Av Trine Tetlie Eik-Nes , førsteamanuensis, Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap, NTNU.
«Mamma, du har fått rynker bakpå lårene dine».
Min sønns konstatering var konkret og blottlagt for andre intensjoner enn å formidle sin observasjon av mine lårs bakside. Beskrivelsen av mine lår kan ilegges både verdi og følelser i en tid hvor både ungdom og godt voksne har behov for filter og photoshop for å «vise» seg frem.
Min sønns kommentar ble ikke møtt med annet enn et «ja, det har du jammen rett i, kropper endrer seg, men nå må du ta på deg sokkene så vi rekker skolen». Øvrige utsagn hvor kropp beskrives med en verdi, får imidlertid ikke forbli ukorrigert. Hvorfor? Fordi jeg mener det er min plikt å sørge for at barna mine vokser opp med vissheten om at kropp ikke er synonymt med skam eller å være feil. Jeg ønsker at barndommen deres skal preges av andre verdier enn utseende og kroppsideal, og håper at «rødt kort» for negativ kroppsprat skal hjelpe dem å prioritere kroppens funksjon fremfor kroppens utseende. Jeg har forståelse for at familier prioriterer ulikt, og noen gir sikkert rødt kort for andre ting med gode grunner. Incentivet ligger i historier fortalt av mennesker med store kropper. Kropper som i de formative årene har følt på «utenforskap» og som i voksen alder altfor ofte står uten tjenestetilbud.
Foto: Meg Gaiger
Verdiskaping i språk
Min bakgrunn for å heve fingeren er basert på tung internasjonal forskning og arbeid med alvorlige spiseforstyrrelser i Klinikk for psykisk helsevern og rus i Helse Nord-Trøndelag. Pasienter med overspisningslidelser har av ulike årsaker opptatt meg og jeg har i den sammenheng møtt andre med samme iherdighet for økt kunnskap og utvikling av tjenestetilbud.
Jeg kan med sikkerhet si at språket vi bruker om kropp i vår familie vil gi avtrykk i mine barns holdninger og tanker om seg selv og andre. Utsagn som «han er tjukk», «feiten», og tilsynelatende uskyldige kommentarer om at noen har «spist nok siden sist» får dermed automatisk «rødt kort».
Voksne trenger også «rødt kort». Ikke sjeldent overhører jeg slankeprat og samtaler rundt «vellykkede» vekttap og hvor «fin», «flink» eller «ikke flink» vedkommende har vært. Ukjent med slikt snakk? Heldiggris. Du kan sannsynligvis gå videre i livet uten selvforakt og skam for at kroppen din ikke har riktig form eller størrelse. Dessverre har rødkortene ikke blitt brukt nok og ubevisste holdninger og tanker om kropp «smetter» inn i de fleste samfunnsstrukturer, for eksempel skole, media, helsevesenet, og andre vesen.
En quick fix, please
Nylig kom en rapport som viste at fedme koster Norge 68 milliarder kroner årlig. Ja, fedme er fortsatt en av verdens største helseutfordringer! Tusenvis av vitenskapelige artikler, nyhetsreportasjer og viktige internasjonale rapporter påpeker til det kjedsommelige de enorme samfunnsutfordringer som knyttes til økt kroppsvekt. Bilder av hodeløse kropper og mager med altfor små t-skjorter illustrerer de fleste reportasjer og understreker dermed misèren for store kropper. Etterspørselen etter «noe» som kan hjelpe den enkelte med å fikse på kroppen, i denne sammenhengen minske vekten, er enorm.
Det er derfor ikke særlig vanskelig å markedsføre slankeprodukter, treningsformer og andre quick fixes for hordene som vil bevege seg bort fra fedmekategorien og inn i «normalen». Hvorfor ønsket om vektnedgang er så stort kan sannsynligvis ikke bare tilskrives redselen for medisinske komplikasjoner.
Mange mennesker med store kropper opplever å ikke passe inn. Tynnhetsidealet henger ofte som en vond, mørk sky over dem og skaper tanker om å være ekkel, verdiløs og uelskbar. De færreste av oss er så komfortable med kroppene våre at vi springer i Baywatch-stil på stranden. Likevel er det for mange et livslangt ønske om å være som de færreste: tynn, eller i hvert fall tynnere. Kanskje ikke pga risikoen for helseplager, men fordi skammen over å være «feil» er så stor at helsa, ja den får seile sin egen sjø.
Cirka 100.000 mennesker i Norge oppfyller de medisinske kriteriene for sykelig overvekt. Tilstanden kan enkelt forklares: for mye mat og for lite trening. I vitenskapelige kretser er det dog bred enighet om at utvikling av fedme skyldes en rekke andre faktorer enn det som inngår i en enkel algoritme, som for eksempel genetisk sårbarhet og oppvekstmiljø. Likevel, det er fortsatt et gap mellom teori og praksis.
Det er din egen feil
Vi vet at det eksisterer holdninger i samfunnet og blant helsepersonell der fedme forklares med latskap, manglende evne til å følge råd og lav eller manglende motivasjon. Oversatt betyr det sånn cirka «det er din egen feil».
Å hjelpe dem som har «forårsaket sin egen tilstand», kan for noen virke grunnleggende feil, også for dem det gjelder. Paralleller kan sees i behandling av rusavhengige, selvskading og skader etter ekstremsport. Det er deres egen feil … Helsevesenet møter stadig slike utfordringer. Heldigvis utvikles stadig ny kunnskap om pasientgrupper som man tidligere tenkte «kunne skylde på seg selv». Disse pasientene får nå en mer riktig og verdig behandling på bakgrunn av holdninger til og kunnskap om utvikling av disse lidelsene. En gang håper jeg vi skriver samme historie for dem med store kropper.
De fleste vil andre vel. Det tror i hvert fall jeg. Jeg har møtt mange i helsevesenet som behandler pasienter med store kropper. Fellesnevneren er at alle vil hjelpe pasientene. Å gi råd, behandling og oppfølging uten ønsket effekt er frustrerende. Frustrasjon utspill<er seg på ulike måter, men produktet av denne frustrasjonen oppleves av mange pasienter som at de har mislyktes med behandlingen og at manglende effekt er på bakgrunn av at de ikke har vært «flinke nok». De har ikke bare mislyktes, de føler seg som mislykkede mennesker.
Uønsket adferd (for mye usunn spising og for få besøk på treningsstudio) tilskrives den enkeltes vilje, motivasjon og manglende «flinkhet». Kanskje oftest av pasienten selv. Resultat er selvforakt, og følelsen av selvforakt kan lamme de fleste.
Et nytt tilbud
Forrige uke kunne DPS Stjørdal, i samarbeid med Fedmepoliklinikken ved St. Olavs hospital ta imot en gruppe pasienter til en ti-ukers gruppeintervensjon. Gruppen som helhet har to ting til felles: De har tidligere fått behandling for sykelig overvekt uten ønsket effekt, og de har en spiseforstyrrelse – overspisningslidelse. Dette har de til felles med mange andre mennesker som i ensomhet har tiår med overspisingsepisoder med påfølgende skam og skyld bak seg.
Som prosjektleder for dette samarbeidsprosjektet, var det et spekter av følelser tilstede i det vi startet første samling av denne piloten. Å ta hensyn til kompleksiteten i en overspisningslidelse på en verdig, respektfull og riktig måte føles skummelt, men mest av alt veldig «riktig». Gjennom ti samlinger vil Kjersti Hognes Berg og jeg berøre vanskelige, men for oss, sentrale faktorer ved overspisningslidelser og fedme. Å snakke om fravær av trygge voksne, et liv med skam, fravær av glede og år med mat som selvmedisinering krever mye. Det krever mer å leve med en spiseforstyrrelse.
Et fellestrekk hos mange pasienter med overspisningslidelser er de har forsøkt å bedøve sin smerte fra vonde, utrygge og utenkelige erfaringer fra sårbare barndomsår, med mat. Opplevelsen av at vonde følelser blir dempet med mat trumfer alle fornuftige råd de får høre om «sunne vaner og turer i marka».
Å leve uten denne «ventilen» i form av mat, som kan lette trykket fra følelsesmessig smerte, er utenkelig for mange med overspisningslidelser.
De store kroppene har «skygget» for behov som ikke har vært uttrykt, sett eller møtt i behandling. Ved undring og utforsking finner vi «bak kroppene» komplekse årsaksforhold og disse har vært vanskelig å oppdage i helsetjenesten: Det finnes få naturlige samarbeidslinjer som tar hensyn til menneskets kompleksitet.
Vi er mange som samarbeider om denne nye piloten for behandling av overspisingslidelse, og vi føler oss som pionerer ved selv å ha gått opp nye veier for denne gruppen. Fortsatt litt kronglete, men vi har funnet kursen!
Å bruke manglende motivasjon som forklaring på pasientens manglende suksess, springer muligens ut av samfunnets manglende motivasjon til å undre seg over det som er komplekst
Jeg håper samfunnet undrer seg mer fremover. Nysgjerrigheten på utvikling av fedme kan kanskje vekkes. Sønnen min og barn forøvrig er nysgjerrige på hvordan ting henger sammen. Hvorfor er magen din myk? Hvorfor bruker jenter sminke? Hvorfor har noen menn pupper? Hvorfor er noen mennesker tjukke?
Artikkelforfatteren. Foto: privat.