Foreldres innrømmelse av skyld frigjør

John-Tore Eid (foto: Odd Ragnar Myhr, Byavisa)

(foto: Odd Ragnar Myhr, Byavisa)

John-Tore Eid
rådgiver, stipendiat ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU

Skyld og skam blir gjerne sett på som en konsekvens av et liv som rusmisbruker. Først når vi knytter disse følelsene til menneskets viktigste relasjoner ifra starten på livet, åpner det seg uante muligheter for helning.


«Veldig ofte blir man liggende mye aleine på rommet. – Noe av det som er vanskeligst å takle er anger og skam. Løgner, det gale man har gjort mot familie, venner og dem man er glad i. Det skjer ofte 4-5 dager etter giften har gått ut av kroppen. Man ser med utrolig klarhet tilbake på et ødelagt liv … Ofte får en tanker om at det ikke er noen vits å kjempe mer, at det er like greit å dø. Så er det over, og familien trenger ikke bekymre seg mer. Da er all din smerte, sorg og angst borte … Og en annen viktig faktor: Ingen kan lenger behandle deg som søppel mer. – I den fasen er det virkelig mulig å møte det ekte, nakne mennesket. Da kommer knuste drømmer fram» (Malene, intervju)

Vonde erfaringer

bekymret kvinne

Rundt 1990 intervjuet jeg 16 unge mennesker som hadde fått hjelp med et tungt rusproblem ved to behandlingskollektiv. Alle bar på vonde og forvirrende opplevelser fra første delen av livet i relasjonen til sine nærmeste voksne. Det handlet om overgrep, vold og forsømmelse. I et pågående doktorgradsprosjekt i medisin intervjuet jeg nylig sju av dem igjen, deriblant Malene (som er et pseudonym). I de 25 årene som var gått hadde flere levd vanlige liv med jobb og familie. For noen hadde det også vært mange strevsomme år. Det var særlig i ungdomstida at skam over seg selv og følelsen av skyld overfor dem som hadde krenket dem, ble en smertefull byrde som ikke var til å bære og som derfor ble en sentral kraft i stoffbruken. Slik hadde de prøvd å ta vare på seg selv. Dette framstår som en urimelighet, som blir enda større når en hører om hvordan skyldfølelsen økte av at de «påførte» sine nærmeste ekstra plager da de var på kjøret, og hvordan familiens medlemmer forsterket dette gjennom å gi dem skylda for sine problemer.

Raseriet til Malene

«Mitt paradoks var jo at min mor avviste meg. Fordi jeg lignet sånn på min far. Og som et lite barn skjønte jeg jo ikke det», sier Malene i intervjuet. Hun ble sviktet av alle voksne i oppveksten, verst var sviket fra mora. Hun fikk høre mora nekte når noen sa at Malene lignet på henne. Fram til hun var seks år, opplevde Malene å være elsket av sin far. Etter dette ble både hun og mora mishandlet av han gjennom mange år. Den kjærligheten hun følte splittet henne, og hun kom etter hvert til å overta flere av farens aggressive sider. Hun forteller om da hun i voksen alder havna på kjøret igjen, om mora som ble redd for at Malene skulle dø, og hentet henne hjem i påvente av et nytt behandlingsopplegg. I en krangel en dag sa mora det som hun ofte hadde brukt mot henne: «Du er akkurat sånn som din far! Du er bare en drømmer». Helt ifra Malene var liten hadde dette vært hennes smerte og skam; å ikke være elsket og akseptert som den hun var. Likevel hadde hun respekt for sin mor. Fordi hun savnet henne og beskyttet henne, hadde Malene holdt tilbake sine følelser og aldri snakka stygt eller vært aggressiv mot henne som voksen. Denne gangen hadde hun fått nok av nedverdigelsene:

«Mamma! Jeg hadde f… ingenting med måten jeg ble til på! DU valgte min far. JEG var ingenting før det. Så at jeg ligner på både deg og han er jo helt uunngåelig! Jeg er jo fra dere to. Og du har brukt dette mot meg hele livet, mamma! Hvordan i helvete skal jeg forsvare meg? Hva venter du? Du er min mor! Jeg føler jo at du hater meg for at jeg ligner min far. Og dette har du sagt siden jeg var så liten. Nå vil ikke jeg høre på det mer mamma!» Malene følte at «det eksploderte» og løp på rommet sitt for ikke å slå henne. Hun tenkte at mora «fikk sjokk» og ikke tålte utbruddet.

Mors unnskyldning

Men denne gangen tok mora opplevelsen til Malene til seg, og etter ti minutter banka det på døra: «Unnskyld, Malene! Tilgi meg, for du har helt rett. Du er jo Malene. Du er ikke din far. Du er en helt annen type enn din far. Du er ei snill og god jente, som alltid tenker på andre før deg sjøl. Og jeg er veldig lei for at jeg sa det. Jeg lover at jeg aldri skal si noe sånt igjen» Det var første gang Malene hørte mora snakke slik om henne, men unnskyldningen var ikke lett å takle: «Det var akkurat som det var en storm inni meg. Det var ikke godt nok på en måte. Hun hadde brukt det mot meg hele livet! Da hun sa det, følte jeg at hun gjorde det som hun skulle gjort for lenge siden: Å vært moren min. Og ikke legge noe på meg som ikke jeg kunne gjøre noe med» Etter hendelsen holdt mora sitt løfte. Forholdet deres ble mer ærlig, og de fikk snakket om tidlige krenkelser som hadde vært så traumatiske for Malene at hun engang ikke hadde klart å tenke på dem. «Jeg kunne kvitte meg med noe av den derre skyldfølelsen jeg gikk og bar på i alle de årene som barn, da jeg bodde hos mamma. Da endelig slapp jeg taket i veldig mye av det»

Barnets forventninger

Virkningen av foreldres innrømmelse av skyld kan vanskelig overvurderes. Det er jo dette som barnet har ventet på hele livet. Det kunne aldri forstå det vonde som det ble utsatt for, og at det ikke ble elsket som det var av dem som hadde satt det til verden. Derfor måtte det prøve å endre seg selv slik at bildet av foreldrene kunne være slik det hadde forventninger om; gjennom å ta på seg skylda og bli sittende med skammen for alt som ikke var som det burde være. Dette er paradokset.

Foreldre er skyldig sitt barn

illustrasjonsbildeIngen barn har bedt om å bli født. Når et barn settes til verden, blir foreldrene dette barnet «skyldig». De tar på seg et ansvar, en forpliktelse som de må oppfylle, og det vet den voksne. Så lenge de lever, skylder de barnet sitt å behandle det godt; imøtekomme dets behov for beskyttelse, orientering, kjærlighet og aktelse i et fellesskap, og stå til rådighet for alle dets følelser. Om en ikke oppfatter dette, betyr ikke det at en er fritatt for ansvaret. Hvis en gjør noe galt mot sitt barn, er det «riktig» at en får det vondt. I motsetning til barnets påtatte skyldfølelse, er foreldres skyldfølelse meningsfull da den har en sunn korrigerende hensikt: De kan gjøre det godt igjen. Både som foreldre og hjelpere er vi ofte klar over den destruktive rollen til skyld og skam, ikke bare i rusproblemet, men i de fleste store livsproblemer. Likevel unngår vi å se hvor ansvaret hører hjemme, av frykt for å kjenne hvor vondt det var da vi selv som barn måtte ta skylda for det uforståelige og urimelige, for ikke å bli støtt ut av det fellesskapet vi var avhengig av. Foreldres innrømmelse av skyld kan endre mye for det belastede barnet, virke frigjørende for hele familien og stoppe videreføringen av skyld og skam gjennom generasjonene. Derfor skal vi tørre en åpenhet om det og vise vår sårbarhet.

Denne teksten ble publisert den 20. april 2015 som kronikk i Vårt Land. Den er også tilgjengelig på verdidebatt.no, Vårt Lands nettforum for debatt: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat19/subcat24/thread11571190/