Solveig Grudt ved NTNU og Anne Grete Skaar ved Øya helsehus ser fram til å ansette en person i kombinert stilling mellom universitetet og kommunen. (foto: Hanne Strypet/NTNU)

Trondheim kommune og NTNU lyser ut en fast 100 % stilling som sykepleier og universitetslektor. Dette er trolig historiens første delte sykepleierstilling mellom en kommune og et universitet her til lands.  

Målet med den kombinerte stillingen er å styrke forskningsbasert praksis i helsetjenesten og å sikre at utdanningen av helsearbeidere har oppdatert og relevant kunnskap for primærhelsetjenesten.

Stillingen som lyses ut er en fast 100 % stilling, der 50 % vil være som sykepleier ved Øya helsehus i Trondheim kommune og 50 % som universitetslektor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU. Begge arbeidssteder er lokalisert i samme bygg.

Tar Universitetskommunen videre

I 2018 inngikk Trondheim kommune og NTNU et forpliktende samarbeid gjennom Universitetskommunen TRD3.0.

– Kombinerte stillinger som denne bidrar til utveksling av erfaring og kunnskap i skjæringspunktet mellom praksisfelt og utdanningene, og er et viktig virkemiddel for å oppnå målsettingen med universitetskommune-samarbeidet. Dette innebærer at den vi ansetter i denne stillingen skal arbeide innenfor både det kliniske og praktiske feltet, samt det teoretiske feltet, sier Anne Grete Skaar, enhetsleder ved Øya helsehus.

Fagenhetsleder Solveig Kirsti Grudt ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTU legger til:

– Formålet med denne delte stillingen er blant annet at den ansatte til enhver tid skal være oppdatert på den praksisnære kunnskapen slik at den kan implementeres i undervisningen. Samtidig vil denne personen ta med seg forskningsbaserte faglige oppdateringer tilbake til helsetjenesten.

Vi trenger universitetslektorer som har kontakt med pasienter ukentlig

Pasienter og studenter

Sykepleieren som blir ansatt i stillingen kommer til å få jobbe tett både med pasienter ved helsehuset og sykepleiestudenter ved NTNU i Trondheim.

– Det skjer mye nytt ute i praksisfeltet, og vi trenger universitetslektorer som har kontakt med pasienter ukentlig. Pasientnærhet fra det kliniske arbeidet gjør noe med kredibiliteten som underviser, for eksempel i ferdighetstrening. Undervisere med jevnlig pasientkontakt gjør faget mer levende og er også med på å kvalitetssikre innholdet på studiet, mener Grudt.

Mange av de som underviser ved sykepleierbacheloren ved NTNU i Trondheim har høy pedagogisk kompetanse, og mange er involvert i forskning. Ved å opprette kombinerte sykepleierstillinger med sykehus og nå kommunehelsetjenesten, styrkes den kliniske kompetansen i utdanningen.

– I tillegg vil slike kombinerte stillinger knytte NTNU tettere til helsetjenesten, som er de som ansetter studentene våre når de er ferdig utdannet, sier Grudt.

Det stilles stadig høyere krav til kommunehelsetjenesten

Skaar er enig i at det vil være en stor fordel å få utdanningen mer inn i avdelingens arbeid:

– Vi får mer kunnskap om hverandres organisasjoner, og det blir enklere å tilrettelegge for studentenes praksis, sier Skaar, som ikke ser bort fra at det også kan komme felles forskningsprosjekter ut av det tettere samarbeidet:

– Det stilles stadig høyere krav til kommunehelsetjenesten når vi får nye oppgaver overført fra spesialisthelsetjenesten. Vi må derfor bygge mer kompetanse og forske mer, sier hun.

Skaar og Grudt tror dette vil være en spennende stilling for den som får den, med utfordrende og utviklende arbeidsoppgaver. Med god planlegging og tett samarbeid fra begge arbeidsgivernes side, skal de legge til rette for en god ordning rundt turnus og undervisning.

Se stillingsutlysningen for fullstendig oversikt over arbeidsoppgaver og ansvarsområder til stillingen. Søknadsfrist er 15.august 2020.   

Fakta

• Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie (ISM) er ansvarlig for forskning, undervisning, innovasjon og formidling i samfunnsmedisin, sykepleie, primærhelsetjeneste og folkehelse. Instituttets virksomhet innen både forskning og utdanning er særlig rettet mot primærhelsetjenestens behov. ISM er ett av åtte institutter ved Fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU, og har rundt 360 ansatte i faste og midlertidige stillinger. Instituttet holder til i samme bygg som Øya helsehus.
• Øya helsehus består av 128 korttidsplasser fordelt på sju avdelinger. Tjenestetilbudet omfatter øyeblikkelig hjelp døgn, medisinsk observasjon og behandling, etterbehandling og lindrende behandling. De som jobber ved helsehuset er leger, sykepleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og aktivitør. Pasientene overføres fra St. Olavs hospital eller legges inn via fastlege/legevakt eller akuttmottak.

Illustrasjonsfoto: Vårres brukerstyrt senter.

Vårres brukerstyrt senter i Midt-Norge er et av fem regionale brukerstyrte sentre i Norge. En av deres hovedoppgaver er å samle inn og formidle bruker- og pårørendeerfaringer fra målgrupper innen områdene psykisk helse og rus. Som et brukerstyrt senter møter Vårres daglig mennesker med mangfoldige og særskilte livsutfordringer.

Undersøkelsen «Når livet blir snudd på hodet» fokuserer på virkningene av den pågående pandemien for familier hvor minst et av barna har utfordringer knyttet til nevroutviklingsforstyrrelser. Den er utformet og gjennomført av personer med egenerfaring som bruker eller pårørende innen målområdet.

Totalt mottok Vårres 1186 besvarelser på spørreundersøkelsen. Som et brukerstyrt senter og gjennom sine deltakende organisasjoner har Vårres også en unik tilgang på informanter.  – Dette kan bety at spørreundersøkelsen har nådd ut til de relevante målgruppene på en effektiv måte, sier Hege Ramsøy-Halle, leder for Regionalt fagmiljø for nevroutviklingsforstyrrelser ved NTNU.
– Den store deltakelsen i undersøkelsen viser at dette er noe respondentene føler er viktig, og at det gjelder dem. Det høye antallet gir også et godt grunnlag for vurdering av hvordan situasjonen har vært og hvordan responsgruppen har opplevd den, kommenterer Vårres i rapporten.

Et av funnene i rapporten er at nedstengingen av skolene har medført endringer som i stor grad går ut over barn med nevroutviklingsforstyrrelser og deres familier. Både pedagogiske støttetiltak på skolen og tiltak som foregår utenfor skolen har falt bort under koronastengingen.

På spørsmålet «Legger skolen til rette for pedagogisk støtte for barnet ditt under hjemmeundervisningen?» svarer kun 22% av respondentene at skolen legger til rette for pedagogisk støtte i perioden i tilstrekkelig grad. 34% svarer at det ikke tilrettelegges, mens 44% mener det tilrettelegges delvis.  –  Det kan se ut som om skolene til en viss grad mener at støtten er gitt gjennom utstyr og hjelpemidler, mens de har større utfordringer med å følge opp hver enkelt med pedagogisk støtte. Vi ser også at flere har mistet tiltak som har fungert over tid, skriver Vårres i rapporten.

Fordi undersøkelsen tar for seg en målgruppe som er mer sårbar for endringer i rutiner og tiltak, er disse tallene ekstra bekymringsfulle. Konsekvensene for disse målgruppene kan være annerledes og mer omfattende enn for den nevrotypiske befolkningen.

–  Et vanlig trekk ved nevroutviklingsforstyrrelser er at endringer i omgivelsene ofte får større konsekvenser og kan være mer energikrevende å tilpasse seg enn for en nevrotypisk person, sier Ramsøy-Halle.

Barna i denne målgruppen er sårbare for endringer. De fleste er svært avhengig av forutsigbarhet og for mange er det nødvendig med spesiell tilrettelegging på flere områder. Noen av barna vil i en situasjon med nedstengte skoler miste læringsutbytte, mens andre vil oppfatte situasjonen som mindre stressende og profitere på en endret skole- og familiesituasjon.

–  Vi ser at selv om mange skoler og det øvrige hjelpeapparatet har stilt opp og bistått elever og familier, er det også mange som rapporterer om stor svikt i bistand og tjenester. Det vil være av interesse å gå dypere inn i materialet for bl.a. å se på geografiske ulikheter og hvordan disse har påvirket den enkelte og familien. Dette er tidkrevende arbeid og vil kreve en del ekstra ressurser. Det vil være grunnlag for å søke prosjektmidler for å få utført dette arbeidet, skriver Vårres avslutningsvis i rapporten.

Du kan lese hele rapporten her: https://www.varres.no/index.php/varres-brukerstyrt-senter/aktuelt/item/295-rapport-nar-livet-blir-snudd-pa-hodet

– – –

Undersøkelsen gir viktig informasjon som kan videreutvikle materiell og informasjons- og kurstilbud. Vårres ønsker å få informasjon fra undersøkelsen inn i kursmateriell for skoler, fritidsledere, trenere og kommuneansatte. Mye av informasjonen i materialet kan være nyttig for tjenesteapparat og undervisningssektor, både de ulike besvarelsene og de 38 geografiske forskjellene. Vårres vil presentere undersøkelsen i form av en trykt rapport og presentere funn fra undersøkelsen i ulike fora. I første omgang sendes rapporten ut via e-post og ligger på Vårres hjemmeside. En trykt rapport vil bli sendt ut til spesielle interessenter og på forespørsel i ettertid. Vårres arbeider også med en ny undersøkelse som vedrører livet under koronapandemien, hvor målgruppen er voksne med utviklingsforstyrrelser.

Den foreløpige rapporten er tilsendt:

Helsedirektoratet
Pårørendealliansen
RKBU Midt-Norge
Voksne for Barn
NevSom
Fylkeskommunene i Midt-Norge
Fylkesmannsembetene i Midt-Norge
Helseforetakene
Sentrale politikere i Midt-Norge
Lærings- og mestringssentre
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Brukerorganisasjoner
De regionale brukerstyrte sentrene
Folkehelseinstituttet
NAPHA
Barneombudet

Blogginnlegget er også delt på Tilbeste.no

Det trengs en omlegging av studentenes praksisstudier. Veilederne er best egnet til å vurdere studentene i praksis, mens læreren ved utdanningene bør veilede veilederne, mener artikkelforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Bjørn Kvaal, IHG, NTNU i Gjøvik)

Av: førstelektor Wenche Bergseth Bogsti, førstelektor Siv Sønsteby Nordhagen og dosent Solveig Struksnes, Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik

Halvparten av den treårige sykepleierutdanningen skjer i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Da er det viktig at studentene følges opp av trygge og kompetente veiledere og lærere. Det skjer ikke alltid i dag.

 NTNU Trondheim, Ålesund og Gjøvik har 550 studieplasser for sykepleiestudenter, og 1600 studenter i faget er til enhver tid under utdanning. Fra høsten 2020 har utdanningsinstitusjonene ved de tre campusene felles studieplan for sykepleieutdanning.

Femti uker med praksis

En sykepleiestudent har femti uker med praksis i løpet av den treårige utdanningen. Praksisstudiet er fordelt på fem perioder, og foregår i kommuner og i spesialisthelsetjenesten. Hver praksisperiodene er på 300 timer. Studenten veiledes da av en sykepleier (heretter kalt veileder).

Tradisjonelt møtes studenten, veilederen og lærer fra utdanningen tre ganger under hver praksisperiode. Det er en forventningssamtale ved oppstart, og vurderingsmøter midtveis og avslutningsvis i praksisperioden.

I praksisstudier er det veilederne som er eksperter på sykepleien den enkelte pasient har behov for, mens lærer har den pedagogiske kompetansen og er ansvarlig for formelle krav. 

Pasientene krever mer

Kommunene får stadig flere pasienter med utfordrende diagnoser. Det forventes mangel på sykepleiere i kommunehelsetjenesten slik Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028 slår fast.
Gode praksisstudier for studenter i helse- og sosialutdanning er helt sentralt, og det er viktig for rekrutteringen at studenter opplever kommunen som en attraktiv arbeidsplass. Dermed må kvaliteten på praksisstudiene styrkes. Derfor må praksisplassene være faglig relevante, og utdanningene og kommunene må samarbeide om et høyt nivå på veiledningen av studentene.

Endret rolle

Kompetansen til den som skal veilede og vurdere studentene må styrkes. Det kan skje ved at innholdet i både lærerrollen og veilederrollen utvikles ved å benytte veiledningsmodellen SVIP (Styrket veiledning i praksis).

SVIP er en samarbeidsform som anerkjenner praksisveiledernes kompetanse, og som endrer lærerens og veilederens roller under praksisstudiene. Modellen ble utviklet for ti år siden av utvalgte kommuner i Innlandet og NTNU i Gjøvik. SVIP har siden blitt godt implementert, og i dag ønsker over halvparten av kommunene i nedslagsfeltet til NTNU i Gjøvik å bruke SVIP.

Modellen er evaluert gjennom fire forskningsartikler, og nå siste i et kapittel i boken «Vurdering av kompetanse i praksisstudier» (Gyldendal, 2019).

Ut fra vår forskning og våre erfaringer, mener vi at det finnes noen suksessfaktorer for styrket veiledning og vurdering i studentenes praksisstudier:

• Formelle avtaler og ledelsesforankring
• Klar og tydelig rollefordeling mellom veileder og lærer
• Utvikling av vurderingsverktøy
• Veiledermøter som støtte i veiledernes vurdering av studenten

Videreutvikling av SVIP

Nå jobber NTNU for å videreutvikle og tilpasse veiledningsmodellen SVIP i hele sykepleierutdanningen ved NTNU. Gjennom SVIP har vi flyttet læreren ut av de tre vurderingssamtalene student og veileder har i hver praksisperiode. Veileder ivaretar både formativ og summativ vurdering av studenten gjennom daglig veiledning, og har ansvaret for vurderingen ved midt og sluttvurdering.

Veileder og lærer møtes i veiledningsgruppe tre ganger hver praksisperiode. Her foregår veiledning på veiledningen og kunnskapsutveksling mellom veileder og lærer.

Vi mener en slik organisering er riktig fordi det er veilederen som er eksperten i praksis og er dermed best egnet til å vurdere studentens kunnskap og egnethet under praksisperioden. Lærer jobber i stedet sammen med veilederen om hans eller hennes utfordringer i møtet med studenten. Dette styrke veilederens vurderingskompetanse, samt at samarbeidet i disse veiledermøtene også gir lærer oppdatert kunnskap om praksisfeltet.

Gir flere praksisplasser

Vi mener SVIP kan gi en mer ensartet og kvalitetssikret veiledning av studentene. Samtidig kan SVIP bidra til at avdelinger kan ta imot flere studenter samtidig. Vi ønsker også å tilby veilederne kurs i veiledning, der deres innsats knyttes sammen med teori og arbeidskrav i nasjonalt veilederkurs. Vi vil også prøve ut elektronisk verktøy for studentveiledning -og vurdering. Dette er tidsbesparende og forenkler dokumentasjonen av studentens måloppnåelse og kommunikasjonen mellom lærer, veileder og student.

Foto: Frode Fossvold-Jørum

I januar i år var undertegnede på lansering av heftet «Hjelp – buksa er for trang!». Heftet er skrevet av vernepleier og forfatter Bernt Barstad og er en del av lettlest-serien fra Be-Ni Forlag. Be-Ni Forlag er en av noen få utgivere i Norge som skriver og gir ut tekster som er tilpasset voksne mennesker som har vanskelig for å lese. I dette blogginnlegget skriver vi litt om sammenhengen mellom lese- og skriveferdigheter, digital kompetanse, helsekunnskap og universell utforming.

Forfattere:
Marie Antonsen, kommunikasjonsmedarbeider ved RKBU Midt-Norge
Bjørg Neset, universitetslektor RHAB – Regionalt kunnskapssenter for habilitering ved RKBU Midt-Norge

Dersom du ønsket å finne enkel og lettlest informasjon om for eksempel slanking, hva ville du gjort? Enkel informasjon til mennesker med lesevansker og digitale vansker er pr. i dag vanskeligere å finne enn man kunne tro. Helsenorge.no skal være Norges offentlige helsenettsted. Her kan du finne kvalitetssikret helseinformasjon og personlig informasjon om resepter, legetimer m.m.[i] Blant mye annet inneholder siden kostholdsråd og apper som skal hjelpe deg i gang med kostholdsendring og aktivitet. Imidlertid, du får aller mest ut av nettsiden dersom du fra før av har kunnskap og ferdigheter om hvordan du bruker en slik nettside. Dette er et av hovedankepunktene mot universell utforming slik det ofte utføres i dag, det gir mest igjen til dem som allerede kan mest fra før av.

Hvor mye må du kunne for «å lese» en nettside?

En nettside leses. Dette høres ut som et åpenbart poeng, men vi snakker ikke bare om tekst. Vi snakker om hvordan nettsiden er satt opp, hvordan øyet og hjernen prosesserer hvilken informasjon som finnes hvor. Mennesker leser bilder så vel som ord, symboler og struktur så vel som tekst. En nettside inneholder mye innforstått informasjon, mye kunnskap som er taus og implisitt.

Vi vet fra forskning på teknologi og teknologibrukere at eksempelvis en oppskrift, et manuskript eller en nettside ikke bare beskriver en framgangsmåte, de foreskriver også en spesifikk type bruk og en spesifikk type bruker. Både oppskrifter og nettsider inneholder implisitte antagelser om hvem brukerne er og hvilke kunnskaper og ferdigheter de har.

Ta google, for eksempel. Google slanking. På google kan man skrive inn det man ønsker å finne ut av. Googling krever imidlertid at man både kan skrive, lese og sortere de treffene man får opp. Man kan selvfølgelig be google verbalt om å finne spesifikke nettsteder og deretter be om høytlesning av informasjonen på sidene. Dette krever at nettsiden er lagt opp med tanke på dette, altså at den er utformet av noen med kompetanse om universell utforming og ikke minst tid og penger til å følge opp dette.

Man kan også søke etter videoer om ymse tema. Dette krever også leseferdigheter, hva handler alle videoene om? Hvordan velge? Man kan be om å få lest opp titlene på videoene, og satse på at videoene er titulert på en slik måte at man skjønner hva de handler om. Man kan også få bedt om å få lest innholdsbeskrivelsen av videoen, hvis den finnes, for å vurdere om du ønsker å se den.

Hvordan du opplever disse prosessene, hvor mange hinder du ser, hvor enkelt du synes det er, avhenger av dine leseferdigheter og dine digitale ferdigheter (blant annet). Hvor lang tid ser man for seg at en person kan sette av for å finne litt informasjon, og hvor mye tålmodighet ser man for seg at de har? Hva er sjansene for at man finner innholdet man trenger på norsk, eller det språket man trenger for å forstå? Hva er sjansen for at videoen bruker et språk som er tilpasset en person med begrenset språkforståelse? Og ikke minst, hva er sjansen for at den informasjonen man finner er kunnskapsbasert, kvalitetssikret og tilrettelagt din gjennomføringsevne?

Det er en kunst å utforme informasjon på en slik måte at det kan forstås, tolkes og brukes på en enkel måte. Det er også en kunst å få spredd informasjonen til dem som trenger den og dem som er interessert.

«Digitale ferdigheter er en viktig forutsetning for videre læring og for aktiv deltakelse i et arbeidsliv og et samfunn i stadig endring. Den digitale utviklingen har endret mange av premissene for lesing, skriving, regning og muntlige uttrykksformer. Dette gir muligheter for nye og endrede læringsprosesser og arbeidsmetoder, men stiller også økte krav til dømmekraft.»[ii]

Gjennom et googlesøk, på en nettside, i en tekst: For å finne informasjonen man trenger, tolke denne, sile ut det som er irrelevant, og ta stilling til det man finner, så kreves det sammensatte språkkunnskaper, leseferdigheter og ofte skriveferdigheter. Vi vet at slike kognitive evner henger sammen, språkferdigheter påvirker evnen til å kunne ta inn informasjon, bearbeide den og få noe ut av det, og vice versa. Videre handler det også om både kulturell og digital kompetanse. Hvordan bilder og tekst er satt sammen på en gitt nettside, og hvordan disse henger sammen med hverandre, er kulturelle uttrykk som krever erfaring med den kulturen nettsiden uttrykker for å kunne forstå avsenders budskap. Vi må altså kunne tolke kulturen og dens digitale uttrykk for å kunne finne og bruke informasjon, og ikke minst for å kunne delta aktivt i å forme den.

Tilfeldig eller universell utforming?

Universell utforming kan bety bildestøttet kommunikasjon. På flyplasser viser symboler oss vei til transport, toalett og kafeer. I Pirbadet i Trondheim kan man se store informasjonsskilt som informerer om hva som forventes og hva som tilbys. Metroene i storbyene bruker fargekoder og bilder på linjene. Selv om denne bildebruken muligens oppsto av ymse praktiske årsaker, f.eks. for å slippe å skrive informasjonen på utallige språk, så fungerer det tilfeldigvis ofte godt for personer med nedsatt kognitiv funksjon eller lesevansker. Et annet eksempel: Da man tilrettela for rullestolbrukere på gateplan og i det offentlige rom, ga dette samtidig bedre tilgang for barnevogner.

Poenget er at reell universell tilpassing gjør flere kommunikasjonsformer mer tilgjengelige for flere. Universell utforming blir ikke bryderi, det blir forbedring. Slik går det an å tenke om tilrettelegging av informasjon også på en nettside. Bedre kommunikasjon til personer med utviklingshemming kan meget mulig gi bedre muligheter for kommunikasjon for mange flere.

Universell utforming og brukermedvirkning er fyndord i dagens politikk overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne og psykisk utviklingshemming:

«Universell utforming handlar om å utforme omgjevnadane slik at vi tek omsyn til variasjonen i funksjonsevne hos innbyggarane, inkludert personar med nedsett funksjonsevne. Når du lagar noko som er universelt utforma, når du alle målgruppene gjennom éi og same løysing.»[iii]

Men, personer med utviklingshemming har ikke en tydelig deltakende rolle i alle deler av samfunnslivet. Det er mange eksempler på at tjenester til personer med utviklingshemming har store utfordringer og mangler, se for eksempel NOU 2016:17 På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming.[iv]

Kan det være en sammenheng mellom mangler i universell utforming for personer med utviklingshemming og deres store utfordringer når det gjelder rett og mulighet til å uttrykke sin mening og hevde sin rett på linje med andre? Undertegnede mistenker dette, og mener også at hvis brukermedvirkning skal være mer enn fyndord, så må brukerens stemme og mulighet til å sette seg inn i ting og uttrykke seg være første prioritet i utforming av vår materielle og digitale virkelighet.

Heldigvis finnes det initiativtakere til dette, deriblant det nevnte Be-Ni forlag.[v] Som sagt gir de ut hefter med tilrettelagt litteratur om viktige temaer for personer med utviklingshemming. Slankeheftet forteller på en enkel måte hvordan man kan gå fram for å redusere kroppsvekt og gir forståelige beskrivelser av hvorfor slanking er så vanskelig. Uten å identifisere hvordan dine vaner og adferd gjør deg tjukkere, så vil ofte slankingen gå skeis. Samtidig må du også identifisere hvordan disse vanene ofte gir deg noe verdifullt, og ikke minst hvordan du kan beholde gledene, mestringen og det verdifulle mens du samtidig endrer vaner.

Det interessante er at dette gjelder alle når det kommer til slanking: Folk som leser, som ikke leser, som er friske, som er syke, reduserte, friske nok. Rådene om slanking i dette heftet er universelle. Vi er mange som stadig må habiliteres, eksempelvis til bedre helseadferd.

Universell habilitering – en strategi for oss alle?

Habilitering betyr å sette i stand til. Det er mange som trenger hjelpemidler for å settes i stand til å slanke seg, og det er mange som trenger istandsetting for å kunne bruke internett og digitale tjenester, for å igjen kunne påvirke sitt eget liv og andres liv. Hva slags habilitering enhver har behov for, er ulik.

En forskjell består i hvor mye assistanse enhver trenger for å til habiliteres til det ene eller det andre, og hvor mye assistanse man faktisk får. Det er lett å tenke at vi i Norge setter grenser på riktige steder, at jo mer uttalt funksjonshemming du har, jo mer assistanse får du. Vi tenker at hjelpen stort sett fordeler seg slik den skal, med mye til dem som trenger mye, og mindre til dem som trenger mindre. Tja, sier vi til det. Utfordringer og rettigheter er ulikt fordelt. Personer med utviklingshemming har mer enn gjennomsnittet økende helseutfordringer knyttet til overvekt (Hope, 2018).[vi] De har også mindre muligheter enn gjennomsnittet til å ta egne selvstendige valg, og retten til å gå til grunne står svakt. I institusjonstidens dager var mat og aktivitet under andres kontroll. Vi kan alle bli friske fra mange plager, hvis vi gir fra oss friheten til å bestemme selv. Den tiden er forbi. Eller?

En annen forskjell kommer fram hvis vi ser nærmere på hva vi betrakter som faktisk assistanse eller ekstra tildelt hjelpemiddel, opp mot hva som blir forstått som «noe som bare skal være der».

Ta et kundesenter i en bank. Vi forventer at det er der, for eksempel når vi ikke finner det vi skal på bankens nettside. Dette er ikke et offentlig tildelt hjelpemiddel, men hvordan fungerer det i praksis?  Undertegnede hadde ikke blitt overrasket dersom de som jobber på bankens kundesenter mente at noe av det de jobbet med var nettopp habilitering. Digital habilitering for å øke kompetansen hos sine kunder, fordi det på sikt lønner seg for banken.

Paradokset ligger i hvor mye mer hjelp og assistanse som umiddelbart er tilgjengelig dersom dine lese-, skrive- og taleferdigheter er gode og dersom dine digitale ferdigheter er tilpasset dagens tjenester. Vi underkjenner hvor vi som brukere tilpasser oss den digitale oppskriften, og i hvor stor grad den «universelle tilpassingen» favoriserer dem som allerede er mest i stand.

Når det kommer til habilitering av personer med utviklingshemming, så ropes det på kompetanseheving i alle ledd. Kompetanseheving er vel og bra, men hvilken kompetanse, og hvem sin? Spørsmålet vi stiller, er om vi ikke heller mangler en strategi for å involvere folk med utviklingshemming i sitt eget helseprosjekt? Generelt sett savner vi strategier for å istandsette, ikke brukere, folk og pasienter, men de digitale tjenestene og informasjonen, slik at de møter behovene vi ser. Strategier som reelt muliggjør menneskers egne prosjekt, hva enn de måtte være. Kroppslig overvekt og digital undervekt rammer nemlig mange, på kryss og tvers i befolkningen. Det ironiske er at reell universell utforming ville hjulpet langt flere enn kun den psykisk utviklingshemmede befolkningen.

Dette blogginnlegget er også delt på tilbeste.no

Referanser:

[i] https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/unnga-overvekt

[ii] https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/grunnleggende-ferdigheter/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter/

[iii] https://uu.difi.no/kva-er-universell-utforming

[iv] NOU 2016:17. På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-17/id2513222/

[v] Be-Ni Forlag: https://be-ni.no/

[vi] Hope, Sigrun; Nordstrøm, Marianne; Retterstøl, Kjetil, Iversen, Per Ole; Kolset, Svein Olav (2018). «Retten til et helsefremmende kosthold for personer med utviklingshemning». Tidsskriftet.no. 22. januar 2018. https://tidsskriftet.no/2018/01/debatt/retten-til-et-helsefremmende-kosthold-personer-med-utviklingshemning

Skrevet av Guri Rasmussen, fagenhetsleder NTNU; Trude Småvik, avdelingssjef St. Olavs hospital; og Siri Forsmo, instituttleder ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU

Stillingen som intensivsykepleier ved St. Olavs hospital og universitetslektor ved NTNU, vil være faglig spennende og utfordrende (illustasjonsfoto: Geir Mogen/NTNU)

Vi tror nemlig at denne brobyggingen mellom teori og praksis er gull, både for sykepleierne, klinikkens pasienter og for studentene som utdanner seg til et yrke. Sykepleierne får en mulighet for utvikling med andre type oppgaver og kan påvirke faget, studentene får undervisning som er oppdatert på hvordan prosedyrer gjøres i den kliniske hverdagen, mens sykehuset får en ansatt som kan ta med seg problemstillinger fra den kliniske hverdagen inn i egen forskning og forskningsresultater tilbake til klinikken.

Slike kombinerte stillinger mellom universitet og klinisk arbeid er svært vanlig blant leger og innen undervisning av medisinstudenter. Vi er nå glade for å kunne lyse ut den første, faste kombinerte sykepleierstillingen mellom NTNU og St. Olavs hospital. Som arbeidsgivere kommer vi til å legge ekstra vekt på å koordinere og legge til rette for turnusarbeid og arbeidstid for den vi ansetter. Det vil komme flere slike utlysninger med tida, og NTNU jobber også å få til slike kombinerte stillinger med kommunehelsetjenesten.

I stillingen vi nå søker etter kandidater til, vil 50 % av stillingen være som intensivsykepleier ved Klinikk for anestesi og intensivmedisin, Hovedintensiv, ved St. Olavs hospital og 50 % av stillingen vil være som universitetslektor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU i Trondheim.  Vi trenger noen som har videreutdanning som intensivsykepleier samt en mastergrad, og som har erfaring fra intensiv og overvåkning. Søk gjerne på stillingen, eller tips noen du kjenner som kan være en aktuell kandidat. Søknadsfristen er 15. mars 2020.

Foto: iStock.

Det er mye som tyder på at nettbaserte kurs etter hvert vil utgjøre en stor del av universitetenes portefølje. Både økonomi, tid og klimahensyn gjør at folk ønsker å reise mindre, og mange må ta videreutdanning ved siden av full jobb. Dette krever fleksibilitet, noe kurs som krever fysisk oppmøte ikke gir. Vi i Regionalt kunnskapssenter for habilitering i Midt-Norge bestemte oss derfor for å utvikle et nettkurs om kunnskapsbasert habilitering, og i dette blogginnlegget deler vi noen av erfaringene vi gjorde oss i arbeidet.

Forfattere:
Rannei Sæther (førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge)
Hege Ramsøy-Halle (fagkoordinator og prosjektleder for Kunnskapsbasert habilitering, RKBU Midt-Norge)
Tekstkonsulent: Marie Antonsen (kommunikasjonsmedarbeider, RKBU Midt-Norge)

Hvorfor er det viktig å fokusere på habilitering?

Habilitering betyr «å gjøre dugelig». Tverrfaglige, sammensatte tjenester skal bidra til dette for den enkelte pasient.  «Dugelig til hva?» kan man selvsagt spørre. Det heter at habilitering er tiltak som skal bidra til at en pasient med medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse utvikler og beholder best mulig fungering, og bidrar til å skape gode vilkår for et selvstendig liv og aktiv deltakelse i samfunnet. Slik er habilitering en prosess som griper inn i mange områder av helsevesenet og deres oppgaver.

Hvorfor lage e-læringskurs?

Arbeidslivet i dag krever stadig påfyll av kunnskap innenfor en rekke områder, og innen habiliteringssektoren stilles det krav til det vi kaller kunnskapsbasert praksis. Dette krever en kontinuerlig utvikling av kompetanse, men som i resten av helsesektoren har også spesialisthelsetjenesten presset økonomi og begrensede muligheter til å sende ansatte på kurs og opplæring for kompetanseheving. Habilitering i spesialisthelsetjenesten hadde lenge etterspurt en slik mulighet for kompetanseutvikling og ønsket et tilgjengelig tilbud uten store kostnader til undervisning, reise og opphold.Vi i RHAB Midt-Norge bestemte oss derfor for å designe et e-læringskurs. I utgangspunktet hadde vi spesialisthelsetjenesten som målgruppe, men oppdaget etter hvert som vi utviklet kurset at det ble relevant for flere andre yrkesgrupper.

Kunnskapsbasert habilitering blir til

Den første fasen kan vi kalle planleggingsfasen. Her handlet det om å utvikle læringsdesign og faglig innhold. Denne fasen ble delfinansiert med prosjektmidler fra Direktoratet for internasjonalisering og kvalitet i høyere utdanning (DIKU). Vi brukte lite tid på å diskutere hva «barnet skulle hete». Navnet ga seg selv synes vi, bakgrunnen for dette er samfunnets krav om kunnskapsbaserte tjenester. Noe vi brukte mye tid på derimot, var refleksjon omkring kunnskapsbegrepet. Kunnskapsbasert praksis betyr å integrere kunnskap fra ulike kilder, fra forskning, erfaring og ikke minst fra brukere. I utviklingen av kurset var derfor vårt samarbeid med arbeidslivet avgjørende. Dette samarbeidet hjalp oss å tilpasse kurset med tanke på behovene i tjenestene, både når det gjaldt innhold og omfang.

Vi inviterte fagpersoner fra habiliteringstjenestene i regionen, representanter for brukerorganisasjoner og andre fagpersoner fra feltet til to workshops. Her jobbet vi sammen om innhold. Hvilke tema var viktig å ha med? Hva trenger nytilsatt i habiliteringstjenesten å kunne noe om? Hvilke problemstillinger opplever fagpersoner i sin daglige praksis? Vi drøftet også hvordan kan vi kunne legge til rette for at ansatte tar et slikt kurs.

I tillegg hadde vi støtte fra og kontakt med fagledernettverket for habiliteringstjenesten og Helse Midt-Norge. Disse var positive og engasjerte, og de signaliserte at det var et stort behov for dette tilbudet. At vi hele tiden hadde støtte, interesse og tillit til arbeidet fra fagmiljøet, var for oss motiverende og bidro til at sto på for å komme i mål med prosjektet.

Å ta i bruk den interne kompetansen ved NTNU ble også svært avgjørende. Spesielt gjelder dette kompetansen i Læringsstøttesenteret/Uniped, NTNU MOOC og NTNU DRIVE. Herfra har vi fått råd om læringsdesign og tekniske løsninger. Vi fikk hjelp til å se muligheter og begrensinger, og de delte villig kunnskap og egne erfaringer. Det at vi integrerte disse tidlig i arbeidet, bidro til at vi fikk god hjelp både med utforming og produksjon. Her fikk vi profesjonell hjelp til videoproduksjon og animasjoner. Vi fikk også gode råd og veiledning om godt pedagogisk design, det vil si hvordan vi kunne bygge moduler, deltema og sider, for å opprettholde deltagernes motivasjon og interesse for kurset.

Slik ble det til slutt

I kurset drøftes utfordringer knyttet til både forskning, tradisjonen kunnskapsbasert praksis og hvor sistnevnte stammer fra. Det har vært mye fokus på «viten etablert under eksperimentelle forhold», det vil si vitenskap som kan bevises og testes eksperimentelt.

Vi skjønte at vi i tillegg måtte løfte fram erfaringskunnskapen, som gjerne er taus. Denne typen kunnskap er ofte lite artikulert, men sterkt tilstede hos klinikere med lang erfaring fra praksis. Et kurs i kunnskapsbasert habilitering må derfor bidra til at denne typen kunnskap også løftes fram. I kurset utfordres både den nytilsatte og den erfarne til å reflektere over hva man gjør og hvorfor.

Sist men ikke minst er brukerkunnskapen, gjennom brukerstemmen, godt representert i kurset. Vi fikk laget og/eller lenket til en rekke brukere sine fortellinger og intervju, som igjen er utgangspunktet for refleksjonsoppgaver og casearbeid. Habilitering driver vi med for brukerne, pasientene og pårørende. At deres stemmer er sentrale og må løftes frem ble for oss helt selvsagt.

Kan vi, så kan du!

I løpet av en toårsperiode (2018-20) har nettkurset «Kunnskapsbasert habilitering» blitt til. Kurset ligger nå åpent på nett, og man kan delta når som helst og hvor som helst. Kurset består av fem moduler, de tre første er åpne for alle, mens de to siste krever opptak og gir 7,5 studiepoeng. Det første kullet er nå i gang, og i skrivende stund er 400 personer i gang med nettkurset! Etterspørselen er stor, enda større enn vi trodde på forhånd.

Vi håper dette gir inspirasjon til å utvikle nettbasert læring! Universitetene blir stadig større, samtidig som klimaet stadig blir varmere. Med andre ord: Både i et økonomisk, demokratisk, miljømessig og geografisk perspektiv trenger vi flere nettbaserte kurs og emner som tar tjenesteyteres og tjenestebrukernes behov på alvor.

Vil du vite mer om Kunnskapsbasert habilitering?

https://www.ntnu.no/rkbu/kunnskapsbasert-habilitering

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no

NTNU bør jobbe for at flere menn blir sykepleiere. Det vil pasientene tjene på.

I Gjøvik bor det 175 gutter på 15 år. 16. og 17. desember skal alle få se hvordan sykepleiere jobber når pasientens tilstand plutselig forverres. De får oppleve hvordan det er å være pasient og helsepersonell i en ambulanse under utrykning og hvordan sykepleiere redder liv gjennom hjerte- og lungeredning. De skal også bevege seg inn i et hjerte ved hjelp av VR-briller.

Alle guttene i Gjøvik som er 15 år har obligatorisk oppmøte på Institutt for helsevitenskap på NTNU i Gjøvik, for å lære om sykepleieryrket. Bildet er fra Guttedager i 2018. (Foto: Frøydis Angard Ulateig)

Har ikke tenkt dette yrket

Én av ti studenter som tar sykepleierutdanning er gutter. Mens unge kvinner erobrer yrker som tidligere var dominert av menn, som juss, psykologi og medisin, har ikke menn i tilsvarende grad inntatt de tradisjonelle kvinnedomenene.

Undersøkelser viser at sykepleie oppfattes som et feminint yrke. Dette bidrar til å ekskludere mange gutter til å vurdere dette som utdanning. Men mange gutter har rett og slett ikke tenkt tanken om at de kan bli sykepleiere.

Trenger en ny prat på kjøkkenet

Utfordringen er at befolkningen generelt vet lite om hva sykepleiefaget innebærer. Her har NTNU et ansvar. Og praten over kjøkkenbordet i guttenes hjem må blant annet inneholde utdanning, kjønnsrolle og identitet på nye måter.

NTNU er en av institusjonene som utdanner flest sykepleiere i Norge.  På Institutt for helsevitenskap ved NTNU i Gjøvik tar vi hvert år inn 220 nye studenter på bachelorutdanningen i sykepleie. 60 av disse er deltidsstudenter.

Jeg mener vi må se på samfunnsoppdraget vårt og om vi kan gjøre tiltak når det gjelder profilering og rekruttering av studenter. Derfor samarbeider vi 16. og 17. desember med skolekontoret i Gjøvik kommune og Norsk Sykepleierforbund Oppland. 175 gutter på 15 år i Gjøvik skal i løpet av to dager få et lite innblikk i noe av det som sykepleiere utdannes i.

Ved Senter for simulering og pasientsikkerhet ved NTNU i Gjøvik får guttene oppleve ambulansesimulator, vi skal også simulere hendelser hvor pasientens helsetilstand plutselig endres, og guttene får se hva som gjør at vi kan puste ved at vi blåser luft i en lunge, som er hentet fra en gris. De skal også få kikke inn i et hjerte ved hjelp VR-briller.

NTNUs visjon er «kunnskap for en bedre verden». Derfor driver vi forskning og utdanning. Utdanningene skal svare på samfunnets behov. Et behov er flere helsearbeidere. Det er stadig gjentatt at vi trenger flere sykepleiere. Ifølge Nav står i dag 4000-5000 sykepleierstillinger i Norge ubesatt, eller de bemannes av personer med annen utdanning.

Flere gutter er ikke nok

Samtidig løser vi ikke behovet for flere sykepleiere ved at det blir flere gutter på utdanningen. Antall studieplasser og praksisplasser må også øke. Men at så få gutter tenker sykepleie, kan ligge i at det er kvinnedominert. Men det kan også skyldes at sykepleiere som profesjon ikke har vært dyktige nok til å kommunisere sykepleie som eget fag.

Vi må bidra til mer kjønnsnøytral kommunikasjon og beskrive bedre hva sykepleiere gjør. Jeg tror også at det er av betydning at gutter på ungdomsskolen og videregående får møte mannlige sykepleiere og sykepleierstudenter. Disse kan være gode rollemodeller. Derfor skal 15-åringene som kommer til NTNU på Gjøvik blant annet møte mannlige sykepleierstudenter.

Pasientene har ulike ønsker

Jeg har ikke sett studier om mannlige og kvinnelige pasienter foretrekker å møte en sykepleier som har samme kjønn som sitt eget. Men jeg vil tro at her er det ulike ønsker, fordi menn og kvinner har ulike referanser og ønsker. Derfor kan flere mannlige sykepleiere ha en helsemessig positiv effekt på pasienter og tjenestemottakere.

Frafallet fra sykepleierutdanningen på Gjøvik er ikke større blant guttene enn jentene når de først har startet. Det synes som om de fleste guttene ikke kommer direkte inn fra videregående, men har arbeidet eller tatt annen utdanning før de starter – altså et bevisst valg på sykepleie.

Likestillings- og diskrimineringsloven gir åpning for å gi ekstrapoeng til gutter som vil studere kvinnedominerte fag. Universitetet i Agder og Lovisenberg diakonale høgskole gir nå gutter som vil søke sykepleierutdanning to ekstra poeng som en forsøksordning. Vi ser fram til at erfaringene med dette skal presenteres. Men kompetansen til studenten må være avgjørende når en søker seg til sykepleierutdanningen. Og at de forblir i yrket.

Stadig flere studenter rapporterer om dårlig psykisk helse. Dette er et alvorlig problem som kan få konsekvenser for fremtidens arbeidsliv. Heldigvis finnes det muligheter for forbedring.

En av de store utfordringene for dagens studenter generelt er det å ha en god helse og å trives. Heldigvis trives de fleste. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2018 viser at 79 prosent av de norske heltidsstudentene i Norge og i utlandet opplever at de har god eller svært god helse. Hele 88 prosent opplever at de har blitt godt mottatt på sitt studieprogram. 

– Trivsel er en forutsetning for læring, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Colourbox)

Alvorlige funn

Imidlertid viser undersøkelsen også til dystrere tall. Mens det i 2010 var 16 prosent av studentene som rapporterte om alvorlige psykiske plager, var det hele 29 prosent som rapporterte om samme type utfordringer i 2018.

Dette er alvorlige funn. Hovedvekten av studenter er unge mennesker i en sårbar overgangsfase, og tiden som student legger mye av grunnlaget for hvordan man har det sosialt og i arbeidslivssammenheng senere i livet. Det er derfor av stor betydning at gode krefter går sammen om å bedre situasjonen for de som ikke finner seg til rette i studenttilværelsen.

Det er i hverdagen vår helsen skapes, og i omgivelsene vi lever livet vårt. På arbeidsplassen, i familien, med venner, på skolen og på universitetet. NTNU Gjøvik er et lite campusområde med stor aktivitet. De siste årene har også omgivelsene studentene har rundt seg endret seg mye, og det er flere planer for utvikling av campusområdet. Dette har klart praktiske begrunnelser, mer plass, bedre lokaler til undervisning og så videre.

Én av fire er ensomme

Men studentenes trivsel og måten de beveger seg på kan også bli påvirket gjennom måten vi utformer omgivelsene på. Identitetsskapende arkitektur er arkitektur som stimulerer til sosial omgang, til å delta og til å knytte nye kontakter og vennskap.

Når én av fire studenter sier de er ensomme, viser det viktigheten av å skape sosiale arenaer. Mange aktører på NTNU er på banen her. Det er høy bevissthet rundt behovet for identitetsskapende soner ved campusutbygging, og studentsamskipnadene gjør en stor innsats for å både skape gode arenaer og å hjelpe de som har det vanskelig. Måten vi bygger opp studieprogrammene på er også av betydning. Er det en oppbygning som gjør det mulig å forsvinne i mengden? Skal alle oppgaver leveres inn elektronisk? Er det lite obligatorisk fremmøte? Foregår undervisningen i store forelesningssaler? Ja, da er det lett å bli liten som fersk student.

Må bli sett og vurdert

Som andre helsefagutdanninger krever sykepleierutdanningen at studentene blir sett og vurdert som personer, ikke minst i forhold til egnethet for yrket. For slike utdanninger kreves en modell som følger studentene tett. På sykepleierutdanningen på Gjøvik deles alle studentene fra første dag i grupper på 12-14 studenter, med hver sin basislærer. Dette er modell som gjør det lettere å bli inkludert, og å bli sett av både medstudenter og lærere.

Prosjektet «Rat rod» på NTNU Gjøvik er et tverrfaglig prosjekt mellom flere studieretninger, hvor en tidligere anleggsbil bygges om fra å gå på diesel til biogass fra matavfall. Prosjektet gjør at ansatte og studenter blir kjent på tvers av fag og studieretninger. Slike prosjekter bidrar både til økt bevissthet rundt miljøspørsmål og et bedre sosialt og faglig miljø, og dermed et viktig grunnlag for våre studenters fremtid.

Vi trenger gode omgivelser

Grønne områder på campus innbyr til sosialt samvær, og vi har mye kunnskap om hvordan natur og omgivelser påvirker helsen vår, både psykisk og fysisk. Med denne kunnskapen som utgangspunkt kan man bygge gode omgivelser med et godt klima for sosialisering og læring.

Øyfrid Larsen Moen er hovedveileder for Anne Skoglund.

Tekstkonsulent: Marie Antonsen (seniorkonsulent RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse)

Bruk av det britiske NEET-begrepet gir ny kunnskap for å forklare sammenhenger mellom sosioøkonomiske forhold, helse, skolegang, arbeidslivsdeltakelse og utenforskap.

I løpet av de siste tiårene har sykefravær hos unge og antall unge utføre økt i Norge. Unge menn i alderen 18 – 24 år utgjør den største gruppen. Den norske arbeidslinja med gode ordninger for kompensasjon for sykdom og fravær, forebygger både kriminalitet og sosial urettferdighet. Samtidig kan en mulig konsekvens være at noen unge velger sosiale velferdsordninger framfor inntekt gjennom arbeid.

Vi er ikke sikre på hvorfor stadig flere ungdommer havner utenom arbeidslivet, men vi er sikre på at denne utviklingen er bekymringsfull, og at forskning på dette området er viktig for å komme nærmere løsninger for å håndtere og redusere omfanget. Vi ønsket i vår studie, å presentere og forklare sammenhenger mellom kjønn, bosted, etnisitet, foreldres utdanning, helse og NEET-status.

Foto: Colourbox

Hva er NEET?

Begrepet NEET ble første gang brukt av det britiske utdanningsdepartementet i 1999. Det er et begrep benyttet for å få oversikt over grupper av ungdom og unge voksne (18-25 år) som ikke er i utdanning, som mottar økonomiske helseytelser, sosialhjelp eller som har vært utenfor arbeidslivet over lengre tid. (1)

Denne gruppen blir omtalt og forstått på forskjellige måter i ulike land. I Japan brukes begrepet «hikikomori», i USA betegnelsen «slacker», i Storbritannia og deler av Europa «NEET». I Norge brukes ofte betegnelsen «naver» i dagligtalen.

Første norske studie i sitt slag

Vår studie, Ungdomshelseundersøkelsen i Nord-Norge (UHNN) er den første norske kohort-studie i sitt slag. (2) Det som gjør studien spesiell, er at den inkluderer både norsk majoritetsungdom og samisk minoritetsungdom. Ti prosent av alle ungdommene i denne studien har samisk bakgrunn.

Vi vet at minoritetsungdom generelt har høyere risiko for å falle utenfor arbeidslivet og dermed også oppleve mer sosial utestenging. Dette handler ofte om at mange dropper ut av videregående og blir arbeidsledige, noe som igjen også medfører risiko for dårligere helse. I Norge viser forskning at ungdom som bor i Nord-Norge oftere faller ut av videregående skole, og har høyere arbeidsledighet enn sine jevnaldrende ellers i Norge.

Vi fulgte en gruppe unge gjennom flere år, først ved en spørreundersøkelse da de var 15-16 år, og deretter inn i videregående skole og som ung voksen. Gjennom registerdata fra store nasjonale register studerte vi hvordan det gikk med ungdommene med tanke på helse, trygdeytelser og utdanning. Vår studie ble avsluttet da de unge var 23-25 år.

Hvorfor er det viktig å forske på NEET i en bred kontekst?

Bekymringene for NEET-status er tredelte:

• Kostnadene ved sosial stønad/trygd
• Tapet i skatteinntekter ved å ikke ha folk i arbeid
•  Folkehelseutfordringene ved at mennesker faller utenfor arbeidslivet og får dårlig helse

Vi vet at individer med lav utdanning, lav inntekt eller arbeidsledighet, på det jevne rapporterer at de har dårligere helse enn andre grupper. Unge menneskers engasjement i egen utdanning og karriere blir påvirket av foreldrenes utdanningsnivå og status.

Det å motta offentlig økonomisk støtte tidlig i livet er ofte en indikator på at man senere i livet vil oppleve å havne utenfor arbeidslivet, eller snarere at man aldri kommer inn i arbeidslivet. Arbeid er en viktig kilde til både sosial inklusjon, inntekt, gode levekår og gir mange positive helseeffekter.

Psykiske helseproblemer og muskel- og skjelettplager er de mest framtredende folkehelseproblemene i Norge i dag. Disse helseplagene er krevende og kostbare for de som lider, for deres familier og for samfunnet. Det har de siste tiårene vært en økning i antallet unge langtidssyke (18 – 29 år) som mottar helsehjelp, rehabilitering og offentlige midler for å håndtere psykiske lidelser.

Vi vet at utfordringer med psykisk helse og/eller muskel- og skjelettplager tidlig i livet kan bety redusert arbeidskapasitet og avhengighet av offentlig støtte senere i livet. Angst og depresjon (stemningslidelser) er de lidelsene som oftest fører til langvarig avhengighet av økonomisk støtte. Disse lidelsene forekommer ofte sammen med muskel- og skjelettplager hos unge mennesker.

Hva fant vi i vår studie?

UHNN – studien viste at NEET-status hos unge var signifikant høyere blant kvinner (20,9 %) enn blant menn (16,2%). Samtidig viste det seg at blant samiske unge var det motsatt; NEET-status blant samiske menn var signifikant høyere enn hos ikke-samiske menn. Samiske kvinner hadde lavere NEET-status enn hos ikke-samiske kvinner.

Blant kvinner var sosiale vansker knyttet til vennskap og hyperaktivitet og oppmerksomhetsvansker i ungdomsårene knyttet til NEET-status senere i livet. Blant unge menn var det sosiale vansker, atferdsproblemer og muskel- og skjelettplager som førte til senere NEET-status.

Et interessant funn var at vi ikke fant noen sammenheng mellom å ha fullført skolegang og det å være utenfor arbeidslivet senere. Derimot viste det seg at foreldrenes utdanningsnivå hadde sterk innflytelse på senere utenforskap i arbeidslivet blant de unge.

Vi ønsket med denne forskningen å vise hvilke grupper som står i fare for å oppleve NEET-status, og å bidra til et økt fokus på å forebygge dette hos utsatte grupper. Et sentralt grep vil være å fokusere på støtte til ungdom som sliter med både psykiske og kroppslige helseproblemer. Hvis dette blir tatt tak i tidlig, kan det ha en god forebyggende effekt og bidra til at færre ungdommer opplever status som NEET og den sosiale eksklusjonen det kan være å oppleve seg selv som «naver».

Du kan lese hele artikkelen her (pdf). 1. NEET er en forkortelse av «not in education, employment, or training». Begrepet omfatter ungdom og unge som verken er i utdanning, jobb eller opptrening. 2. Kohort: En gruppe mennesker født i samme tidsperiode. Kohortstudie: Betegnelse på studier der man følger en gruppe mennesker over tid og ser hvem som utvikler sykdom. Innlegget er også publisert på Tilbeste.no.

Samfunnet trenger ansatte i helse og sosialtjenesten som har inngående kunnskap om geriatriske problemer, demens og alderspsykiatriske plager. NTNU har fra høsten opptak til en tverrfaglig videreutdanning i aldring og eldres helse, som går deltid over to år. Søknadsfrist er 15. april.

Foto: Andrzej Dragan andrzejdragan.com

Denne videreutdanningen har ikke hatt opptak av nye studenter siden sammenslåingen mellom HiST og NTNU, og vi opplever at det er etterspørsel etter den kompetansen utdanningen bidrar til.

Les mer om utdanningen og søk opptak

Faglig påfyll for klinikere

Vi lever lengre og holder oss lengre aktiv, men det er også mange som lever med store helseutfordringer og hjelpebehov i lengre perioder. Forekomsten av for eksempel demens øker med økende alder, og mange lever med nedsatt fysisk funksjon og evne til å klare seg i dagliglivet. Behovet for bistand fra helse- og sosialtjenesten øker med økende utfordringer.

NTNUs videreutdanning i aldring og eldres helse gir studentene kunnskap som bygger videre på bachelorutdanningene i helse og sosialfag som vi har i dag, og den er godt egnet for klinikere. Er du for eksempel utdannet sykepleier, fysioterapeut, eller ergoterapeut vil denne videreutdanningen passe ypperlig for deg. Den er også godt egnet for personer som har en bachelorgrad fra de andre helse- og sosialfagene. Bakgrunn fra andre studieprogram innen samfunnsvitenskap, naturvitenskap eller humaniora med relevans for aldring og eldres helse kan også ta denne videreutdanningen, og det samme gjelder de som har en utdanning innen medisin, psykologi eller tannhelse som tilsvarer minimum treårig bachelorutdanning.

Helsetjenesten for eldre vil kreve stadig mer kompetanse

Vi trenger en videreutdanning som gir kompetanse til å jobbe tverrfaglig, se ressurser hos den enkelte og kunne bruke velferdsteknologi og innovasjon for å skape en bedre hverdag for den enkelte og løse helseutfordringer. Ansatte som har gode redskaper til å kartlegge behov på en reflektert måte og jobbe systematisk med faglige utfordringer gir en bedre helsetjeneste.

Om noen år vil nesten 30 % av befolkningen være 65 år og 10 % av alle vil være 80 år eller mer. Det er viktig at samfunnets aktører har nødvendig kompetanse til utvikle helse- og sosialtjenesten slik at den kan ivareta de utfordringer vi står ovenfor. Vi trenger å videreutvikle de ansatte i helse og sosialtjenesten som kan bidra til utvikling av nye tjenester, til å forebygge sykdom og drive helsefremmende arbeid blant eldre.

Denne tverrfaglige videreutdanningen egner seg for personer som

• vil gjøre en forskjell, og som vil bidra til å utvikle helse- og sosialtjenesten til eldre på ulike nivå og områder i samfunnet
• vil bidra til kvalitetsheving av eksisterende helse- og sosialtjenester til eldre og bidra til nye tjenester
• er interessert i velferdsteknologi, ehelse og innovasjon
• er ny i fagfeltet
• allerede jobber innenfor området og som vil ha faglig påfyll og utvikling av systematiske arbeidsmetoder
• har ansvar for fagutvikling og kvalitetssikring på sin arbeidsplass

Denne videreutdanningen er et deltidsstudium på 60 studiepoeng og den går over to år. Om man ønsker, kan videreutdanningen danne overgang til et videre mastergradsløp etter vilkår fastsatt ved det enkelte studiestedet