Blogger: Odd Sverre Westbye
Rusbruk blant ungdom er fortsatt en stor utfordring i Midt-Norge, men per i dag gjør vi ikke nok for å forebygge skadevirkningene av rus hos unge i risikosonen. Rusproblemer og psykiske problemer henger tett sammen, men de ulike hjelpetjenestene for barn og unge har ikke alltid nok kunnskap til å håndtere disse to problemstillingene samtidig.
Ungdom og rus var tema for en arbeidskonferanse jeg deltok på 31. oktober, i regi av Lokalt samarbeidsutvalg for barn og unge i Nord-Trøndelag. Til stede var representanter fra barne- og ungdomspsykiatrien, voksenpsykiatrien, Habiliteringstjenesten for barn og unge , Rusomsorgen, Fylkesmannen og kommunene i Nord-Trøndelag, Bufetat, Politiet, NAV, Kompetansesenter rus i Midt-Norge og undertegnede fra Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern ved NTNU. Dette var en viktig og spennende arbeidskonferanse der målet var kunnskapsoppdatering og koordinering av innsatsen rettet mot ungdom med rusproblemer.
Vi vet at skadevirkningene av rusbruk henger sammen med debutalder. Jo tidligere start jo større sjanser for senere skade.
Først litt om hva vi vet om ungdom og rus. Flere rapporter slår fast at det går bra med de aller fleste unge i dag, de drikker mindre og er tilfredse med sine liv. Men, dette er bare halve sannheten. Alkoholbruken steg kraftig blant ungdom i tidsperioden 1995 til 2005. Etter det har den blitt redusert noe, men den er fortsatt langt høyere enn i 1995.
Alkohol er det rusmiddelet som er mest vanlig blant ungdom, og som skaper flest utfordringer for ungdommers helse og videre liv. Illustrasjon: Photos.com
Et trekk som preger norske ungdommers alkoholbruk er at drikkemønsteret her til lands er annerledes enn i andre land. Hos oss er den totale mengden av det som drikkes mindre, men man drikker mer når man først er i gang. Det betyr at vi har en høyere grad av alkoholforgiftning her i landet. En ser også at jentene nå drikker om lag like mye som guttene til tross for at de bare har 75 prosent av guttenes kapasitet til å bryte ned alkoholen.
En annen bekymring er debutalder. Den ser nå ut til å ligge rundt 14 år i snitt i Nord-Trøndelag, noen sier litt under, andre sier litt over. Mange starter ikke med alkoholdrikking før etter de er fylt 16 eller 18 år, og noen begynner aldri. En snittalder på 14 år betyr derfor at svært mange barn debuterer med alkohol når de er 10, 11, 12 eller 13 år. På arbeidskonferansen ble det vist til konkrete saker der barna hadde vært helt nede i 8 års alder når de først begynte å drikke alkohol.
En snittalder på 14 år betyr derfor at svært mange barn debuterer med alkohol når de er 10, 11, 12 eller 13 år.
Og, la det være sagt med en gang, det er alkohol som er det rusmiddelet som er mest vanlig blant ungdom, og som skaper flest utfordringer for ungdommers helse og videre liv. De begynner ikke med hasj, amfetamin eller heroin, brukerne av disse rusmidlene har allerede brukt alkohol en god stund. Sammenlignet med alkoholbruk er bruken av illegale stoffer marginalt. Illegale stoffer er likevel et stort samfunnsproblem på grunn av at det fører til kriminalitet og fordi bruk av disse stoffene gir et stort personlig helseproblem for de tyngste rusmisbrukerne.
Hjernen er i stor utvikling våre første 25 leveår og den reagerer annerledes på giften alkohol mens den er under utvikling enn når den er ferdig utviklet.
Vi vet at skadevirkningene av rusbruk henger sammen med debutalder. Jo tidligere start jo større sjanser for senere skade. Det kan være fysiske skader, psykiske problemer, kriminalitet, sosiale problemer eller tidligere død.
Et svært viktig folkehelsetiltak ville derfor være å arbeide for at debutalderen øker, i første omgang til «lovlig» alder som er 18 år. Aller helst bør vi følge mange av statene i USA som allerede har hevet aldersgrensen for alkoholkjøp til 20 år. Skulle vi tatt konsekvensene av anerkjent nevrobiologisk kunnskap så burde vi unngå alkohol helt til vi er 25 år. Hjernen er i stor utvikling våre første 25 leveår og den reagerer annerledes på giften alkohol mens den er under utvikling enn når den er ferdig utviklet.
Vi kan sammenligne vår kunnskap om alkohol og dens skadevirkninger med vår kunnskap om nikotinens skadevirkninger. Vi vet at røyking er farlig og vi gjør hva vi kan for at de unge ikke skal begynne å røyke, men hvordan er det med drikking? Gjør samfunnet, det vil si foreldre, naboer, slekt, myndigheter, venner, kollegaer, politikere og så videre, nok for at debutalderen skal gå opp? Eller er det slik at vårt eget forbruk av alkohol som voksne hindrer oss i å tenke rasjonelt om de unges forbruk?
Vi bagatelliserer problemet fordi vi selv er snar med å ta fram øl- eller vinglasset i helgene. Vi vet jo at mye av økningen i alkoholbruk i Norge nettopp har kommet blant de voksne mellom 30 og 50 år. Dette er pappvinsgenerasjonen som i dag er foreldre til dagens unge. På facebook florerer det av statusoppdateringer på fredagene der rødvinsglasset er i fokus.
Vi må i dag slå fast at vi har mye kunnskap om rusbruk, dens skadevirkninger, hvem som begynner og når de begynner å drikke. I de fleste kommunene kan fastleger, helsesøstre, politiansatte, barnevernsarbeidere og andre lett peke ut de familiene og de unge som er i risikosonen for å få et rusproblem.
Vi er også så heldige i dette landet at vi har mye tilgjengelige ressurser for å gjøre noe med problemet. Ingen andre land er i nærheten av å ha så mange ressurser i ulike hjelpeinstanser totalt sett som Norge.
Svært mange instanser og tjenester gjør en innsats. Likevel lykkes vi ikke. Innsatsen er ikke koordinert, den er ikke godt nok prioritert og vi tør ikke gjøre de kollektive grepene som skal til for å snu utviklingen på russiden som vi har gjort og klart på tobakkssiden. Vi burde skjemmes.
Regionalt kunnskapssenter for barn og unge ønsker å bidra til økt kunnskap i tjenestene om sammenhengen mellom rus og psykisk helse, gjennom et tettere samarbeid med kompetansemiljøene innenfor rusfeltet.