Helsekommunikasjon i en teknologisk hverdag

– Helsepersonells kommunikasjon med pasienter og med hverandre

 

Bloggere: Ellen Jaatun og Heidi Gilstad
Jaatun er stipendiat ved NTNU og overlege ved St. Olavs Hospital, ØNH. Gilstad er postdoc, Faggruppe for helseinformatikk ved Institutt for nevromedisin, NTNU

 

Kommunikasjon om helse er den grunnleggende aktiviteten i møtet mellom helsearbeideren og pasienten. Pasienten har et helseproblem som helsearbeideren skal bidra til å løse; pasienten skal formidle noe om sin helsetilstand som helsearbeideren skal forstå og gjøre seg nytte av. Videre skal helsearbeideren formidle noe som pasienten skal forstå og gjøre seg nytte av, slik at helsetilstanden bedres.

Tradisjonelt  var helsearbeider-pasientkommunikasjonen muntlig og foregikk ansikt til ansikt. I dag har teknologien fått en viktig rolle i dette møtet, enten som medium for kommunikasjonen (epost, chat, nettsider, pasientjournal) eller som diagnostisk og visuelt hjelpemiddel i kommunikasjonssituasjonen (røntgen, ultralyd, MR).

Mange interessenter påvirkes av innsatsen for å få til et teknologisert helsevesen.

Myndigheter på nasjonalt og regionalt nivå utarbeider strategier, meldinger, handlingsplaner og utredninger, og bruker milliarder av kroner på infrastruktur og systemer som etter hvert skal resultere i et papirløst helsevesen. Antakelsen er at teknologien skal bidra til å forbedre de fleste prosesser som foregår innenfor helsevesenet. Disse prosessene omhandler blant andre arbeidsflyt og samhandling mellom institusjoner og helsepersonell. Teknologi skal også  fremme forskning og dermed til sjuende og sist forbedre folkehelsa.

Teknologiprodusenter utvikler både generelle og fagspesifikke systemer, basert på internasjonale standarder for registrering og formidling av helseopplysninger, og har sterke økonomiske interesser i at nettopp deres system blir valgt.

Helsearbeidere tar i bruk systemer og teknologier i arbeidshverdagen i møtet med fagfeller, eller i pasientkommunikasjonen, diagnostiseringen, behandlingen og oppfølgingen.

Pasientene blir både objekter og subjekter i forhold til teknologien; objekter ved at kroppen blir gjenstand for analyse ved hjelp av medisinsk teknologi og ved at helseopplysninger blir registrert, og subjekter ved at de tar i bruk ulike teknologiske hjelpemidler og velferdsteknologier.

I denne kompleksiteten er det viktig å holde fast ved at teknologien utvikles for å bedre kommunikasjonen om pasientenes helse.

Måten vi tilnærmer oss teknologi kan altså sees på fra mange vinkler og forskjellige nivåer.  I denne kompleksiteten er det viktig å holde fast ved at teknologien utvikles for å bedre kommunikasjonen om pasientenes helse. Dette reiser imidlertid spørsmålet om hvem pasientene i det teknologiserte helsevesenet er. Aksel Tjora (2014) har klassifisert “digitale pasienters” roller, og skiller mellom tolv ulike pasientroller. Denne klassifiseringen kan fremme forståelse for hvilke målgrupper som er involvert når vi forsøker å løse komplekse problemer relatert til helse ved å ta i bruk teknologi.

 

Utfordringer og muligheter

Grant Cumming (2014) omtaler framtidas medisin som et digitalt økosystem, oppsummert i formelen P4 + Cⁿ = e-IMT. Denne formelen kombinerer et mer fremtidsrettet perspektiv på medisin med metoder for å utvikle teknologiene.

Cumming forutsetter at vi vil foreta et skifte fra å begrense skade eller kurere sykdom til en forebyggende tilnærming. Behandlingen krever aktiv deltagelse, og er direkte personrettet og forutsigbar[1]. I tillegg må de systemer vi skal bruke være utviklet i et samarbeid hvor representative brukere er kreative i et fellesskap (Jaatun 2014). Utviklingsprinsippet betegnes også på norsk som co-design[2]. Denne metoden kan brukes både til utvikling av teknologi, og for tjenesteinnovasjon for helsevesenet. E-IMT refererer til de ulike elektroniske plattformene som anvendes av brukere; Internett, Mobil og TV.

I Norge har vi  gjennom samarbeid innen dataregistrering og teknologibruk,  samt med aktiv brukerdeltagelse, ønske om å fremme en mer målrettet diagnostisering og behandling av den enkelte pasienten

I Norge har vi  gjennom samarbeid innen dataregistrering og teknologibruk,  samt med aktiv brukerdeltagelse, ønske om å fremme en mer målrettet diagnostisering og behandling av den enkelte pasienten.  Dette er  visjonen i Stortingsmelding 9 (2012), ”Én innbygger – én journal. Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren”. Teknologien skal bidra til å forbedre folkehelsa, gjennom personrelatert, sentralt lagret helseinformasjon. Utfordringen her er å trekke inn brukerne i prosessen.

I seg selv vil ikke den lagrede helseinformasjonen kunne gjøre noe. Formålet må være å kunne bruke informasjonen til å kommunisere bedre, basert på tilgjengelig og oppdatert informasjon om pasientene. På denne måten kan vi alle forholde oss til samme virkelighet, og følgelig teoretisk oppnå en forbedring av pasientenes helse.   ”En pasient en journal” åpner en hel rekke muligheter for innovasjon som bør ha fokus på den prosessen vi ønsker å støtte. I denne planleggingen kan Cummings formel for et digitalt økosystem komme til god nytte.

Spørsmålene vi bør stille oss er om vi utvikler helseteknologi for teknologiutviklingen sin skyld, eller for å faktisk bedre folkehelsa

Teknologiutviklingen flytter grensene for hvor, med hvem og hvordan vi  kommuniserer om helse.  Spørsmålene vi bør stille oss er om vi utvikler helseteknologi for teknologiutviklingen sin skyld, eller for å faktisk bedre folkehelsa. Vi mener at det ikke er noe i veien for å utvikle og anvende nye helseteknologier, så lenge man ikke mister hovedmålet av synet, nemlig pasienten. En utfordring i dette er å fremstille teknologiske løsninger på en slik måte at alle som vil kan nyttiggjøre seg den. E-helsekompetanse (eng: eHealth literacy) er et begrep som favner problemstillinger knyttet til brukernes kapasitet, forståelse, forutsetning, sosiale kontekst og engasjement for å benytte seg av teknologi for å bedre sin helsetilstand (Gilstad 2014). Er teknologen utformet på en slik måte at brukerne greier å bruke den? Er informasjonen forståelig? Er opplæringen tilstrekkelig? Finnes teknologien og informasjonen på et språk som alle forstår? Er den sosiale konteksten forberedt på teknologien? (Håland 2014, Melby et al. 2014)? For å tilrettelegge for en demokratisk tilgjengelig helseteknologi er det et stort behov for koordinering, utbygging, opplæring og tilpasning.

Framtidsestimater forespeiler oss at vi vil være mange flere som trenger oppfølging av helsesektoren enn det vil være ressurser til. Det vil derfor være nødvendig å kunne tilby helsetjenester på en mer ressursvennlig måte enn vi gjør i dag.

Bosetningsmønsteret i Norge har vist seg å ha visse økologiske fordeler. Vi har allerede i dag store utfordringer med å tilby ”god nok” oppfølging og behandling mellom nivå i helsesektoren. Ikke mindre utfordrende er det  å tilby god nok behandling de steder der helsetjenesten ikke er fysisk tilstede. Lokale forskningsmiljøer (Håland 2014, Schaathun 2014, Kulseng 2014) har hatt fokus på hvordan teknologiske hjelpemidler kan forbedre helse. Felles for disse tre er at de bedriver forskning og innovasjon fra ”the edges”. Dette er et begrep som beskriver innovasjon drevet fra distriktet mot sentrale strøk i stedet for omvendt.

 

Et skritt mot en større helhet?

Erkjennelsen av kompleksiteten i fremtidas helsetjenester, og spørsmål om hvordan visjonene om pasientrettede helsesystemer vil realiseres, fikk det tverrfaglige forskernettverket for kvinner i helseinformatikk til å organisere workshopen i Practical Aspects of Health Informatics, PAHI, i Trondheim i mai 2014. Tema for workshopen var Citizen-centred health information technologies: Communicative opportunities and challenges.

Dette var andre gang PAHI ble arrangert; første gang var i Edinburgh i 2013, med støtte fra University of Edinburgh. Gjennom presentasjoner og påfølgende diskusjon lærte vi en hel del om hvordan helsesektoren i Skottland forbereder fremtiden.  I år hadde vi en litt bredere internasjonal deltagelse, men har beholdt et nært samarbeid med Skottland ved Digital Health Institute. Gjennom samarbeidet har vi lært at vi har mange tilsvarende problemstillinger og felles utfordringer. Vi har imidlertid tatt fatt på problemene fra forskjellige vinkler og nivåer.

I år som i fjor samles alle innsendte bidrag fra foredragsholderne, og publiseres i PAHI proceedings. Vi har på den måten bidratt til at lokale og internasjonale forskere har fått muligheten til å formilde sitt arbeide. Som arena for fremtidig samarbeid  er det en forutsetning å kjenne til hverandres kompetanse og resultater både lokalt og internasjonalt.

 

Referanser

De fleste referansene er hentet fra Proceedings of the Second European Workshop on Practical Aspects of Health Informatics (PAHI 2014).