Han ligger stille og har sluttet å puste. Han har tatt en overdose, og trenger hjelp – nå! Kameraten som står ved siden av ringer 113, men det er en travel kveld. Tenk om kameraten eller pårørende kunne gitt livreddende motgift i form av en enkel nesespray fram til hjelpen kommer? Nå skal vi undersøke om kameraten eller pårørende trygt kan gi motgift i form av en enkel nesespray før hjelpen kommer – vi tester nesesprayen på overdoser i felten.

Nesespray mot overdose er nå ute i ambulanser i Oslo og Trondheim. Nesesprayen inneholder nalokson, som er motgift mot heroin og andre opioider (morfinlignende stoffer). Målet med studien er å vise om nalokson gitt som nesespray er like god som dagens standardbehandling som er å gi nalokson med sprøyte i en muskel. Fordelen med dette er at motgiften kan brukes av andre enn helsepersonell, slik at motgift kan gis før ambulansen kommer frem.

Etter 10 års arbeid er NTNUs nesespray med nalokson mot overdoser godkjent i 12 land i Europa. Slik godkjenning kan man få etter studier i friske frivillige. Det er viktig at sprayen også prøves ut på virkelige overdoser. Derfor har vi nå startet en unik klinisk legemiddelutprøving i ambulansetjenestene i Oslo og Trondheim. I løpet av de neste 2 årene skal 250 ambulansearbeidere inkludere 200 overdosepasienter i en dobbeltblindet, dobbeldummy randomisert klinisk studie av den nye nesesprayen.

At studien er dobbelblindet betyr at ingen som er involvert vet om pasienten har fått motgiften som nesespray eller sprøyte. Siden enhver ser forskjell på en nesespray og en sprøyte, utføres studien med «double dummy design (dobbeltnarring)». Det vil si at alle pasientene får både nesespray og sprøyte, men bare den ene inneholder nalokson, den andre saltvann. Det er tilfeldig hvem som får motgift i nesesprayen, og hvem som får det i sprøyten.

Det er krevende å gjøre en slik avansert studie utenfor sykehus, ikke minst fordi pasientene er bevisstløse når de inkluderes, og kan derfor ikke samtykke på forhånd. Flertallet våkner av behandlingen, og blir bedt om samtykke til at informasjonen som er samlet inn kan brukes i forskning. De som ikke våkner nok til å kunne samtykke, for eksempel på grunn av vedvarende rus, får skriftlig informasjon med mulighet for å trekke seg senere. Samtykkeløsningen er utarbeidet i samarbeid med studiens brukerråd som består av representanter for rusbrukerorganisasjoner og pårørende, og er godkjent av etisk komite. Studien er også godkjent av Statens legemiddelverk.

Med 250 ansatte som skal gjennomføre studien er det viktig med opplæring. Alle de ansatte har derfor gjennomgått en omfattende opplæring før de kan inkludere pasienter.

Studien er unik i verdenssammenheng. Ingen av de tidligere studiene på akutt overdosebehandling med nalokson-nesespray har benyttet så robust metode som det vi gjør nå. Vi håper at studien kommer vise at det er mulig å gjennomføre avansert legemiddelforskning også utenfor sykehus og under svært krevende forhold.

Vi kunne ikke ha gjennomført denne studien uten sponsorstøtten vi har fått fra Samarbeidsutvalget, Helse Midt-Norge, Felles Forskningsutvalg, NTNU, St. Olavs hospital, Unimed Innovation og Lærdalsfondet. Vår farmasøytiske samarbeidspartner dne pharma har gitt uforpliktende støtte til studien ved å produsere nesesprayene og finansiert legemidlene som brukes.

Treningsstrikk har lenge eksistert som et alternativ til konvensjonelt utstyr som manualer og stenger, men er det like effektivt? Aktiveres musklene like mye?

Med treningstrikk er du ikke avhengig av tungt eller dyrt utstyr, og du kan trene hvor som helst. (Foto: Kim Sørenssen/ NTNU)

Hvis man går inn på et treningssenter i dag vil man gjerne se at manualer i mye større grad enn strikk brukes til styrketrening. Treningsstrikkene henger gjerne surret rundt ribbeveggen i et hjørne og brukes gjerne bare av de som holder på med rehabilitering etter en idrettsskade. Hvorfor brukes de ikke i større grad til tyngre styrketrening? Er det fordi manualer er mer effektive enn strikk, eller er det bare av gammel vane at folk tyr til manualene?

Vi har gjort en studie som del av et større prosjekt hvor målet var å se på effekten av styrketrening med strikk på langvarige uspesifikke smerter i nakke og korsrygg. Målet med denne studien var altså å finne ut om strikk er like effektive som manualer for styrketrening.

For å finne ut av dette rekrutterte vi 29 deltagere til å gjøre tre repetisjoner med strikk og med manualer i øvelsene flyes og omvendt flyes med den motstanden deltagerne klarte å utføre maksimalt 10 repetisjoner med. Vi festet elektroder på musklene i overkroppen for å måle muskelaktiveringen, som sier noe om hvor effektiv treningen er. Øvelsene ble utført liggende når deltagerne brukte manualer, og stående når de brukte strikk.

Det viste seg at forskjellen i muskelaktivitet mellom de to treningsmetodene varierte avhengig av hvilken muskel vi så på. Når deltagerne brukte manualer så vi at muskelaktiviteten var noe høyere i de antatte primærmusklene, altså de musklene folk gjerne ønsker å stimulere med disse øvelsene; pectoralis major (brystmusklene) i flyes, og deltoideus posterior (bakside skuldre) i omvendt flyes.

Det betyr ikke nødvendigvis at manualer er bedre enn strikk i disse øvelsene. Vi så nemlig at muskelaktiviteten i andre muskler, såkalte støttemuskler, var betydelig høyere med strikk. Dette er muskler som har som funksjon å stabilisere leddene gjennom bevegelsesbanen. Eksempler på muskler med høyere aktivitet under styrketrening med strikk var deltoideus anterior (fremre del av skulder) i flyes, og deltoideus medius (midtre del av skulder) og trapezius (nakke) i omvendt flyes.

Sammenlignet med frivekter og maskiner er treningsstrikk billig, lett å ta med seg, og tar lite plass. Vi fant at forskjellene mellom strikk og manualer i det store bildet var små. Man kan fint bruke disse metodene om hverandre og forvente samme effekt. Dette gjør dem godt egnet til å ta med når man er på farten og har begrenset tilgang på treningsfasiliteter, men likevel ønsker å vedlikeholde styrke og muskelmasse, for eksempel i ferier.

De er også et godt alternativ til de som ikke ønsker å gå på treningssenter, men ønsker å trene hjemme, enten som del av et rehabiliteringsopplegg, eller som tyngre trening for å øke styrke og muskelmasse. Det fås i dag strikk med mange ulike grader av motstand, og ved å kombinere flere strikk kan selv de sterkeste øke sin styrke og muskelmasse.

Vi hadde på forhånd trodd at effekten kom til å være sammenlignbar så lenge den relative motstanden deltagerne brukte med de to metodene ble holdt lik, og dette støttes av resultatene. De store forskjellene vi fant i støttemusklene hadde vi imidlertid ikke regnet med på forhånd, og det er jo en fin bonus for de som trener med strikk, at flere muskler aktiveres såpass mye i samme øvelse.

Les hele studien:

Professor Anne Vik leder TBI-gruppen som forsker på MR-teknologi og hjerneskade. Foto: Geir Mogen / NTNU

Traumatic Brain Injury Group (TBI-gruppen) ved Institutt for nevromedisin, NTNU, forsker på hvordan leger kan bruke MR-bilder fra hodeskadepasienter for å lettere vurdere hvordan pasientene bør følges opp på lang sikt.

– Røntgenundersøkelsen CT, som tar tverrsnittbilder av hjernen, er den vanligste metoden for å undersøke hjernen umiddelbart etter skaden, men MR gir spesielt gode bilder av hjernen og kan vise oss hvordan hjernen reagerer på en skade over tid, sier Anne Vik.  Hun er professor ved Institutt for nevromedisin ved NTNU og overlege i nevrokirurgi ved St. Olavs Hospital, og leder TBI-gruppen sammen med Asta Håberg, professor i nevrovitenskap.

Forskningen forbedrer behandlingen

Forskningsgruppen har i en tiårsperiode samlet opplysninger om hodeskadepasienter ved St. Olavs Hospital og gjennomført flere MR-undersøkelser av hver pasient i tiden etter skaden.  MR er forkortelsen for “magnetisk resonans”, en avbildningsteknikk hvor man benytter radiobølger, en sterk magnet og variasjoner i magnetfeltet til å danne bilder av kroppens indre.

Pasientene har blitt undersøkt i de første dagene eller ukene etter skaden inntraff. Så er de undersøkt igjen etter tre måneder, og så etter et år eller mer.  Sammen med andre opplysninger om pasientene, gir MR-bildene generell kunnskap om hva som skjer med hjernen etter en skade.

– Mange av pasientene med hodeskader er unge og har en frisk hjerne før skaden, slik at vi kan lære noe om hva som også skjer i reparasjonsprosessen. Denne kunnskapen er viktig for å kunne forbedre behandlingen og rehabiliteringen av pasientene, sier Anne Vik.

Moderate hodeskader kan også gi plager

Både alvorlige og moderate hodeskader fører ofte til senere plager og problemer med å fungere i hverdagslivet, for eksempel i forbindelse med skole og arbeid. TBI-gruppens forskning viser at mentale funksjoner som er knyttet til det å planlegge, sette i gang og fullføre aktiviteter, kan spesielt bli redusert etter en skade.

– Fordi denne typen problemer er mindre synlige, kaller vi dem gjerne for «skjulte handicap», eller på fagspråket svikt i eksekutive funksjoner. Men fortsatt trenger vi mer kunnskap om hva dette skyldes, sier Anne Vik.

Forskerne i TBI-gruppen undersøker nå hvorfor noen fungerer dårligere i hverdagen også etter moderate hodeskader. Moderate hodeskader er lite studert, og det er mye usikkerhet om hvorfor noen pasienter får de plagene de får på lang sikt.

MR gir en ekstra informasjonspakke

– Vi vet at hjernen løser oppgaver ved å ta i bruk mange ulike nettverk. Ved bruk av funksjonell MR, som måler aktivitetsnivået i hjernen, har vi vist at en hodeskade kan føre til at andre og større deler av hjernen aktiveres for å løse oppgaver den skadde delen skulle ha utført, sier Vik.

– Dette kan være forklaringen på hvorfor noen hodeskadepasienter blir mer slitne av å utføre en bestemt oppgave sammenlignet med for eksempel en kollega som utfører akkurat samme oppgave. Hjernen må jobbe på høygir for å kompensere for de delene som er skadet.

Både alvorlige og moderate hodeskader kan føre til senplager som tretthet og konsentrasjonsproblemer. MR-teknologi hjelper forskerne med å forstå mer av hva som skjer etter hodeskader. Foto: Geir Mogen / NTNU

MR-bildene forteller også forskerne hvordan strukturen til den delen av hjernen som er skadet kan endre seg. En fersk studie fra TBI-gruppen viser hvordan volumet av ulike deler av hjernen gradvis reduseres på MR-bildene tatt det første året etter en hodeskade.

– Vi har blant annet oppdaget at det er en sammenheng mellom hvor lang tid etter ulykken pasientens hukommelsestap varer, og volumet av pasientens hippocampus, den del av hjernen som har med hukommelse å gjøre, etter det har gått et år, sier Vik.

Etter noen måneder ser forskerne også at noen av skadene som kunne sees på MR de første ukene ikke lenger er synlige på vanlige MR-bilder. MR-undersøkelse på et tidlig tidspunkt er derfor viktig for å kunne si noe om skadeomfanget.

I behandlingen av hodeskadepasientene gir MR-bildene legene en grundigere dokumentasjon av skadetyper og omfang.

– Vi kan si at den bidrar med en “ekstra informasjonspakke” som supplerer andre kliniske opplysninger om pasientene like etter skaden. Det blir derfor lettere å vite om pasienten må følges opp ekstra nøye på lengere sikt, for eksempel om omfattende rehabilitering kan bli nødvendig, sier Vik.

Med i stor EU-studie

TBI-gruppen er med i en omfattende EU-studie på hodeskader som nettopp har startet, sammen med rundt 70 andre europeiske universitetssykehus. Forskningsgruppen blir i denne studien regnet som ett av de fem sentrene i Europa som har best ekspertise på MR-teknologi i hodeskadeforskningen.

Samarbeidet med professor Asta Håberg, leder av Trondheim fMRI gruppe som studerer hvordan hjernens funksjon og struktur endres ved sykdom er en viktig grunn til at forskningsgruppen har utviklet denne spesielle kompetansen, i følge Vik.

– En av styrkene ved forskningsgruppen vår er at vi er en tverrfaglig gruppe som utfyller hverandre faglig. Det at vi har en tett kobling mellom klinisk forskning og nevrovitenskap, gjør at vi i vår forskning kan finne svar på problemstillinger som er viktige for klinikere, og for pasienter og deres familier.  Samtidig får vi grunnleggende kunnskap om hva som skjer i hjernevevet og betydningen dette har for ulike hjernefunksjoner etter skaden, sier Vik.

I den store EU -studien vil noe av det forskningsgruppen har forsket på i Trondheim nå gjøres i en mye større populasjon og med stadig mer avanserte MR -teknikker.

I EU-studien skal også pasienter med lettere hodeskader undersøkes. Dette faller sammen med at TBI-gruppen nylig har startet et eget omfattende forskningsprosjekt med MR av denne pasientgruppen. Dermed regner vi med å kunne studere mange viktige problemstillinger også ved lette hodeskader i tiden som kommer.

Om Traumatic Brain Injury Group (TBI-gruppen)

Forskningsgruppen arbeider med ulike problemstillinger relatert til traumatisk hjerneskade. Gruppen er tverrfaglig og består av klinikere og forskere fra mange avdelinger ved St. Olavs Hospital og ulike institutter ved Det medisinske fakultet, NTNU.

Ledende fagområder og forskere:

• Nevrokirurgi ved professor Anne Vik
• Intensiv behandling ved professor Pål Klepstad
• Rehabilitering  ved postdoktor Toril Skandsen
• Avansert MRI ved professor Asta Håberg

Les mer om TBI-gruppen

Referanser

Håberg AK, Olsen A, Moen KG, Schirmer-Mikalsen K, Finnanger TG, Skandsen T, Vik A, Eikenes L. White matter microstructure in chronic moderate to severe traumatic brain injury: the impact of acute phase injury related variables and associations with global outcome, performance-based and self-reported cognitive control functions. J Neuroscience Res 2014 Dec 30 (Epub ahead of print).

Brezova V, Moen KG, Skandsen T, Vik A,  Brewer JB, Salvesen Ø,  Håberg A. Prospective longitudinal MRI study of brain volumes and diffusion changes during the first year after moderate to severe traumatic brain injury. Neuroimage: Clinical 2014: 5: 128-140.

Moen KG, Brezova V, Skandsen T, Håberg A, Folvik M, Vik A. Traumatic axonal injury: the prognostic value of lesion load in corpus callosum, brain stem and thalamus in different MRI sequences. J Neurotrauma 2014:1.31: 1486-96

Olsen A,  Brunner JF, Evensen KAE,  Finnanger TG, Vik A, Skandsen T, Landrø NI and Håberg AK. Altered Cognitive Control Activations after Moderate-to-Severe Traumatic Brain Injury and Their Relationship to Injury Severity and Everyday-Life Function. Cerebral Cortex 2014: Febr: doi:10.1093/cercor/bhu023

Moen KG, Håberg A, Skandsen T, Finnanger T, Vik A. A longitudinal MRI study of the apparent diffusion coefficient values in corpus callosum during the first year following traumatic brain injury. J Neurotrauma 2014: 31: 56-63.

Ortogeriatri. Foto: Jørn Fremstad / St. Olavs Hospital

Hvert år behandles 9000 hoftebruddspasienter i Norge, og flesteparten av dem er eldre. Hoftebruddet har ofte alvorlige konsekvenser for deres helse og funksjon.

En ny studie har funnet at ved å behandle hoftebruddspasienter ved geriatrisk avdeling i stedet for ved ortopedisk avdeling, kommer de seg mye raskere etter skaden. Et tettere samarbeid mellom sykehusenheter for geriatri og ortopedi fører til færre døgn på sykehjem og millioner i sparte helsekroner.

Forskere ved Institutt for nevromedisin ved NTNU og St. Olavs Hospital står bak studien, som de har fått publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet.

Artikkelen heter Comprehensive geriatric care for patients with hip fractures: a prospective, randomised, controlled trial

Les mer om studien på St. Olavs Hospitals nettsider og NRK Trøndelag.

Alt blir mindre og mindre, men er det like bra? Ultralyd og ekkokardiografi har vært viktige verktøy i vår kliniske hverdag i flere tiår. Det har i all hovedsak vært utført av høyt spesialisert personell ved hjelp av høyt spesialiserte ultralydmaskiner. I løpet av de siste 20 år har ultralydmaskinen krympet fra å være på størrelse med et kjøleskap til nå å passe i lomma til klinikeren. Utviklingen av tredimensjonal ultralyd, hvor elektroniske komponenter har blitt flyttet fra hovedenheten til proben, samt utvikling av mobiltelefonteknologi har vært viktige faktorer i denne «krympeprosessen».

Lommeultralyd (Vscan) i bruk. (Foto Geir Mogen/NTNU)

Lommeskannere er små og lette (ca. 400 g) ultralydmaskiner med enkelt brukergrensesnitt og lav pris (50-60.000 NOK). Funksjonaliteten er begrenset sammenliknet med en standard ultralydmaskin. Lommeskannerne som er tilgjengelig på markedet i dag har alle «kun» todimensjonal avbilding. Skanneren fra en av leverandørene har i tillegg fargeavbilding av blodstrøm (fargedoppler). Men selv om de er mindre og enklere, betyr ikke det at de er et dårligere verktøy for diagnostikk og livredning – tvert imot.

De er først og fremst tilgjengelige for brukere med et helt annet ferdighetsnivå, både i og utenfor sykehus enn det som tidligere har vært vanlig. Bildekvaliteten er på nivå med det en standard ultralydmaskin gir – noe som bidrar til at vi ved sykesenga kan undersøke pasientens indre organer på en pålitelig måte, og dermed spare tid med tanke på eventuell videre behandling. Målrettet opplæring er dog nødvendig og man må legge forholdene til rette for god nok utdanning av medisinerstudenter og videre- og etterutdanning av leger og andre yrkesgrupper som anvender ultralyd.

Gjennom en rekke studier har vi vist hvordan disse skannerne kan gi klinisk nytteeffekt i forskjellige scenarioer. I en studie i Midt-Norge fikk syv fastleger en kort innføring i ultralyd – opptak og vurdering, og var i stand til å evaluere hjertets pumpefunksjon hos pasienter med kjent hjertesvikt eller med risiko for å utvikle hjertesvikt. Ved Sykehuset Levanger viste man at en målrettet undersøkelse av pasienter innlagt ved medisinsk avdeling, utført av en ultralyd-kyndig lege hadde diagnostisk nytte i nærmere halvparten av alle de undersøkte pasientene. Nesten en av fem fikk endret den aktuelle diagnosen etter å ha blitt undersøkt med lommeultralyd. Liknende, men mindre uttalte resultater er vist for tilsvarende undersøkelse utført av personell med begrenset ultralyd erfaring.

Diagnostisk nytte av en målrettet lommeultralyd undersøkelse (hjerte, lungesekk og abdomen inkl. store kar) av pasienter innlagt ved medisinsk avdeling, utført av ultralyd kyndig lege (gjengitt med tillatelse fra Elsevier).

En umiddelbar og korrekt diagnose kan i enkelte tilfeller være livreddende. Det er i andre tilfeller avgjørende for et optimalt pasientforløp, korrekt behandling og best mulig pasientoppfølging. I enkelte tilfeller kan man unngå innleggelse og/eller redusere liggetiden.

Ofte er medisinsk høyteknologisk utvikling for få brukere og mindre pasientgrupper, mens lommeultralydmaskinene allerede har endret den kliniske hverdag for mange.

Du kan lese mer om evalueringen av lommeultralyd i Indremedisineren.

I april i fjor blogget Joachim Frost på #NTNUmedicine om «Har obduksjon gått av moten?». Joachim er PhD-student og lege i spesialistutdanning (LIS-lege). Bakgrunnen var en studie vi hadde publisert i et internasjonalt tidsskrift. Frilansjournalist Per Magnus Riseng leste bloggen. Han lurte på hvorfor obduksjon hadde gått av moten, og ringte Joachim som satte ham i kontakt med meg.

Mine oppgaver som professor ved NTNU er å forske, undervise og formidle. Forskningskompetansen er grunnlaget for ansettelsen som professor og undervisningskompetansen er aldri diskvalifiserende. Men formidling – ja, hvordan er vi nå på det?

Men formidling – ja, hvordan er vi nå på det?

Etter over tjue år i en rekke roller har jeg en viss erfaring i faglig formidling på alminnelig norsk som sakkyndig i straffesaker, forteller til skoleklasser og i møter med journalister. Som NTNU-ere har vi et bredt samfunnsansvar. Dette ansvaret innebærer blant annet samarbeid med journalister for å forklare det vi driver med.

Et presseoppslag er ikke en vitenskapelig artikkel. Det skal helst fange leseren gjennom overskriften, ingressen eller de aller første linjene i teksten. Et presseoppslag kan ikke inneholde alle de nyanser og forbehold som er nødvendig i en vitenskapelig artikkel. Vi, vitenskapsfolkene, leverer informasjonen mens journalisten er skribenten og setter det hele sammen utfra et journalistisk perspektiv. Og; utformingen av et presseoppslag avhenger av om oppslaget skal i en dagsavis eller et magasin.

Journalister kan fange opp noe interessant via bloggen vår på fakultetet, eller vi kan bruke våre kommunikasjonsmedarbeidere til å tipse media om noe som kan være av interessere.

Så når en journalist ringer – hva gjør du? Finn ut hva vedkommende tenker om saken, og avtal et møte. Et møte er viktig. Bruk tid, bli kjent, tenk høyt sammen, finn ut om dere har samme mål. Ha respekt for hverandres profesjon og roller.

Ha respekt for hverandres profesjon og roller.

Som fagperson må du være forberedt og tenke igjennom på forhånd hva du mener er viktig. Det du sier er nemlig med å forme hvordan journalisten vil bygge opp artikkelen. Hva er viktig å få med, og hva er mindre viktig?

Bli tidlig enige om betingelser. Dette er nokså standard, men potensielt ømtålige emner bør inneholde rett til godkjennelse av bildebruk etc. Be om å få sitatsjekk før oppslaget publiseres. Når du får sitatene (og gjerne hele teksten) til gjennomlesning må du ikke bli journalisten, men holde deg til det faglige innholdet og det du faktisk har sagt.

Tilbake til A-magasinsaken…

Faksimile A-magasinet 29. november 2013

Utgangspunktet var at Per Magnus Riseng hadde en mulighet til å lage en reportasje i A-magasinet. Så etter en innledende telefonsamtale møtes Per Magnus, Joachim og jeg til en lengre samtale over en kopp kaffe.  Det skulle handle om obduksjon. Et viktig og kjenslevart emne. Livet og døden. Svarene – hvorfor tok livet slutt.

Han og fotografen ville også gjerne være med på en obduksjon. Det var et nødvendig ønske, men samtidig også utfordrende. Respekt for den døde, taushetsplikten og god etikk måtte være på plass, men også ivaretagelse av journalisten og fotografen. Vi har rutiner for dette. Det gikk bra.

(…) bildene måtte være informative, ikke krenkende, men heller ikke likegyldige.

Etterpå fikk vi et utvalg bilder til vurdering. Noen kunne ikke brukes av etiske årsaker. Andre bilder var vi litt usikre på og de testet vi ut på ulike kolleger. Til grunn for den endelige konklusjonen om bildebruk lå også den tanken at bildene måtte være informative, ikke krenkende, men heller ikke likegyldige.

Da teksten kom fra Per Magnus forsto vi at dette kom til å bli både spennende og informativ lesning. Allikevel, spenningen var til å ta og føle på den dagen A-magasinet sendte oss pdf-fila som viste hvordan tekst og bilder ville bli seende ut på ordentlig i den trykte utgaven av magasinet.

Oppe til høyre på forsiden av A-magasinet stod det under vignetten Viten: «Døde vitner lyver ikke».  Spennende – ikke sant? Lederen i magasinet var viet tilblivelsen av artikkelen og sluttet slik: «Målet vårt er å vise at i et høyteknologisk samfunn er det menneskelige øye fortsatt viktig for å finne skjulte svar».

En tid etter at saken stod på trykk hadde Per Magnus, Joachim og jeg et oppsummerende møte. Vi kunne konstatere at de mange tilbakemeldingene fra leg og lærd nesten uten unntak var udelt positive, og at dette var et resultat av godt samarbeid.

Om forarbeidene til A-magasinartikkelen eller et oppslag i april i fjor i papir-Adressa har påvirket antall rettslige obduksjoner vet vi ikke. Imidlertid utførte vi hos oss betydelige flere slike obduksjoner i fjor enn årene før.

Det er spennende og lærerikt å arbeide sammen med andre fagfolk som journalister. Jeg er opptatt av å formidle at obduksjon er viktig, og at tradisjonell obduksjon ikke for eksempel kan erstattes av avansert teknologi som CT-undersøkelser, og det tror jeg vi fikk frem.

Om forarbeidene til A-magasinartikkelen eller et oppslag i april i fjor i papir-Adressa har påvirket antall rettslige obduksjoner vet vi ikke. Imidlertid utførte vi hos oss betydelige flere slike obduksjoner i fjor enn årene før.

Lyst til å lese hvordan saken ble til slutt? Her er saken i nettutgaven av Aftenposten.

Tror vi at 22.juli terroren burde tilhøre fortiden nå? Allerede i oktober 2011 spurte noen foreldre på en samling meg om ikke reaksjonene blant Utøya-ungdommene deres burde gå over snart. Lars Weiseth minner oss i sommer om at traumer ikke kan kureres raskt.

22. juli har utfordret oss til å forandre forståelsen av og forventningene til psykososial beredskap. Men er alle disse nye forventningene like riktige og realistiske?

Det kan ta år før grusomme hendelser mister sin kraft gjennom at en forholder seg til det som har hendt. Men livet kan samtidig gå videre og de fleste vil klare å fungere, selv om de plages av minner, stressreaksjoner, tanker og følelser. Det kan være grunn til bekymring hvis slike ekstreme hendelser tilsynelatende mister sin kraft etter kort tid. Det er rimeligere at 4 av 10 fortsatt har plager. Men det innebærer at 22.juli fortsatt påfører lidelse.

Det kan være grunn til bekymring hvis slike ekstreme hendelser tilsynelatende mister sin kraft etter kort tid

Forventer vi for mye av hjelp og oppfølging? Ingen kan annullere de groteske handlingene og den reelle faren som Utøya-ungdommene og menneskene i Regjeringskvartalet ble utsatt for. Ingen kan annullere foreldrenes marerittopplevelse: Å vite, men ikke kunne handle. Ingen kan annullere at håpefull idealistisk og sommerglad ungdom ble massakrert i kjølig kalkyle. Hjelpetiltakene for ofre og berørte vi satte i verk etter 22.juli kan bare begrense virkningene og støtte gjenerobring og mestring av livet.

«Aldri mer» – er lett å kreve, selv om vi ikke ventet oss 22.juli. Det som KAN skje før eller siden VIL skje – ifølge «Murphy’s lov». Terrorens dynamikk å planlegge det uventede, finne svakhetene i sikkerheten, søke vår sårbarhet. Vi kan bare redusere farene og begrense konsekvensene, tross godt sikkerhetsarbeid og beredskap. Det er derfor god grunn til at Grete Dyb forlanger at samfunnet forbereder seg bedre og har bedre kompetanse før neste katastrofe – for den VIL komme.

Hvorfor sier halvparten av Utøya-overlevende at de ikke har blitt fulgt opp aktivt lokalt? Samtidig som kommunale hjelpere forteller om «Nei takk», eller ikke å få svar på brev og telefonbeskjeder. Hvordan kan disse ulike oppfatningene forklares?

Er det slik at hjelpen ikke regnes som god nok hvis den ikke er gitt av psykolog eller psykiater? Har de ulike oppfatningene sammenheng med uvanlige forventninger til hjelperne?  Å kontakte, følge opp, og kontakte på nytt ut fra å stå på en liste – uavhengig av etterspørsel, ønsker og behov? Denne anbefalingen fra helsemyndighetene er svært forskjellig fra den ordinære arbeidsmåten: Å vente på henvendelser og forholde seg til etterspørsel og ønsker om hjelp. Hjelpere er systematisk trent på å respektere brukernes valg og deres rett til avslå – også når hjelpen er anbefalt.

Hjelpere er systematisk trent på å respektere brukernes valg og deres rett til avslå – også når hjelpen er anbefalt.

Har 22.juli etablert en ny standard – og en ny serviceforventning? Den langsiktige aktive Utøya-tilnærmingen er begrunnet i en målsetning om å fange opp alle støtte- og behandlingsbehov etter kjent akutt traumatisering. Overlevende ungdom etter Utøya sier de ønsker aktiv oppfølging både for seg selv og for familien. 16-åringer har juridisk rett til å samtykke og avslå i helsevesenet, men kan streve med å forvalte denne rettigheten.

Flere av dem beskriver til Barneombudet og i medieintervjuer at behovene og ønskene forandret seg over tid. Noen forteller at de husker lite fra den første tiden, kanskje avslo hjelp i begynnelsen, men opplevde det viktig senere. Ungdommene legger stor vekt på å klare seg selv, samtidig som de ønsker støtte, tilrettelegging og forståelse rundt seg. De trenger tydeligvis Helsedirektoratets anbefaling om ”watchful waiting”: Å minimum bli kontaktet på nytt både ett og to år etter for å snakkes skikkelig med om hvordan det går. Burde kanskje fastlegen være den som innkaller rutinemessig til dette, eller sikrer seg at andre gjør det.

Ungdommene legger stor vekt på å klare seg selv, samtidig som de ønsker støtte, tilrettelegging og forståelse rundt seg.

Hvor direkte involvert i bearbeidingen skal hjelpere være? Det har vært en terapeutisk tradisjon å anse det uheldig eller skadelig å redusere grensene og forskjellene mellom hjelper og rammet. 22. juli har utfordret denne nøytrale tilbakeholdne terapeutrollen. Jeg har selv vært skeptisk til at hjelpere skal delta i begravelser, minnemarkeringer og andre ritualer, men samtaler med kommunale 22.juli-hjelper har fått meg til å undres om slik involvering noen ganger kan kreves for å være ekte og troverdig? I hvert fall hvis både de berørte ønsker det slik og hjelpere føler at det er riktig.

Ekstremhendelser som 22.juli utfordrer oss til å gjennomgå både tjenester og forventninger, til å forbedre og til å ta i bruk kunnskap.

Hvis jeg spør i en forsamling om hvem som har falt i løpet av siste år, så vil storparten svare bekreftende. Jeg har også falt! Sist gang var mens jeg var på ski i påska. På YouTube finner man mengder av videoklipp beskrevet som «funny falls».

Et fall kan koste samfunnet 1 million kroner

Fall, eller å «havne på et lavere nivå uten selv å ville det», slik det defineres i faglitteraturen, kan være morsomt å se på. Men, for de fleste eldre personer som faller er dette ramme alvor.  Fall er ofte også forbundet med skam, og eldre med falltendens er som oss andre, de forsøker å bortforklare at de har falt.

En av tre personer over 65 år, og halvparten av de over 80 år faller minst en gang hvert år.  Ti prosent av dem som faller pådrar seg en bruddskade. Skader som følge av fall er den hyppigste enkeltårsaken til at eldre personer legges inn i sykehus. Hoftebrudd er en av de alvorligste fallskadene, og rammer cirka 10 000 nordmenn hvert år, de fleste eldre kvinner.

Behandling og rehabilitering etter hoftebrudd koster mellom 300 000 og 1 millioner norske kroner. Forebygging av et hoftebrudd kan ut fra slike beregninger «betale» en stilling øremerket forebyggende arbeid i ett år.

Forskning de siste 20 årene har vist at det er mulig å forebygge fall med 15-40 prosent. Forskningen viser også at forebygging av fall gir gevinster i form av bedret funksjon i hverdagen for den eldre. Det er også dokumentert at forebygging av fall er kostnadseffektivt. Tilpasset trening som på spesielt balanse og muskelstyrke er det enkelttiltaket som har vist seg mest effektivt.

Til tross for god dokumentasjon, er fallforebyggende arbeid i liten grad blitt satt i system i praksis. Det kan være mange grunner til dette. En av årsakene er at det kreves «oversettelse» av kunnskapen for at den kan tas i bruk i praksis. Oversettelse av kunnskap til praksis er et systematisk arbeid som krever involvering av mange personer og interessehavere.

EU-systemet har satt seg som mål å øke antallet funksjonsfriske år blant eldre i Europa med 2 år innen 2020. Som ledd i dette, støtter de prosjekter som vil få kunnskap om forebygging ut i praksis. Området «Bevegelsesrelaterte tilstander» på Institutt for nevromedisin er partner i et nylig startet EU-finansiert tematisk nettverk som har som mål å øke kunnskapen om forebygging av fall i praksis.

Nettverket som har navnet «Prevention of Falls Network for Dissemination» (ProFouND) har 12 partnere fra til sammen 13 land. Deltakerne inkluderer nasjonale og internasjonale lag og organisasjoner, statlige organisasjoner, samt forskere og helseplanleggere innen balanse og fall og IKT systemer for eldre. Målet er også å øke bevisstheten til nasjonale og lokale politikere om behovet for, og nytten av å forebygge fall.

NTNU vil ha ansvar for å bygge opp og drifte en webside for fallforebygging myntet på eldre personer, klinikere, lag og organisasjoner og bedrifter som jobber med velferdsteknologi. Gjennom prosjektet skal det også utvikles en App som skal hjelpe klinikere med å finne fram til «best practice», lage individuelle planer og tiltak for enkelt pasienter, og gi informasjon om gode modeller for trening for å forebygge fall. Mye av stoffet vil oversettes til norsk og tilpasses målgruppene for prosjektet.

Her blir det muligheter for alle å engasjere seg. Alles innspill er velkomne. I løpet av en måned vil en webside være oppe og gå. Følg med på www.profound.eu.org

Gjesteblogger: Stipendiat Joachim Frost

Over hele verden obduseres det mindre og mindre. Spesielt sykehusobduksjonene, obduksjoner bestilt av sykehusavdelingene for å få svar på hva pasienten døde av, er blitt sjeldnere og sjeldnere over de siste tiårene. Er dette fordi medisinen er blitt bedre og mer teknologisk avansert? Er diagnosen og dødsårsaken klar?

Bommer på dødsårsak

En rekke studier, også fra 2000-tallet, har vist at obduksjon fortsetter å være et viktig korrektiv til stilte diagnoser og dødsårsaker. I fjor publiserte to norske patologer en studie i Tidsskrift for Den norske legeforening hvor de viste at obduksjonsfunn førte til endring av den anførte dødsårsaken i 61 % av alle sykehusobduserte dødsfall i Norge i 2005. For 32 % var endringen stor og medførte skifte av sykdomsgruppe. Andelen endrede dødsårsaker var større i de yngste og de eldste aldersgruppene og for kvinner.

Dette forteller oss at teknologiske fremskritt i diagnostikk og behandling ikke frigjør medisinen fra feil eller vanskelige og lunefulle sykehistorier. Det forteller også en ubehagelig sannhet om at den jobben vi gjør som diagnostikere og behandlere ikke alltid er så god og treffsikker som vi kanskje liker å tro, selv om feil anført dødsårsak ikke er ensbetydende med oversette tilstander.

Studien illustrerer hvordan tilstrekkelig obduksjonshyppighet er nødvendig for å sikre kvaliteten og gyldigheten til dødsårsaksstatistikken, noe som igjen er av betydning for planlegging av helsetjenesten. Ved rettslige obduksjoner, obduksjoner bestilt av politiet ved for eksempel mistenkelige eller uklare dødsfall, kan manglende obduksjon i tillegg ha strafferettslig betydning.

Store forskjeller i nord og sør

I min egen forskning har jeg sammen med kolleger fra det rettsmedisinske fagmiljøet studert rettslige obduksjonssaker i Midt-Norge. Nylig fikk vi publisert en artikkel i det internasjonale rettsmedisinske tidsskriftet Forensic Science International der vi presenterte en systematisk undersøkelse av hyppigheten av rettslig obduksjon i Sør- og Nord-Trøndelag over tre år, sortert etter dødsmåte, alder og kjønn. Vi registrerte også forekomsten av alkohol, medikamenter og andre substanser, funn som med stor sannsynlighet ikke ville blitt gjort uten gjennomføring av obduksjon.

Studien viste at det obduseres for sjelden ved flere dødsmåter, bl.a. etter voldsomme dødsfall som veitrafikkulykker og andre ulykker. Det var dessuten store forskjeller i obduksjonsrate mellom de to fylkene, med gjennomgående lavere obduksjonsrater i Nord-Trøndelag enn i Sør-Trøndelag, til tross for at lovverket for begjæring av rettslig obduksjon er likt for hele landet.

Mest slående var forskjellen ved selvmord. I Nord-Trøndelag obduseres kun 11 % av selvmordene mot 91 % i Sør-Trøndelag.

Dette kan skyldes både ulik fortolkning av lovteksten og ulik oppfatning av betydningen av rettslig obduksjon ved de ulike politidistriktene. Det er heller ikke utenkelig at økonomiske forhold eller andre ikke-faglige insentiver spiller inn all den tid politidistriktene selv må dekke utgiftene forbundet med en rettslig obduksjon, inkludert kostnader til transport fra funnsted til obduksjonssted.

Viktige svar

Noen vil kanskje mene at det er en slags fallitterklæring at man må obdusere pasientene for å finne ut hva de feiler. Når jeg diskuterer dette med mer erfarne kolleger, hører jeg imidlertid påfallende ofte personlige historier om hvordan obduksjonen tidligere var en naturlig del av den kliniske hverdagen og hvordan resultatene fra obduksjonen festet seg i minnet og ble med videre som nyttige erfaringer i det kliniske arbeidet.

Dagens klinikere vegrer seg kanskje, eller finner ikke tid til, å ta opp obduksjon med pårørende, som har anledning til å motsette seg sykehusobduksjon. Obduksjon vil imidlertid kunne gi viktige svar til de pårørende, selv om man må være åpen på at pårørendes preferanser i forhold til obduksjon kan være forskjellige fra gang til gang.

Spørsmålet er om vi skal sitte passivt og se på de lave obduksjonsratene, de regionale forskjellene i tolkning og utøvelse av loven og de følgene det kan ha for medisinsk kvalitetssikring, dødsårsaksstatistikk og rettssikkerhet, eller om vi som har virksomheten vår i dette feltet, enten vi er leger, politijurister eller riksadvokat, bør sette dette på dagsordenen.