridssonen (’Tactical Combat Casualty Care’), samt grunnkurs i flymedisin (ved Flymedisinsk institutt). Alle VAB-leger blir også undervist i drift av militær sykestue og seleksjon av militært personell med tanke på deltakelse i internasjonale operasjoner.

For min egen del ble jeg etter totalt 16 uker med opplæring overført til Kystvakten for å tjenestegjøre som skipslege på KV Nordkapp. KV Nordkapp er et ca 100 m langt skip med en besetning på ca 60. Det er også helikopter om bord. I et slikt fartøy består saniteten typisk av en skipslege, en sanitetsoffiser, en sanitetssoldat samt byssepersonellet (bysse = kjøkken). I gamle dager var skipslegen kjent som skipskirurg eller ”barteskjærer” da det gjerne var barbereren/barteskjæreren som fikk i oppdrag å bruke kniven andre steder om nødvendig.

Kystvakten har formidable oppgaver å ivareta, spesielt med tanke på at området som forvaltes er ca 7 ganger større enn fastlands-Norge. Befolkningstettheten er riktignok lav i disse farvann, og med tanke på at alt sjøfolk i utgangspunktet skal være friske (dvs. ha godkjent helseundersøkelse attestert av sertifisert sjømannslege hvert 2. år) så burde det ikke være altfor mange utfordringer for en lege.

 

Hverdagsliv og arbeidsliv på havet

Å leve og å arbeide om bord på et skip i 3 uker er ganske forskjellig fra livet på land. Mitt første tokt med Kystvakten opplevde jeg faktisk som å komme til et annet land med en særegen kultur. Her var det nye rutiner, nye lukter, nye lyder og i stor grad et nytt språk. Det tok en uke før jeg forstod meldinger som ble sagt over intercom.

Selv om man har egen lugar om bord er det slett ikke et cruiseskip man seiler med. Bo- og arbeidsforhold er to faktorer av vesentlig helsemessig betydning. Trangboddheten gjør at terskelen er svært lav for å isolere noen med tilløp til gastroenteritt. Støyutsatt og farlig arbeid (for eksempel dekksarbeid) krever god trening og riktig bruk av verneutstyr. Dessuten kan det å bevege seg i skipet by på utfordringer når sjøen er brutal. Skipet har forøvrig ikke trapper men leidere, som er en mellomting mellom trapp og stige. Årlig rapporteres det om fall i leidere. Dette til tross for instrukser og plakater som advarer mot denne spesifikke faren.

Høyrisikoaktivitet utføres nærmest daglig, slik som helikopterflyging og heising av personell fra helikopter til og fra fiskefartøy, som på bildet. Slik heising er kun tillatt inntil en bølgehøyde på 4 meter, men selv med kun 4 meters bølgehøyde må timingen av nedheisingen være god. I nødssituasjoner kan man bli nødt til å avvike fra prosedyren og gjennomføre heising med større bølgehøyde.

 

Helse på havet

Skip i norske farvann må forholde seg til Forskrift om skipsmedisin. Større skip er således veldig godt utrustet hva gjelder medisinsk utstyr og legemidler. Etter mitt skjønn, kan medisinbeholdningen på store skip være mer innholdsrik enn det mange norske legevakter kan tilby. Eksempelvis finner man her sterke smertestillende (Morfin) og krampestillende (Diazepam), medisin mot skabb, lus, fotsopp og malaria, antibiotika (minst to typer), lokalbedøvelse, øyedråper for bedøvelse, mot infeksjon, for diagnostikk og for senking av trykket, hudmidler, øremidler og munnskyllevæsker, glukokortikoider, antihistaminer, NSAIDs, adrenalin, blodtrykksmedisin og til og med livmorsammentrekkende midler (for fullstendig liste se Forskrift om skipsmedisin).

Skipsføreren er ”overlegen” om bord, og må selv gjennomgå et omfattende medisinsk kurs (IMO-80). Skipsføreren kan selv rekvirere legemidler fra apotek, men er selvsagt underlagt strenge krav til oppbevaring, kontroll, bruk og kassasjon av legemidler. Dessuten er Skipsføreren helt essensiell i vurderingen av evaukering av pasienter fra fartøyet og til spesialisthelsetjenesten.

En av de største utfordringene på havet er værforhold og avstand til fastlandet. Norskehavet og Barentshavet byr på store avstander og brutale værforhold. Dette kan gjøre det umulig å få fraktet en pasient raskt inn til sykehus. Av og til kan man riktignok finne smidige løsninger med mellomlandinger på oljeplattformer, Bjørnøya, skip eller med tanking av helikopteret i lufta. Av og til er dette likevel ikke mulig og man må håndtere pasienten på best mulig måte inntil man kommer nærmere land eller været bedrer seg. Heldigvis er det sjelden at situasjonen på havet er så akutt og så vanskelig, men sjømann/fisker er et av de yrkene med høyest risiko for sykdom og skade.

 

Hva går så arbeidsdagen med til?

Et vanlig skift på havet varer fra 0800 til 2000, men noen må også jobbe på natta og for enkelte, mer krevende oppgaver kan skiftene være kortere. Legen er i prinsippet på vakt hele døgnet, men han er samtidig den med færrest planlagte oppgaver. Tilgjengeligheten til legen gjør at terskelen for å oppsøke lege er lav, og mange presenterer problemer som ville gått over av seg selv om de ventet en dag ekstra. Ellers er de vanlige sykdommene på land også vanlige til havs: småskader, belastningslidelser, luftveisinfeksjoner.

For min egen del har tjenesten bydd på mye attestskriving (sjømannsattester, helseundersøkelser av dykkere og røykdykkere), dimmisjonssamtaler med de menige, vaksinering, rapportering (NAV, Forsvarets sanitet, egen avdeling, neste lege som skal om bord) og sist, men ikke minst, øvelser, øvelser og øvelser. På mitt første 3-ukers-tokt undersøkte vi og behandlet over 40 markører med mer eller mindre alvorlige akuttmedisinske tilstander som brannskader, hypotermi, drukning, hjertestans, eksplosjonsskader, kuttskader og heteslag.

I tillegg til disse øvingene har vi intern sanitetsundervisning flere ganger i uka. Alle om bord må ha gyldig attest på at de innehar nødvendig sanitetskompetanse. Kompetansen må holdes vedlike og resertifiseres hvert femte år. Således må oppfriskningskurs og reeksaminasjoner gjennomføres regelmessig, og VAB-legen og sanitetssoldaten besørger dette, dvs. gjennomfører muntlig og skriftlig eksamen ved behov og supplerer med undervisning der kompetansen er mangelfull.

Sanitetskompetansen i Forsvaret er inndelt i fem nivåer: Førstehjelpsnivå 1 er grunnleggende førstehjelp som alle skal mestre. Førstehjelpsnivå 2 er Kvalifisert Førstehjelp som alle med over seks måneders tjeneste skal mestre. Førstehjelpsnivå 3 er videregående førstehjelp som alle med sanitet som primærfunksjon og sanitetsbefal skal mestre. Førstehjelpsnivå 4 er helsepersonell. Førstehjelpsnivå 5 er lege.

 

Kan det sivile helsevesenet lære noe av Forsvaret?

På mange måter kan Forsvaret betraktes som en stor skole med nye menige hvert år, nye VAB-leger hvert halvår, og vanlig utskifting av yrkestilsatte. Alle disse må være forberedt på å kunne utføre sine oppgaver i en potensiell fremtidig krigssituasjon. Dette setter krav til opplæringen. I fredstid blir det derfor viktig å lære om og å trene på kritiske situasjoner som man kanskje kan havne i, men som man heldigvis ikke får mye skarp erfaring med. Ikke ulikt hvordan sivile leger og sykepleiere må vedlikeholde akuttmedisinsk kompetanse.

I dette henseendet synes jeg saniteten i Forsvaret er dyktigere (og mer privilegert) enn det sivile helsevesenet. Forsvaret prioriterer nemlig øvingsaktivitet veldig høyt , og det settes av tilsvarende med tid og midler til at man får øvet på markører med realistiske skader (god sminke og instruksjon), med skarpt utstyr (bandasjemateriell, venfloner, tuber, dren, infusjonsvæsker etc.) og i samarbeid med andre aktører (brann- og røykdykketjeneste, intern kommandosentral). Forhåpentlig (eller forhåpentlig ikke) vil noen pasienter nyte godt av dette en gang i fremtiden.

Foreløpig er dog denne Lundefuglen den av mine pasienter som har vært i dårligst forfatning. Den hadde landet på dekk i løpet av natta og var ganske våt, kald og slapp da vi fant den. Den greide ikke å lette fra skipet ved egen hjelp, men med et par timer i en tørr pappeske bedret formen seg og den kom den seg på vingene igjen. Av og til kan litt varme og omsorg gjøre underverker.