Svangerskapsdiabetes, en tilstand der den gravide har forhøyede blodsukkernivåer, er forbundet med negative konsekvenser for mor og barns helse på kort og lang sikt. Kjente risikofaktorer for svangerskapsdiabetes er arv, overvekt før graviditeten, hvis mor er over 25 år, høy vektoppgang i svangerskapet og etnisk opprinnelse utenfor Europa. Observasjonsstudier har vist en sammenheng mellom et ugunstig kosthold og svangerskapsdiabetes, samt at et kosthold i tråd med det helsemyndighetene anbefaler kan beskytte mot sykdommen.

Illustrasjonsfoto: iStock

I Norge anbefales gravide kvinner å følge de samme kostanbefalingene som den øvrige, voksne befolkningen. Dette innebærer et kosthold som er rikt på frukt, grønt, fiberrike korn- og matvarer, fisk og magre meieriprodukter, og hvor inntaket av rødt og bearbeidet kjøtt, sukker og prosesserte matvarer er begrenset. I tillegg anbefales det at gravide avstår helt fra alkohol og at de tar tilskudd av folsyre.

Vi ønsket å sammenlikne kosthold i svangerskapet mellom gravide kvinner som fikk svangerskapsdiabetes og gravide kvinner som ikke fikk det, samt sammenlikne kostholdet til de gravide kvinnene med de norske kostanbefalingene fra 2011 og de nordiske næringsstoffanbefalingene fra 2012.

I studien vår brukte vi kostdata fra 702 gravide kvinner, som hadde gjennomført en glukosebelastningstest i svangerskapsuke 18–22 og 32–36. Kostdata ble samlet inn på de to tidspunktene ved hjelp av et matvarefrekvensspørreskjema. Kostdataene ble gruppert i 15 hovedgrupper av mat- og drikkevarer og næringsstoffinntak ble beregnet. Svangerskapsdiabetes ble diagnostisert i uke 32–36 ut i fra en forenklet versjon av de nye IADPSG* – kriteriene; fastende blodsukker på 5.1 eller mer og/eller 2 – timers blodsukker på 8.5 eller mer.

I alt 40 (6%) av de 702 gravide kvinnene hadde svangerskapsdiabetes i uke 32–36, heretter omtalt som GDM (gestational diabetes mellitus)-kvinnene. På det første måletidspunktet, uke 18–22, skilte GDM-kvinnene seg ut fra de som ikke fikk svangerskapsdiabetes ved at de var litt tyngre, hadde høyere BMI og høyere blodsukkerverdier, samt ved at flere rapporterte at de hadde diabetes i nær familie.

Det var ingen forskjeller mellom GDM-kvinnene og ikke-GDM-kvinnene i inntaket av de 15 hovedmatvaregruppene, ei heller næringsstoffinntak. I forhold til myndighetenes kostanbefalinger, hadde de gravide kvinnene (både GDM og ikke-GDM) for høyt inntak av rødt og bearbeidet kjøtt, og for lavt inntak av grønnsaker og feit fisk. Inntaket av frukt og grønnsaker kombinert møtte anbefalingene, mens inntaket av fisk og skalldyr var nært den nedre grensen for anbefalt inntak. Næringsstoff- og fiberinntaket var innenfor myndighetenes anbefalinger, med unntak av folat, jern og vitamin D, som var under anbefalt inntak for gravide. Over 240 kvinner (35%) rapporterte at de drakk alkohol i svangerskapsuke 18–22 og 32–36. Alkoholinntaket var lavt for de aller fleste av de som rapporterte alkoholinntak, med et median daglig inntak på 0.5 g ren alkohol. Pils var den hyppigst rapporterte alkoholholdige drikken, etterfulgt av vin.

Sammenhenger mellom blodsukker og kosthold ble undersøkt i statistiske modeller, hvor faktorer som kunne ha påvirket resultatene ble tatt høyde for. Disse faktorene var mors alder, BMI før og under svangerskap, vektoppgang under svangerskapet, diabetes i nær familie og selvrapportert trening før svangerskapet. Vi fant ingen sammenheng mellom kosthold og blodsukker.

Konklusjonen er at vi ikke kunne finne forskjeller i kostholdet til de gravide kvinnene som kunne forklare hvorfor noen utviklet svangerskapsdiabetes, samt at tiltak må settes inn for å sikre tilstrekkelig inntak av alle næringsstoffer og alkoholavhold hos gravide.

* International Association for Diabetes in Pregnancy Study Group

Her kan du lese studien Dietary Intakes and Dietary Quality during Pregnancy in Women with and without Gestational Diabetes Mellitus-A Norwegian Longitudinal Study fra 2018.

Svangerskapsdiabetes kjennetegnes ved forhøyet blodsukker hos gravide, men vanligvis lavere nivåer enn for de med diabetes. Tilstanden er forbundet med økt risiko for blant annet høy fødselsvekt hos barnet, at barnets skulder blir sittende fast i fødselskanalen og svangerskapsforgiftning hos mor.

Svangerskapsdiabetes diagnostiseres med en glukosebelastningstest hvor den gravide må faste over natten (8-14 timer) før hun får tatt blodprøve til måling av fastende glukose. Deretter må hun drikke en glukoseløsning på ca 2,5 dL og vente i 2 timer før ny prøve til glukosebestemmelse. Dette er tidkrevende og alle klarer ikke å holde seg fastende. Noen blir kvalme og kaster opp av glukoseløsningen slik at man ikke får gjennomført testen.

Måling av Hemoglobin A1c kan kanskje brukes til å utelukke svangerskapsdiabetes hos en del gravide slik at de slipper å ta en glukosebelastningstest. (Illustrasjonsbilde: iStock)

Hemoglobin A1c, ofte kalt langtidsblodsukker, er et mål for gjennomsnittlig glukose over mange uker og har fordeler framfor glukosebelastningstesten. Den kan måles i én enkelt blodprøve uavhengig av faste, man slipper å innta en glukoseløsning og Hemoglobin A1c er mer stabilt enn glukose etter at blodprøven er tatt.

Vi studerte om Hemoglobin A1c kan brukes som en screeningtest for svangerskapsdiabetes for å kunne redusere antall glukosebelastninger. I tillegg studerte vi om Hemoglobin A1c kan brukes til å forutsi om kvinnen har økt risiko for svangerskapsforgiftning og høy fødselsvekt hos barnet.

Vi brukte data fra TRIP-studien (Training in Pregnancy), som er en randomisert, kontrollert intervensjonsstudier av trening hos gravide, norske kvinner.

Vi fant at Hemoglobin A1c kan ha potensiale til å redusere antallet glukosebelastninger ved å utelukke svangerskapsdiabetes hos de med lavest Hemoglobin A1c-nivåer. Vi fant imidlertid ikke at Hemoglobin A1c kan brukes til å diagnostisere svangerskapsdiabetes eller til å forutsi om kvinnen har økt risiko for svangerskapsforgiftning og høy fødselsvekt.

Konklusjonen er at våre funn taler for at Hemoglobin A1c kanskje kan brukes til å utelukke svangerskapsdiabetes hos en del gravide som dermed kan unngå ulempene med en glukosebelastningstest.

Denne bloggteksten er en oppsummering av en av forskningsartiklene, “Hemoglobin A1c as screening for gestational diabetes mellitus in Nordic Caucasian women“, som inngikk i min PhD-avhandling «Hemoglobin A1c in screening for gestational diabetes mellitus – Diagnostic accuracy studies and analytical considerations».

Artikkelen er en del av forskningsprosjektet «Trening i svangerskapet» (Training in Pregnancy – TRIP) i perioden 2007-2010. Du kan lese om de andre forskningsfunnene på www.ntnu.no/ism/trip

Verdens Helseorganisasjon (WHO) endret for noen år siden kriteriene for svangerskapsdiabetes fordi noen studier har antydet at også blodsukkerverdier under grensen for svangerskapsdiabetes ifølge de eksisterende kriteriene var forbundet med negative svangerskapsutfall. Vi ønsket å finne ut hva endringene i kriteriene hadde å si for hvem og hvor mange som fikk diagnosen svangerskapsdiabetes.

Illustrasjonsbilde: iStockPhoto

Svangerskapsdiabetes er når den gravide har for høye nivåer av blodsukker. Det er en tilstand som er forbundet med negative effekter på blant annet hjerte-karsystemet både hos mor og barn, og det er derfor viktig å oppdage og følge opp.

De nye kriteriene definerer svangerskapsdiabetes med en noe lavere fastende blodsukkerverdi og en noe høyere 2-timers blodsukkerverdi. Dette betyr at hvis man lå i grenseland for å få svangerskapsdiabetes ut fra fastende blodsukker basert på de gamle kriteriene vil man mest sannsynlig få diagnosen ut fra de nye kriteriene.

Vi vurderte de to kriteriesettene opp mot hverandre for å se på hvor mange og hvilke gravide kvinner som fikk diagnosen svangerskapsdiabetes ut fra de to kriteriesettene.

I studien vår brukte vi data fra 687 kvinner som hadde gjennomført en glukosebelastningstest i uke 18-22 og i uke 32-36 av svangerskapet. Svangerskapsdiabetes ble definert både ut fra de gamle WHO-kriteriene (som fastende blodsukker på 7.0 eller mer og/eller 2-timers blodsukker på 7.8 eller mer)  og ut fra en forenklet versjon av de nye kriteriene som enten fastende blodsukker på 5.1eller mer og/eller 2-timers blodsukker på8.5 eller mer. De nye kriteriene kalles International Association for Diabetes in Pregnancy Study Group criteria (IADPSG).

Vi så at ved å bruke de nye kriteriene fikk flere kvinner diagnosen svangerskapsdiabetes (7.4 % mot. 6.1 % med de gamle kriteriene). Hvis man brukte de nye IADPSG-kriteriene hadde eldre kvinner, de med høyt fastende insulin og de som ikke trente regelmessig i uke 18-22 høyere risiko for å få svangerskapsdiabetes. Hvis man brukte de gamle WHO-kriteriene, derimot, hadde eldre kvinner og de som hadde lav høyde høyere risiko for å få svangerskapsdiabetes.

Konklusjonen på studien var at de nye kriteriene førte til at noe flere kvinner fikk diagnosen svangerskapsdiabetes. Den viste også at hvem som fikk diagnosen så ut til å variere ut fra hvilket av de to kriteriesettene man benyttet.

Her kan du lese hele forskningsartikkelen Gestational diabetes mellitus among Nordic Caucasian women: Prevalence and risk factors according to WHO and simplified IADPSG criteria. som ble publisert i Scandinavian Journal of clinical and Laboratory Investigation i 2014.

Forekomsten av personer med overvekt, fedme og diabetes type 2 (T2D) har økt betraktelig de siste 30 årene i den vestlige verden, inkludert i Norge (1,2). Norske helsemyndigheter har i løpet av de siste ti årene kommet med flere politiske dokumenter som oppfordrer til at det skal iverksettes tilbud for å behandle og forebygge overvekt, fedme og diabetes type 2. (3,4).

I 2011 kom Helsedirektoratet med en anbefaling om at alle norske kommuner bør ha en Frisklivssentral med tilbud til personer som har behov for å endre levevaner, primært innen områdene fysisk aktivitet, kosthold og tobakk (5). For å tilpasse og utvikle tilbudene ved Frisklivssentraler på best mulig måte er kunnskap om deltakere viktig. Deltakerne ved Frisklivssentraler sine forutsetninger for endring er lite utforsket. I min doktorgradsavhandling var hovedmålet nettopp å øke forståelsen omkring deltakere på Frisklivssentraler sine forutsetninger for endring av levevaner i forhold til å redusere overvekt og fedme, samt å forebygge diabetes type 2 (6).

• Denne teksten er først publisert i bladet Diabetesforum nr 2. 2017

SAMTALE: Alle har like grunnvilkår – som å bli sett og møtt som menneske av et annet menneske. Illustrasjonsfoto: iStock.

Negative erfaringer og emosjonell bagasje

Deltakerne i min studie rapporterte et ønske om å endre levevaner fordi deres liv ble negativt påvirket av deres helsetilstand (7). Flere hadde tidligere prøvd å gå ned i vekt, noen ved behandling i spesialisthelsetjenesten eller i primærhelsetjenesten, mens alle hadde prøvd ulike slankekurer.

De forklarte at de satt fast i gammelt mønster selv om de hadde kunnskap om både trening og kosthold, men de hadde vanskelig for å gjøre noe med det (7). Det var på grunn av tidligere negative erfaringer og emosjonell bagasje fra barndom og fram til i dag at det var vanskelig å gjøre noe med det, fortalte de. Den emosjonelle bagasjen var knyttet til familie og sosiale forhold og omhandlet blant annet mobbing, trakassering, vold, overgrep, psykisk sykdom og rusmisbruk. Flere rapporterte også nåværende problemer i forhold til ektefelle, familie, på arbeidsplass og sosialt (7).

Emosjonell overbelastning kan føre til negativ mestringsatferd og undertrykkelse av følelser som igjen kan utløse en kaskade av vektøkningsinduserende effekter – som å spise for å undertrykke negative følelser, noe som igjen fører til appetitt oppregulering, lavgradig betennelse og muligens også redusert basalmetabolisme (8).

Belastende livshendelser – særlig i barndom og tidlig alder – kan sette seg i kroppen som kronisk stress, som igjen kan føre til negativ helsetilstand (9). Kronisk stress, for lenge og/eller for ofte, manglende muligheter for restitusjon, uforutsigelig eller ingen støtte; integritetskrenkelser, neglekt, kulde og kaos – alt kan skade hjernens utvikling og innskrives biologisk i kroppen (10). Hvis emosjonell overbelastning er blitt innskrevet biologisk i kroppen, kan det være en bremsende effekt for vektreduksjon, og da er det ikke så enkelt med en løsning som «å spise mindre og trene mer».

Personer med vektproblematikk kan i tillegg ofte være preget av skam på grunn av holdninger omkring overvekt i samfunnet – om at det er et personlig ansvar som henspeiler til mangel på selvkontroll i forhold til valg av levevaner (11). Følelsen av skam kan forsterkes hvis hovedvekten legges på personlig ansvar for overvekt og fedme (12). Internalisering av holdninger de blir møtt med i samfunnet, kan igjen føre til sosial isolasjon, helserelatert angst, sosial angst, depresjon og enda flere usunne mestringsstrategier (13). I tillegg kan det ikke å ha lyktes med tidligere forsøk på å gjøre endringer, være med på å gi skamfølelse, og det blir en nedadgående negativ spiral som er vanskelig å komme ut av.

Hvordan bidra til endring?

I min studie fant vi at deltakere som skal gjøre endringer i forhold til å redusere overvekt, fedme og forebygge diabetes type 2 har ulike forutsetninger, ulike erfaringer og ulike ressurser (14). Personer er motiverte for å gjøre endring gitt to aspekt: 1. kunnskap og informasjon, og 2. følelser og verdier. Helsefaglige utdanninger er gode på kunnskap og informasjon (15). Innen overvekt og fedme har både pasienter og helsepersonell vært skuffet over resultater av konservativ behandling som omhandler kosthold og fysisk aktivitet (16, 17). Deltakere som er fokusert på kosthold og fysisk aktivitet, går ofte tilbake til gamle vaner etter at de er ferdige med en behandlingsperiode (18).

I helsevesenet i dag er det mye som kan gjøres med finurlige metoder for å behandle det kroppslige, men hvis årsaken ligger i erfaringer og emosjoner, hjelper dette lite på sikt. I arbeid med personer med overvekt og fedme kan det se ut til at følelser og verdier ikke har hatt like stort fokus og dermed har vært «elefanten i rommet» (15).

Helsepersonell må ha en bevissthet og forståelse for viktigheten av deltakeres identitet, verdier, selvfølelse og følelser for å kunne bistå i arbeidet med endring (15). En samarbeidende relasjon basert på tillitt, aksept, respekt for personers autonomi, vektlegging av likeverdighet og å formidle empati, er viktig for å få fram motivasjon for endring (19). Ved å snakke om følelser, valg, livshistorie og livssituasjonen kan den enkelte selv komme fram til gode løsninger for seg selv, og/eller være mottagelig for råd (19). Det er vist at antall konsultasjoner som personer med overvekt og fedme har hatt hos fastlege, kan reduseres med 30 % ved at fastlegen benytter seg av å spørre, lytte og anerkjenne (20).

Selv om personer er ulike, har alle like grunnvilkår – som å bli sett og møtt som menneske av et annet menneske (21). Relasjonen og interaksjonen mellom mennesker kan legge et biologisk grunnlag for tilheling. Det er funnet at sosiale relasjoner forklarer nesten 20 % av variasjonen i blodsukkerkontroll, målt ved HbA1c (22). En metaanalyse viste at personer med gode sosiale forhold hadde 50 % økt sjanse for overlevelse sammenlignet med andre faktorer, som å slutte å røyke, å være fysisk aktiv og blodtrykksbehandling (23). Disse funnene indikerer at menneskers relasjoner bør tas like alvorlig som andre risikofaktorer som påvirker mortalitet.

Det kliniske skjønn i møte med deltakere med negative erfaringer og emosjonell bagasje handler om å forstå sårbarhet, akseptere og improvisere i forhold til at personer er ulike og må tilnærmes ulikt (24). En bred åpning i kommunikasjon kan gjøre det eksplisitt at deltakeren får ledelsen i interaksjonen og stimulerer initiativet for de som ikke åpner seg så lett. I Nasjonale retningslinjer for diabetes (2016) innunder kapittelet «Kommunikasjon, mestring og motivasjon» er det foreslått ulike spørsmål til bruk i konsultasjoner med personer med diabetes for å få fram nødvendig informasjon for å få rede på hva som tynger, hva som gleder, hva som oppleves vanskelig og hvilke ressurser som kan være utgangspunkt for endring (25).

Oppsummering

Samtidig med at norske helsemyndigheter har kommet med anbefalinger om tilbud for personer med overvekt, fedme og diabetes type 2 (3–5), har vi det siste tiåret fått ny kunnskap som har belyst sammenhengene mellom eksistensielle livsvilkår og biologisk skjevutvikling som risikofaktorer og sykdom (10, 26).

Det kan være årsaker som har ført til at deltakere trenger hjelp til å endre levevaner som nødvendigvis ikke er biologisk begrunnet, men som likevel framtrer biologisk. Selv om det er vist at gode sosiale relasjoner har betydning for personers helsetilstand, er likevel kosthold og trening hovedfokus i tilbudene som er anbefalt. Både individuelle og sosiale ressurser bør være utgangspunkt og grunnlag for å tilrettelegge når deltakere ønsker å gjøre endringer i forhold til levevaner.

Referanser

1. Stevens GA, Singh GM, Lu Y et al. Global Burden of Metabolic Risk Factors of Chronic Diseases Collaborating Group. National, regional, and global trenmds in adult overweight and obesity prevalences. Popil Helath Metr 2012;10 (1) p:22.
2. Chen L, Magliano DJ, Zimmet PZ. The worldwide epidemiology of type 2 diabetes mellitus-present and future perspectives. Nature Reviews Endocrinology 2012; 8: 228-236.
3. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015). Oslo: 2011.
4. Helse- og omsorgsdepartementet. St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen — Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: 2009.
5. Helsedirektoratet. Nasjonal veileder for kommunale Frisklivssentraler. Etablering, organisering og tilbud. Helsedirektoratet, Oslo: 2011.
6. Følling IS. Participants at Healthy Life Centre`s presumption for lifestyle change. Doctoral Thesis at NTNU, 2017;143.
7. Følling IS, Solbjør M, Helvis AS. Previous experiences and emotional baggage as barriers to lifestyle change. BMC Family Practice 2015;16:73.
8. Hemmingsson E. A new model of the role of psychological and emotional distress in promoting obesity: conceptual review with implications for treatment and prevention. Obes Rev 2014;15:769-779.)
9. Kirkengen al. Når krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget, Oslo: 2012.
10. McEwen BS. Brain on Stress: How the social environment gets under your skin. Proc Natl Acad Sci 2012;109. Suppl2
11. Fellitti V, Jaktstis K, Pepper V et al. Obesity: Problem, Solution, or Both?  The Permanente Journal 2010;1 (10):525.
12. Brownell KD, Kersh R, Ludwig DS et al. Personal responsibility and obesity: a constructive approach to a controversial issue. Health Affairs (Project Hope), 2010;29: p. 379-387
13. Puhl RM, Moss-Racusin CA, Schwartz MB. Internalization of weight bias: Implications for Binge Eating and Emotional Well-being. Obesity 2007;15(19:19-23).
14. Følling IS, Solbjør M, Midthjell K et al. Exploring lifestyle and risk in preventing type 2 diabetes-a nested qualitatie study of older participants in a lifestyle program (VEND-RISK). BMC Public Health 2016;16:876.
15. Nash J. The obesity epidemic; «Are emotions the elephant in the room?» Diabetes Research and Primary Care 2015;17:21-5.
16. ShaiI, Stampfer M. Weight-loss diets-can you keep it off? Am J Clin Nutr 2008;1185-1186 (88).
17. Thomas SL, Hyde J, Karunaratne A et al. “They all work…when you stick to them”: A qualitative investigation of dieting, weight-loss, and physical exercise, in obese individuals. Nutr J 2008; 7(34).
18. Sodlerlund A, Fischer A, Johansson T. Physical activity, diet and behaviour modification in the treatment of overweight and obese adults: a systematic review. Perspect Public Health 2009;129:132-42.
19. Barth T og Nasholm C. Motiverende samtale-MI. Endring på egne vilkår. Fagbokforlaget, Bergen: 2011
20. Fellitti V, Anda RF. Chapter 10 In Chadwick`s Child Maltreatment. The lifelong Effects of Adverse Childhood Experiences. Sexual abuse and psychological maltreatment. Encyclopedic. 2014;2(4).
21. Vetlesen AJ. Menneskeverd og ondskap. Gyldendal Forlag. Oslo: 2003.
22. Hempler NF, Joensen LE, Willaing I. Relationship between social network, social support and health behaviour in people with type 1 and type 2 diabetes: cross-sectional studies. BMC Public Health 2016; 16:198.
23. Holt-Lunstad J, Smith TB, Layton B. Social Relationships and Mortality Risk: A Meta-analytiv Review. PLos medicine 2010; 7:7.
24. Martinsen K. Samtalen, skjønnet og evidensen. Vol 1 Akribe AS. Oslo: 2005.
25. Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for Diabetes 2017. Hentet fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/diabetes
26. Getz L, Kirkengen AL, Ulvestad E. The human biology—saturated with experience. Tidskr Nor Legeforen 2011; 8(131(7)):683-7.

Svar fra Valdemar Grill,
professor i diabetes ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin

Flere studier viser på en assosiasjon  mellom  psykiske plager og  diabetes, spesielt type 2 diabetes. Men en assosiasjon  viser ikke uten videre at det er en årsakssammenheng. En sammenheng er ikke per i dag bevist. Det er en hel del forskning på gang for å nærmere karakterisere forholdet mellom psykiske plager og forskjellige former av diabetes.

Og svar fra Solveig Klæbo Reitan,
overlege og spesialist i psykiatri ved St. Olavs Hospital og førsteamanuensis 2 ved Institutt for nevromedisin, NTNU

Dette er et felt det forskes på. Ut fra kliniske erfaringer så vel som en del studier ser det ut til at diabetes og depresjon kan henge sammen men funnene er foreløpig svært usikre. Man vet ikke om depresjon gir diabetes, om diabetes gir depresjon eller om det er an annen faktor som er felles for begge (jfr forskningsartikkelen “The role of depression and anxiety in onset of diabetes in a large population-based study“).

Videre er det slik at flere psykofarmaka (medisiner man gir for psykisk lidelser) har metabolske bivirkninger inkludert bl.a. forhøyet risiko for diabetes type 2. Dette må vi være veldig bevisst når vi gir pasienter disse medisinene.

Endelig er det slik at diabetes type 2 ofte kan være forbundet med metabolske forhold (som fedme) som påvirker immunsystemet og diabetes type 1 er en immunsykdom (immunsystemet angriper cellene som produserer insulin og ødelegger disse). Disse immunforholdene kan som kjent påvirke psyken. Samtidig kan depresjon og annet psykisk stress påvirke immunsystemet. Det er derfor meget sannsynlig at disse tingene kan henge sammen. Men vi vet ennå ikke i hvor stor grad dette har betydning klinisk og for enkeltindivider.

Blogger: Mansoureh Hosseini,
idrettsfysiolog

Forskere på det medisinske fakultet ved NTNU og St. Olavs Hospital ønsker å undersøke hvordan ulike treningsmetoder og/eller kostholdsendringer påvirker hjertefunksjonen til overvektige barn og ungdom i alderen 7-16 år.

I tillegg ønsker vi å undersøke hvordan de ulike treningsmetodene påvirker kjente risikofaktorer for hjerte og karsykdom som blodtrykk, blodsukker og kolesterol.

Til dette prosjektet søker vi overvektige barn og ungdom i alderen 7-16 år. Prosjektet har startet og deltakere inkluderes fortløpende. Treningsperioden vil vare 12 uker, med 12 måneders oppfølging.

Kroppsmasseindeks (KMI) er vekt i kg/høyde i m2. I tabellen kan du se hva som vurderes som overvekt hos barn og ungdom.

Prosjektet er godkjent av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskning, Midt-Norge. For mer informasjonom studien ta gjerne kontakt med

• Mansoureh Hosseini (idrettsfysiolog): epost: mansoureh.hosseini@ntnu.no Tlf: 455 47 747
• Siri Marte Hollekim-Strand (stipendiat) Tlf: 997 84 506

Blogger: Adrian Solli

Da er du den vi leter etter til denne studien.

Studien kan være med på å hjelpe deg i gang med livsstilsendringen og redusere risiko for komplikasjoner. Studien vil sammenligne helseeffektene av få treningsøkter som er lengre opp mot mange treningsøkter som er kortere når den totale treningsmengden er den samme.

For å delta i studien må du ha mulighet til å møte på treningslaboratoriet ved St. Olavs Hospital minimum tre ganger per uke.

Før og etter treningsperioden vil det bli tatt blodprøver, urinprøve, ultralyd av hjerte (ekkokardiografi), målt oksygenopptaket (utholdenheten i form av VO2max), kroppskomposisjon og målt blodsukker (over 120 timer), hjerterytme (over 120 timer) og blodtrykk (24 timer). Før treningsperioden vil aktivitetsnivået ditt bli målt gjennom en uke. I tillegg blir hjerterytmen målt under trening.

Disse målingene vil foregå på St. Olavs Hospital med unntak av de som måles over lengre tid (disse blir bare startet og stoppet på sykehuset).

Ønsker du å delta eller høre mer om studien? Ring Adrian Solli på tlf 911 26 253 eller send mail til adrias@stud.ntnu.no. Du kan også fylle ut vårt registreringskjema på nett, da vil vi ringe deg opp innen kort tid.

PS: Aldersspennet var først oppgitt som 20-65, men er blitt endret til 30-70 år

Denne studien er avsluttet. Det går ikke an å melde seg som forsøksperson lengre.

Er du overvektig (det vil si en BMI* mellom 30 og 45 kg/m²), relativt inaktiv (som ikke mosjonerer regelmessig), i alderen 18-50 år og ellers frisk, så kan dette være en aktuell studie for deg.

Vi kjører en forskningsstudie ved NTNU, uten kommersielle interesser, med formål å undersøke hvilken rolle periodisk faste har på vektkontroll.

Vi er interessert i å finne ut om lignende vekttap oppnådd ved periodisk faste versus en standard diett med energirestriksjoner (med den samme totale energireduksjon og sammensetning av makronæringsstoffer), gir de samme endringene i kroppssammensetning og metabolisme.

Du vil bli tilfeldig plassert i en av de to intervensjonsgruppene over en periode på 12 uker: (1) periodisk faste eller (2) standard diett med energirestriksjoner.

Gruppen som skal drive periodisk faste vil gjennomføre 3 ikke-sammenhengende dager med delvis faste ukentlig, noe tilsvarende 5:2-dietten. I løpet av de tre dagene med faste, vil deltakerne bli bedt om å spise en kommersiell VLCD-diet, med et variert utvalg av milkshake, smoothies og supper (gratis). For de fire dagene med vanlig mat, vil deltakerne få en diett som passer til energibehovet, ved bruk av måltidserstattere (som smoothies, supper og barer) og vanlig mat. Deltakerne som blir randomisert til gruppen med standard diett vil gå på en lavkaloridiett, med både måltidserstattere og vanlig mat. Det er forventet en vektnedgang på omtrent 8.5 % av utgangsvekten.

Dette skjer underveis i studien

Denne vekta måler kroppssammensetningen. Foto: Geir Mogen

Før og etter vektreduksjonsfasen vil du bli bedt om å møte opp på forskningsenheten for ulike målinger. Det blir målinger av kroppssammensetning, hvilestoffskiftet, bentetthet, urin- og blodprøver, samt en sykkeltest.

Etter vektreduksjonsfasen, vil deltakerne få en individuelt tilpasset kostholdsplan, for å opprettholde vekttapet. De blir også bedt om å komme tilbake for oppfølging etter 6 og 12 måneder.

*Du kan regne ut din BMI på følgende måte: vekt (kg) / (høyde (m) x høyde (m)).

En nylig publisert studie fra vår forskningsgruppe, endokrinologi og beinmetabolisme ved IKM (som også samarbeider tett med St. Olavs Hospital), antyder at svaret er nei. Treningspiller er et populært kallenavn på en type substanser som er kjent for å imitere noen av effektene som kan oppnås ved trening. Treningspillene har fått stor oppmerksomhet de siste årene og omtales som en lovende behandlingsmulighet for overvekt, type 2 diabetes og hjerte-karsykdom, og frontes som framtidens behandling av inaktivitet. Disse stoffene har ikke de positive multiorgan-effektene som trening gir, men aktiverer noen av de samme mekanismene som igangsettes i muskelcellene ved fysisk aktivitet. Siden fysisk aktivitet og trening generelt er forbundet med god skjeletthelse, ønsket vi å undersøke effekten av treningsimiterende stoffer på bein.

Kan en enkel pille gi samme gode effekt på skjelettet som trening gir? (foto: Geir Mogen)

I vår studie anvendte vi GW501516 som er en substans som binder seg til peroksisom-proliferatoraktivert reseptor type delta (PPARδ). PPARδ regulerer en rekke mekanismer som er involvert i muskelcellenes metabolske funksjon, og GW501516 har vist seg å aktivere flere av disse mekanismene på en måte som ligner effekten av utholdenhetstrening. Vi fant imidlertid at rotter som ble foret med denne substansen fikk lavere beintetthet og svekket beinstruktur. I tillegg førte behandlingen til økt konsentrasjon av kolesterol og fettsyrer i blod, noe som står i kontrast til hva som forventes av et stoff som skal imitere trening. Den aktuelle substansen viste ingen direkte effekt på beinceller i vår studie. Dermed er det mulig at de negative skjeletteffektene var sekundære til endringer i energiomsetning, uttrykt som høye nivåer av kolesterol og fettsyrer. Hos mennesker er slike endringer forbundet med tap av beinmasse og redusert beindannelse.

Stoffet som ble brukt i vår studie er tidligere vist å forsterke effekten av utholdenhetstrening. Det har derfor kommet på WADAS dopingliste, og i sykkelsporten finnes det allerede utøvere som har testet positivt på denne substansen. I vår studie ble ikke forsøksdyrene trent mens de fikk stoffet, noe som kan ha bidratt til den negative skjeletteffekten. På den annen side er det nettopp inaktive mennesker som er målgruppen for denne typen substanser. Det vil derfor være paradoksalt dersom treningspillene må kombineres med trening for at negative bivirkninger skal unngås.

At en enkelt pille skal kunne gi tilsvarende effekter som regelmessig trening på skjelett og andre organer virker usannsynlig. De positive effektene som kan oppnås med trening er systemiske og komplekse, og treningspillene vi kjenner i dag påvirker bare en liten del av denne helheten. Det kan derfor være lurt å vente enda en stund før man eventuelt kaster joggeskoene i søpla.

• Les også en sak om disse forskningsresultatene i Bergens Tidende

Har du BMI mellom 30 – 47kg/m², er frisk og ønsker vektreduksjon kan dette være noe for deg.

Studien innebærer:

• 8 uker på lavkalori pulverkur.
• Ukentlig samtale med sykepleier/forsker
• Oppfølging av klinisk ernæringsfysiolog
• Oppfølging på Røros rehabilitering (3 uker x 3 i løpet av 1 år)
• Du vil få alt gratis

Andre kriterier som blir vurdert før deltagelse:

• Vekten må ha vært stabil siste 3 måneder
• Din jobb kan ikke være fysisk krevende
• Graviditet
• Amming
• Laktoseintoleranse
• Alkohol- eller pillemisbruk
• Bruker medisiner som påvirker appetitt eller vekt
• Har diabetes, hjerte-karsykdom, stoffskiftesykdom, psykisk lidelse

Vennligst kontakt studiesykepleier Hege Bjøru, RSSO: hege.bjoru@stolav.no