Blogger: Vibeke Videm
Spørsmål:
Er det sunt å være blodgiver? Bakgrunnen for spørsmålet er at jeg lurer på hvor i kroppen forskjellige giftstoffer og tungmetaller lagres/akkumuleres, og om man kan bli kvitt noen av disse stoffene gjennom blodgivning. Eventuelt hvor stor er denne effekten?
Svar:
Er det sunt å være blodgiver? Her må vi nok svare at blodgivning vanligvis ikke gir spesielle helsegevinster selv om det er trygt å være blodgiver i Norge. På den annen side er blodgiverne våre sunne og friske. Det er faktisk det aller viktigste kravet for å kunne gi blod, for å beskytte både giveren selv og mottageren av blodet.
Tungmetaller og andre giftstoffer lagres forskjellige steder i kroppen, bl.a. i lever, nyrer, knokler, nervesystem, hud og fettvev, avhengig av det enkelte stoffet. Noen, bl.a. bly, finnes også i blod. Mange av tungmetallene og miljøgiftene påvirker ulike enzymer, som er hjelpere i kjemiske reaksjoner i kroppen og derfor helt nødvendige for at kroppen skal fungere normalt. Akkumulering over en viss grense kan gi forskjellige plager – fra nerveskade, nedsatt fruktbarhet og økt risiko for kreft til nattblindhet, svake knokler og svikt av indre organer som lever, nyrer og hjerte.
Det er trygt å være blodgiver i Norge
Illustrasjonsbilde. Foto: St. Olavs Hospital
Hvis det oppstår forgiftningstegn, vil man ikke lenger være frisk og kunne godkjennes som blodgiver. Et eksempel er hvis det akkumuleres for mye bly: da hemmes dannelsen av røde blodlegemer og man blir blodfattig (anemisk). Selv om man ville blitt kvitt noe av blyet ved å gi blod, ville det være en altfor stor belastning på kroppen som allerede strever med blodproduksjonen. Dessuten ville den som fikk blodet bli tilført skadelige mengder bly.
Et viktig unntak gjelder jern. En liten andel av befolkningen (under en prosent) har en arvelig tendens til å ta opp for mye jern i kroppen. Over mange år kan det hos enkelte akkumuleres så mye jern at de får symptomer på tilstanden hemokromatose, med bl.a. følelse av å være slapp og kraftløs, leddsmerter, mavesmerter, misfaring av huden og i alvorlige tilfelle leversvikt, diabetes og hjertesvikt. De røde blodlegemene inneholder mye jern, og behandlingen for å bli kvitt jernoverskuddet er blodtapping. Brukes blodet til transfusjon, er jernet ikke skadelig for mottageren; tvert imot er jernet viktig for blodets normale funksjon med å transportere oksygen rundt i kroppen. Hemakromatosepasienter i stabil fase kan derfor være blodgivere hvis de oppfyller de øvrige kravene som stilles til alle blodgivere.
Ellers penser spørsmålet tankene inn på en viktig del av medisinens historie, nemlig årelating. Før man kjente til sykdomsmekanismer og hadde moderne behandling, ble jo årelating eller fjernelse av blod med blodigler brukt som behandling for svært mange plager og sykdommer. Dette skulle gjenopprette balansen mellom de fire kroppsvæskene blod, sort galle, gul galle, og flegma, og derved kurere pasienten. I de fleste tilfellene ble pasienten bare påført ytterligere belasting av årelatingen slik at tilstanden faktisk ble forverret, og i våre dager brukes blodtapping som behandling nesten bare ved hemokromatose.