Denne teksten ble publisert som kronikk i TrønderAvisa den 14. oktober 2014
Bloggere: Steinar Krokstad(1), Erik R. Sund(1), Dina von Heimburg(2), Jostein Holmen(1)
(1)HUNT forskningssenter (2)Innherred samkommune
Hvorfor er ikke helsa blant nordtrønderne bedre enn ellers i landet, når vi har så gode helsedata i fylket? Dette er et godt spørsmål. For vi har tro på at når vi bare får gode opplysninger om hvor helseutfordringene er, kan både den enkelte av oss og politikerne gjøre noe med det. Så hvorfor er ikke nordtrøndernes helse bedre enn ellers i landet?
I sin kronikk i Trønder-Avisa for noen dager siden utfordret Anita Berg HUNT til å ta dette spørsmålet på alvor: HUNT bør ikke være tilfreds med bare å samle inn helsedata og publisere vitenskapelige artikler, men bør også være aktive i folkehelsearbeidet. Her slår nok Anita Berg inn åpne dører, for HUNT har i hvert fall de siste 25 åra vært aktive på dette området. Helt siden HUNT 1 på 1980-tallet har forskere ved HUNT vært i dialog med kommunene, politikerne, frivillige lag og organisasjoner og helsepersonell i fylket og diskutert hvor utfordringene er, og hva som kan gjøres. HUNT har gitt kommunene data i mange varianter, deltatt på møter, formidlet gjennom media og holdt kurs og utallige foredrag. Men så er det relevant å spørre: Hvorfor har det ikke skjedd mer? Hvorfor ser vi fortsatt flere uheldige utviklingstrekk i folkehelsa også i Nord-Trøndelag?
Hvorfor er ikke helsa blant nordtrønderne bedre enn ellers i landet, når vi har så gode helsedata i fylket?
Her er vi ved kjernen. Vi kan raskt bli enige om at det burde vært gjort mer på mange områder, selv om vi de siste åra ser at HUNT-data ligger til grunn i flere og flere kommunale planer. HUNT har vært med på å utvikle alkoholpolitisk plan i Stjørdal, og deltar i prosjektet «Fra kunnskap til handling – og fra handling til kunnskap» i Vikna og Steinkjer. Et prosjekt som prøver å forstå hva som skal til for å få satt i gang praktiske folkehelsetiltak. Men vi kan også gjerne innrømme at vi mange ganger har vært utålmodige og ikke så lite frustrert over at det ikke har skjedd mer. Så frustrerte at vi for eksempel siden 2010 har hatt et nært samarbeid med NordTrøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Regionförbundet Jämtland, der vi sammen har prøvd å forstå mer av hvorfor folkehelsearbeidet er så vanskelig til tross for at vi på mange områder har ganske god kunnskap. Sammen med disse samarbeidspartnerne er HUNT nå i ferd med å avslutte et toårig Interreg-prosjekt som har tatt for seg noen av utfordringene, f.eks: Hva slags beslutningsgrunnlag trenger politikerne? Har vi gode nok helsedata? Burde vi presentere økonomiske konsekvenser av ulike tiltak? Er det bare når vi ser de konkrete regnestykkene at vi greier å prioritere helse? Hvordan opplever politikerne og andre som jobber i kommunene folkehelsearbeidet fra sitt ståsted?
Hvorfor er folkehelsearbeidet er så vanskelig til tross for at vi på mange områder har ganske god kunnskap?
Under alle disse åra har vi blitt ganske ydmyke overfor de utfordringene som folkehelsearbeidet byr på. Vi har fått stor respekt for hvor vanskelig det kan være for kommunene å prioritere i et slikt saksfelt – de er ofte i et svært vanskelig krysspress. Og vi har forstått at vi som forskere aldri kan bli gode nok i å formidle den kunnskapen vi sitter på.
Men når det er sagt, er det ingen grunn til å miste motet: Det er mange folkehelse-entusiaster i Nord-Trøndelag. Det blir gjort mye godt arbeid både i fylkeskommunen og i mange kommuner, og mye av det er basert på HUNT-data. Levanger/Verdal er et eksempel på kommuner der en basert på HUNT faktisk får gjort en god del folkehelserettet arbeid. En forklaring på dette kan kanskje oppsummeres i to ord: Evne og vilje. Evnen peker blant annet på tverrfaglige utviklingsmiljø med kompetanse innen analyse, folkehelse og samfunnsplanlegging. Viljen peker på politisk og administrativ ledelse som har satt folkehelse på agendaen, og som blant annet har satset på å samle en utviklingsstab direkte underlagt kommunens strategiske ledelse. Og i tillegg har kommunene både evne og vilje til å bygge nettverk og samarbeide tett med gode hjelpere, deriblant HUNT, for å tilegne seg nødvendig kunnskap. Levanger og Verdal har fremdeles mye å gå på for å utnytte mulighetene som ligger i HUNT enda bedre, men de har kommet godt i gang. I henhold til KS sin egen forsknings- og innovasjonsstrategi må kommunene, som hovedaktør i folkehelsearbeidet, komme sterkere på banen for å bidra til å utvikle nødvendig kunnskap for sin virksomhet. Å ruste opp kompetanse og utviklingskraft er ingen enkel prioritering for kommunene, men hvis vi skal greie å bygge sterke bruer mellom akademia og praksis må nok brua bygges fra begge retninger.
Men HUNT er også et nasjonalt prosjekt, så HUNT-data blir brukt både av nasjonale myndigheter og i mange andre fylker. De store overordnede folkehelseutfordringene som HUNT-data peker på er felles for alle kommuner og fylker. Likevel er HUNT bare én aktør blant mange. For folkehelsearbeid krever innsats fra mange, både når det gjelder forskning, formidling og praktisk arbeid. HUNT er god på å samle helsedata i en stor befolkning, og dette vil være noe av grunnlaget for folkehelsearbeidet også i åra framover. Ikke bare i Nord-Trøndelag, men i hele landet.
Levealderen for menn i Nord-Trøndelag har økt mer enn i de fleste andre fylker. Kanskje er folkehelsearbeidet i fylket bedre enn vi tror?
Som nevnt har HUNT engasjert seg i flere andre prosjekter for å få et mer effektivt folkehelsearbeid. Men her må også andre på banen, og Høgskolen i NordTrøndelag (HINT) bør ha en viktig rolle både når det gjelder utdanning av viktige yrkesgrupper og når det gjelder forskning. HUNT arbeider primært med kvantitativ forskning, der vi måler helse og årsaksforhold på ulike måter. Men denne metoden kommer ofte til kort når vi ønsker å forstå hvordan ting skjer, og forstå prosesser og bakenforliggende årsaker. Her trengs kvalitative metoder, der en går i dybden f.eks. med ulike intervjumetoder. HINT har god kompetanse innen dette feltet, og i samarbeid har vi store muligheter til å komme videre, både innen kvantitativ og kvalitativ forskning. Men da må det satses også ved HINT.
Til slutt et apropos til vår utålmodighet: Vi har sett en spennende utvikling i perioden HUNT har pågått: Levealderen for menn i Nord-Trøndelag har økt mer enn i de fleste andre fylker. Kanskje er folkehelsearbeidet i fylket bedre enn vi tror? Det kan vi få svar på i HUNT 4.