Blogger: Elin Yli Dvergsdal 
Det var spesielt å være tilbake i Dar Es Salaam etter 14år. Mye har forandret seg, ikke minst har det vært mye byggeaktivitet og mange høyhus har kommet opp siden tusenårsskiftet. Tanzania har definitivt en økonomisk vekst, men det ser imidlertid ikke ut til at mye av dette har kommet de fattige til gode. Internasjonale banker, flotte hoteller og Casino kunne man se overalt. Kontrasten ble da stor når vi besøkte Muhimbili Universitetssykehus.
10.-15.mai besøkte Dekan Stig A. Slørdahl, professor i Global helse Elisabeth Darj og jeg, som er rådgiver i global helse, Muhimbili University of Health and Allied sciences (MUHAS).
Vice Chancellor, Ephata E. Kaaya signerer MoU mellom MUHAS og NTNU (Foto: Elin Yli Dvergsdal)
Professor Elisabeth Darj har hatt et samarbeid med MUHAS gjennom Sida midler (Styrelsen for internasjonalt utvecklingssamarbete) siden 2006 og har veiledet 6 phd kandidater der. Det medisinske fakultet ved NTNU ønsket å formalisere samarbeidet. Det ble signert en MoU på rektornivå.
Vice Chancellor, Ephata E. Kaaya uttrykte stor entusiasme for helse og teknologi. Han så et stort innovasjonspotensiale i å samarbeide med ulike fagområder ved NTNU.
Dekan Stig A. Slørdahl og Dekan Silvya signerer studentutvekslingsavtale (Foto: Elin Yli Dvergsdal).
Dekan Silvya Kaaya ved School of Medicine, MUHAS undertegnet avtale om medisinstudentutveksling. Gjennom denne avtalen er det mulig for medisinstudenter ved NTNU å ha praksis ved MUHAS sykehuset, samt at Tanzanianske medisinstudenter kan komme hit til Trondheim og følge studiet her ved den engelske terminen.
Etter signering av avtalene, fikk vi en omvisning på sykehuset. Det gjorde inntrykk å besøke føde- og prematuravdelingen. Der lå det fødende kvinner på rekke og rad – de ga ikke fra seg en lyd. Det så heller ikke ut til at personalet hadde så mye utstyr å hjelpe seg med.
Stig A. Slørdahl og Elisabeth Darj i dialog med gynekologer ved MUHAS sykehuset (Foto: Elin Yli Dvergsdal).
På prematuravdelingen lå det mange søte små. Flere måtte dele seng, selv om de ikke var søsken. Det fantes heller ikke noe kuvøse som var operativ. Dette løste de med å skru opp varmen i hele rommet, slik at hele rommet fungerte som kuvøse. Flere av barna hadde tydelige tegn på alvorlige tilstander som i denne settingen ikke vil overleve.
Dessverre er det trist å tenke på at barnedødeligheten i landet ligger på 68 pr 1000 levendefødte. I Norge er tallene 3 pr 1000.
Sykehusledelsen hadde heldigvis planer for oppgradering og flytting av avdelingen ned i 1.etg.
Siden vår dekan er kardiolog, ønsket de også å vise frem sitt splitter nye hjertesenter. Det var neste surrealistisk å gå fra fødeavdelingen til et hjertesenter som var utstyrt på høyde med et norsk sykehus. Myndighetene i Tanzania hadde bygget dette senteret i samarbeid med kineserne.
Vi traff blant annet to hjertespesialister som var utdannet gjennom et Norad-finansiert «sandwich»-program ved Haukeland sykehus, som innbefattet opphold i Bergen og India i tillegg til lokalt i Dar es Salaam. Et slikt opplegg for spesialistutdanning av leger bidrar til at spesialistene blir i hjemlandet og Tanzania trenger fortsatt langt flere spesialister innen medisin.
Men det var nok likevel de fødende kvinnene og de bitte små spedbarna som sitter gjen på netthinnen.
Hvis dere ønsker å få et inntrykk av hvilke forhold kvinnene på landsbygda i Tanzania må føde under, anbefaler jeg dere å se starten på filmen «no Woman, No cry». Vi i Norge er tross alt heldige.