Blogger: Bjørn Henning Grønberg, overlege ved Kreftklinikken og forsker ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin (IKMM)
Like før jul ble det meldt i flere medier at kreft snart er vanligste dødsårsak i Norge. Parallelt har det vært tallrike medieoppslag om at nye kreftmedisiner er for dyre til at vårt offentlige helsevesen ser seg råd til å ta dem i bruk. Slike oppslag kan nok tegne et dystert bilde, men er alt bare negativt?
Bakgrunnen for at kreft snart er vanligste dødsårsak er at dødeligheten av hjerte- og karsykdommer har falt dramatisk de siste årene. Dødeligheten av kreftsykdommer i seg selv har faktisk falt – selv om stadig flere får kreft. Det er viktig å huske at kreft først og fremst er en sykdom som rammer eldre, og at en stadig eldre befolking er hovedårsaken til at flere får kreft.
Realistiske forhåpninger til ny kreftbehandling?
Så er det sentralt at kreft er mange sykdommer, selv om de har fellestrekk. Dette betyr at pasienter behandles ulikt avhengig av kreftdiagnose. Det er vanskelig for ikke-spesialister å ha full oversikt, og vi ser at mange får falske forhåpninger når det kommer medieoppslag om gjennombrudd i kreftbehandling. Det er gjort store fremskritt, men ikke for alle kreftpasienter.
De fleste medieoppslag de siste årene gjelder immunterapi, og dette er noe av det kreftspesialister får flest spørsmål om for tiden. For noen grupper, som for eksempel de med føflekk-kreft, har immunterapi vært en revolusjon. Imidlertid skyldes dette først og fremst at man tidligere ikke hadde effektiv behandling. For andre krefttyper er immunterapi et viktig fremskritt, men alle har ikke effekt av behandlingen, og den store utfordringen er at vi ikke vet nok om hvilke enkeltpasienter som har en reell gevinst av behandlingen.
Flere utfordringer enn legemiddelkostnader
Immunterapi er dyrt, og det har vært mange oppslag om kostbare legemidler. Det er likevel ikke sikkert at dette er den største utfordringen i kreftomsorgen. Stadig flere pasienter kombinert med bedre og mer effektiv behandling gjør at vi kan bli fanget av vår egen suksess. Disse to faktorene til sammen gjør at antallet pasienter som skal følges av helsevesenet og spesialisthelsetjenesten øker fra år til år. Dette legger beslag på en økende andel av ressursene i hele helsevesenet – det tas flere røntgenbilder, flere blodprøver må analyseres, antall vevsprøver som skal undersøkes øker og antall undersøkelser per vevsprøve har økt betydelig. I tillegg må mange pasienter innlegges med alvorlige bivirkninger av behandlingen. Kanskje har kompleksiteten økt så mye at den også kan få konsekvenser for organiseringen av helsevesenet – det er ikke gitt at alle pasienter kan utredes og behandles på mindre sykehus i fremtiden.
Utfordringene er mange, men vi skal glede oss over at de skyldes at flere og flere pasienter lever lengre og bedre med moderne kreftbehandling.